I 2016 spilte gutta på SALT Art - Music som da befant seg i Bodø. Nå ligger det på kaia i Oslo, og på mandag postet gutta at de skulle ha en gratiskonsert der på onsdag, nærmere bestemt i Naustet. De skrev også at det var begrenset med plass og at man derfor måtte være tidlig ute, men det skremte oss ikke noe særlig. Ettersom vi hadde en slags konsertplaner i Oslo på tirsdagen også, hoppet vi på toget fra Tønsberg allerede da, og etter at disse planene var unnagjort måtte vi nesten dra og se på lokalet. Det var ganske mye mindre enn det vi hadde sett for oss, og vi har sett dem på små steder før, men for vår del var det bare positivt. Vi fikk en følelse av at dette kunne bli en ganske annerledes opplevelse.

Og vi fikk rett. Dagen etter dro vi "nokså" tidlig inn til Naustet igjen, vi var der sånn omtrent akkurat klokka ett, og satte oss i et par koselige lenestoler som sto foran et lite bord og en peis som det stadig ble lagt mer ved i. Det var fortsatt fem timer til konserten skulle begynne, men med så koselige omgivelser gjorde ikke det noen ting. Det var for øvrig bare vi og de som drev stedet som var der da, noe de tydeligvis syntes var litt gøy, for hun ene tok et bilde av oss og posta det i arrangementet der hun skrev "Superfans er tidlig ute! Begrenset med plass". Så har vi altså blitt brukt som advarsel også. Timene gikk, og etter hvert begynte det å komme flere og flere. Det var fint det, hadde det ikke vært for at vi var redde for at Ravn skulle komme for sent. Han sluttet på jobben klokka fire, og innen da hadde det virkelig begynt å fylles opp. Det gikk heldigvis bra, han kom rett før gutta, så da var det bare å nyte kvelden deretter.

Først måtte det rigges, noe som betydde at vi måtte ut av de gode stolene. Scenen viste seg nemlig å skulle være akkurat der vi satt. Vi var selvfølgelig fortsatt fast bestemt på at vi skulle sitte foran, men foreløpig måtte vi pent stå og vente på at rigginga skulle bli noenlunde ferdig. Og det var visst lettere sagt enn gjort. Med så liten "scene", samt utstyr som ikke funka og/eller viste seg å fungere litt annerledes enn først antatt, tok det litt lenger tid enn De nok helst skulle ønske, men til slutt så det ut til å nærme seg noe, så da fikk vi røsket til oss noen stoler og satte oss helt foran, nesten oppå monitor og ledninger og mikrofonstativ og alt mulig rart. Nærmere enn det kommer man nok ikke.

Til tross for litt slit med lyden startet De snart konserten, som i sin helhet besto av sju sanger. De skulle nemlig rekke et fly om ikke så lenge. Etter første sang, "Jericho", tok Kjetil frem en loddbok og ba alle ta ett hver, så skulle De etter konserten trekke fire vinnere av gjestelisteplass til konserten på Sentrum Scene 10. mars i år. Den gikk rundt i lokalet mens gutta fortsatte. Den nye singelen "Monument" ble selvfølgelig spilt, i tillegg til "Face of the Moon", "Can You Hear the Morning Singing" og tre andre nye sanger, "Keep on Running", "Falling Stars" og "Always". "Keep on Running" har vi hørt på konsert før, så den kan vi ganske godt nå, men de to andre satt vi og lytta intenst til. Og de var virkelig nydelige! Vi gleder oss bare mer og mer til flere singler og albumet i sin helhet! Da De skulle begynne på "Keep on Running" tok Kjetil frem i-phonen sin og erklærte at de hadde digitale trommer med seg i kveld, før han passet på at de andre var klare og trykket på "play". Det var gøy. Og det ble ikke mindre gøy da de trakk vinnerloddene etterpå og det viste seg at vi hadde ett av dem! Litt overflødig selvfølgelig, siden vi åpenbart har billetter til den konserten allerede, men kanskje vi da får "tvunget" med oss en ekstra venn! Det er uansett ikke så ofte vi vinner noe, så vi ble veldig glade.

Etter konserten ble vi og snakka med både Dem og de andre publikummerne som vanlig, men snart stakk De, og vi skulle hjem til Tønsberg samme kveld, så vi ble heller ikke så lenge. Det var uansett deilig å ha vært på konsert med Dem igjen etter en pause på seks måneder, og spesielt med den intime og koselige stemninga der i det lille Naustet.

Bilder:

Det i midten er det som ble postet i arrangementet av oss, tatt av en av dem som driver stedet.

Resten er tatt med vår ræva mobil, ikke døm oss....
Båt i taket da!

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

På denne datoen for tre år siden var vi på vår tredje konsert, og nøyaktig ett år etter var vi på vår trettende. Her vi sitter på rommet vårt i Queens Road Student Village og ser utover Winchester etter en laaaang skoledag blir vi lett litt nostalgiske, så vi ville skrive om en av dem, men det var utrolig vanskelig å velge hvilken. Vår tredje konsert var tross alt helt i begynnelsen av vår begeistring, da vi ennå ikke hadde peiling på hvor langt det skulle gå, men likevel nøt hvert sekund, i tillegg til at det var noe veldig spesielt med de ti første konsertene ettersom det var da vi og mams hadde våre største eventyr sammen på den måten. Vår trettende konsert var imidlertid noe av det heftigste vi noen sinne har opplevd, siden det var første gang vi kom oss på konsert i Tromsø, og første gang vi møtte en haug med fantastiske mennesker. Som dere kan se var det et vanskelig dilemma.

Til slutt valgte vi likevel å gå for førstnevnte: konsert nummer tre på Kick Nattklubb og Scene, Kristiansand, 10.10.2014. Det var tre måneder siden "Åpenbaringen", og to måneder siden den i mellom, og vi var naturlig nok mer enn klare. På denne tiden hadde vi fortsatt nokså streng konsert-"uniform" som besto av svarte bukser, svarte VR-gensere og -t-skjorter, og svarte hatter. I kveld hadde vi også slengt på oss medaljene som kom med Back to the Roadshow Limited Edition CD-boksen. Vi følte oss nokså kule. Uansett. Etter forrige konserts katastrofe med å måtte stå på andre rad hadde vi nå bestemt oss for at det aldri skulle skje igjen, og dermed begynte tradisjonen med å dukke opp relativt lenge før noe skulle skje. Tre timer til dørene skulle åpne, og vi var i byen. I god tro skrev vi "Kick" inn pa Google Maps og fulgte pila opp og ned gater, til vi endelig sto utenfor... en sminkebutikk. Ikke visste vi at det var noe sånt som het det. Vel vel, prøve igjen. Denne gangen var vi nøye med å skrive inn hele navnet og dobbeltsjekke resultatet, og til vår lattermilde frustrasjon ble vi ledet hele veien tilbake, til gaten parallelt med der vi hadde parkert. Sukk.

Men nå var vi der. Og vi var de eneste. Perfekt. For å slippe unna oktoberkulden satte vi oss inn i baren som hørte til stedet, til vi så at det bare var én time igjen for dørene skulle åpne. Da var det ut og sikre seg plassen forrest i køen. Vi lyttet etter tegn på at det var noen der og trippet utålmodig, men så begynte det å skje noe. Vakter kom ut og satte opp gjerder til en offisiell kø, og etter hvert begynte det å fylles opp med mennesker. Det nærmet seg, og vi klarte ikke la være å synge noen sanger, selvfølgelig VR, for å roe ned oss selv, få tiden til å gå og underholde køen littegrann. Det ble tatt godt imot av de andre som sto og venta, og et par publikummere begynte å spørre oss ut om vårt forhold til bandet. Vi sa som sant var at vi hadde oppdaget dem ganske nylig, men at vi allerede var besatt. Da skulle de selvfølgelig vite om vi ble kjent igjen av dem, og vi sa at det trodde vi da. Det var en lett og munter stemning da dørene endelig åpna og vaktene stilte seg opp for å ta imot ID. Vi løp helt fram til scenen for å passe på at vi kom først, men da vi merka at alle andre bare satte seg ned rundt omkring i lokalet, bestemte vi oss for å rekognosere litt, med alle fire øyne på scenen naturligvis. Veldig viktig. Oppe på det ene platået fant vi et bord satt opp langs veggen som bare kunne være merch-bordet. Det måtte bli bra. Fornøyde satte vi og mams oss rundt bordet nærmest scenen og koste oss med ventemusikken og litt godt å drikke. Så følte vi plutselig at det var på tide å bevege seg mot scenen, og som tenkt så gjort. Foreløpig hadde vi ikke funnet våre faste plasser, så dette var den siste gangen vi med viten og vilje stilte oss opp så nær midten som mulig. Det skulle vise seg å lønne seg.

Vi holdt på å sprekke av forventning. Ølen kom, noe vi nå hadde begynt å tolke som "like før", og vi hoppet ivrig opp og ned. Så skjedde det. Ventemusikken stilnet. "Humm humm" kom over høyttalerne, og vi døde som vanlig. Kjetil gikk ut på scenen med gitaren sin og startet det hele, med de andre hakk i hæl, og denne gangen fikk vi faktisk gjenkjennende smil. Som vanlig husker vi ikke så mye av den konserten, men to ting står ut: For det første spilte de "People of the Sun" for første gang, noe som var veldig kult, for det andre skjedde det noe meeeget uventet. Akkurat som på konserten før, på Rockefeller, begynte Halvard å legge ut i det vide og det breie om hvor heldige vi var som var akkurat der akkurat da, og vi bare glodde på ham, for vi trodde han hadde ment det eksklusivt for Rockefeller. Det var tross alt en bittelitt større konsert enn den vi var på nå. Og Kjetil må ha sett uttrykkene våre, for han så plutselig veldig selvbevisst ut, og han smilte til oss som om vi hadde tatt dem på fersken. Noe vi jo på en måte hadde (det var da vi lærte at ALLE artister sier det samme om og om igjen). Vi gliste og ga deretter Halvard vår udelte oppmerksomhet, for det var ganske underholdende, men så oppfattet jeg en bevegelse i øyekroken, og vi fikk tidenes sjokk da vi snudde oss og stirret rett inn i øynene til Kjetil. Han hadde rett og slett hoppet ned av scenen, bare for å lavt fortelle oss at han visste at vi hadde hørt det før, men at vi bare fikk late som vi ikke hadde det. Så klatret han opp igjen. Det var mildt sagt absurd. Vi klarte bare å stirre måpende på hverandre, før vi vendte oppmerksomheten mot Halvard igjen.

Etter konserten løp vi bort til merch-bordet og ventet på at de skulle komme ut. Hogne kom gående, og idet han hadde nådd bort til oss, ble han spurt av de publikummerne som hadde spurt oss ut i køen utenfor om han kjente oss igjen. Han bekreftet det, og de så veldig imponerte ut. Morsomt. Vi skaffa oss diverse greier, noen autografer og klemmer, samt det første ordentlige bildet sammen med alle fem. Vi hadde endelig dratt fram nok mot til å spørre. Og ikke bare det, men vi turte endelig å fortelle Kjetil akkurat hvor fantastisk vi syns stemmen hans er. Det måtte til. Vi vet vi alt har sagt at det var første gang vi ditt og datt, men det var den første gangen for mange konsertopplevelser den kvelden. Vi har to sånne igjen: Det var første gang vi møtte en viss sørlands-manager, som alltid løper fram og tilbake og ordner litt av hvert, og det var første gang vi ble stående og snakke med hele gjengen til vaktene måtte kaste oss ut. Fiiiin kveld.

Å! Også er det Hug a Drummer Day i dag!! KLEM EN TROMMIS :D

Foto: Oss etter tur x)

Likes

Comments

Fredag 8. september dro vi til Bodø. Det er en by vi lenge har hatt veldig lyst til å se, men ikke fått muligheten til å besøke før nå. Det måtte åpenbart en VR-konsert til. Denne konserten var i tillegg mye mer enn en konsert. De skulle spille på et stort arrangement av Norad, hvor man skulle gå opp til toppen av Keiservarden sammen med alle andre for å lære om FNs 17 bærekraftsmål. Det hørtes jo utrolig viktig og spennende ut i utgangspunktet, så vi tenkte oss ikke akkurat mye om før vi begynte å planlegge turen. Vi var selvfølgelig også veldig spente på hvordan den første konserten uten Herman kom til å bli, men heldigvis skulle vikaren hans være en vi kjenner og er glad i fra før, nemlig selveste Espen Høgmo.


Espen er en fantastisk trommis, og en herlig fyr. Tidligere har han spilt i både Hangface og Englebarn sammen med Hogne, og begge er band vi liker veldig godt. Sistnevnte fikk vi til og med muligheten til å se live da de hadde gjenforening i Tromsø 7. november 2015.

Vi kom til Bodø på fredag, og ble vist rundt av vår lokale venninne Vanja som skulle være med på konserten, før vi senere spiste middag med vår andre lokale venninne Sandra som også skulle være med på konserten. Henne skulle vi i tillegg overnatte hos hele helga. Lørdagen tilbrakte vi hele dagen på Kjerringøy med Sandra, noe vi som er så glad i Halvdan Sivertsen selvfølgelig syntes var veldig stas. Så var det tilbake til byen for å pakke til fjelltur og spise middag, og nå kjente vi virkelig at magneten begynte å trekke. Det var tydelig at det ikke var særlig lenge til konserten.

Sammen med Sandra og masse folk med proft turutstyr satt vi snart på bussen som kjørte oss opp i fjellet. Der hadde Norad satt opp camp, og nå var de i full gang med å dele ut informasjon om bærekraftsmålene. På veien opp passerte vi med jevne mellomrom et par frivillige som var stasjonert med et skilt hvor neste bærekraftsmål var representert, og det slo oss hvor viktig og flott det var å være med på det her. Til tross for den kraftige ironien i at vi tok fly for å komme oss dit. Da solnedgangen var på sitt mest magiske gikk vi opp på en stor stein og nøt utsikten med flere andre. Et par av dem mente vi aldri måtte forlate Nord-Norge og vi sa oss helt enige, selv om vi måtte innrømme at vi er søringer. Omsider passerte vi det 17. bærekraftsmålet og fant oss selv på toppen av Keiservarden. Det er ikke akkurat ofte vi står på toppen av noe som helst fjell, så vi var nokså stolte. Vi skrev oss inn i turistboka, nøt utsikten og kjente på vinden at det var nok en veldig riktig beslutning å ha flytta konserten til andre siden av fjellet. Den trua virkelig med å blåse alt og alle på havet. Så satte magneten inn med full styrke, og det bar nedover i en voldsom fart, særlig da vi hørte lyden av det som skjedde på scenen.

Snart var vi nede på plassen. Det var nå bare to timer til konserten skulle begynne og flere hadde allerede slått seg ned på gresset ved siden av scenen. Vi fulgte eksempelet deres og så på bildefremvisningen Norad hadde på storskjerm mens vi spiste kjeks og drakk kakao. Ikke lenge etter at konferansieren hadde vært ute og snakket om hva som skulle skje den kvelden, var det plutselig en familie som satte seg ned rett foran scenen. På tide å finne plassene våre. Mens vi sto der kom det stadig flere mennesker og snart var vi en hel folkemengde. Da det var noenlunde fullt ble det satt i gang kahoot-quiz om bærekraftsmålene med over 200 deltagere, og deretter masse videoer av de som fortsatt gikk på fjellet og hvilke mål de syntes var viktigst. Så fikk vi være en del av et stilig eksperiment som involverte en stor duk med Norad-logoen og hodelykter (selv om vi bare hadde mobillykter). Duken ble dratt over folkemengden, alle tente lykta på signal fra konferansieren, og etter tre forsøk fikk vi se resultatet. Det var nokså kult ja.

Men nå. Nå var det snart konsert. Og vi ble ganske fornøyd av å se at yngstemann i familien ved siden av oss på første rad var like gira som oss. Vi passa nøye på at han også skulle få stå helt foran. Dette kom utvilsomt til å bli en spesiell konsert. Nå skulle vi snart få se Violet Road-konsert med Espen som trommis. Så kom de ut og vi jubla stort. Det må innrømmes at det var veldig rart, men til vår store glede funka det utrolig bra. Ikke lenge etter at de var i gang spurte Hogne alle om å skru på hodelyktene sine, og under Rules of the Ocean sendte han live fra lyshavet. Den bør sjekkes ut. Det var en vanvittig stemning, men akkurat da var selvfølgelig vi, typisk nok, ganske alvorlige fordi vi ventet spent på hvordan det kom til å føles at Espen skulle overta Hermans trommesolo. Det viste seg at selv om han spilte solo på samme sted som Herman pleide, var den helt annerledes og utrolig kul. Triksing med trommestikkene og alt. Espen passer virkelig godt inn i VR. Trommesoloen hans var som sagt fantastisk, han (og det visste vi selvfølgelig fra før av) har like mye innlevelse og utstråling fra scenen som alle de andre, og til vår store glede og overraskelse spilte han til og med lommekornett under Jericho! Etter konserten sa vi "hade" til Vanja etter å ha fått vite at Violet Road hadde fått seg en ny fan. Så snakka vi litt med gutta før vi selv satte oss på bussen tilbake til byen. Følelsen vi sitter igjen med etter helgas konsert er at vi virkelig syns Espen skal bli fast trommis i bandet. Han er rå.

Bildet i midten: Ann R. Breivik
Bildene øverst til høyre: Eva Salhus Winther
Bildet nederst til høyre: Nina Engmo Melle
Resten: Turbilder tatt av oss og venninne Sandra

Likes

Comments

Aldri skrevet om to konserter i samme innlegg før. Men denne gangen kan det ikke gjøres annerledes, så dette blir LANGT.

Jessheim
Torsdag 17.08 var vi endelig på vei til konsert igjen. Vi hadde fått lånt bil denne gangen også, og skrålte til VR på full guffe. Men så var det plutselig ikke annet å gjøre enn å stoppe bilen og legge helt om på alle forventningene til dagens opplevelse på Jessheim. Utrolig hva ett Facebook.-varsel kan gjøre. Vi snakker selvfølgelig om det at Verdens Råeste har blitt en Rundberg mindre. For å være helt ærlige gikk vi nok rett fra sjokk til kraftig fornektelse. Uansett. Vi gjorde som vi hadde planlagt og stakk innom Tønsberg for å ordne med overnatting hos Tina, og mens vi nå hadde en pause fra kjøringa informerte vi alle vennene våre der om at vi var der, og at hvis de ville se et samlet VR for siste gang, var det bare å hive seg på. Ikke overraskende tok Helene imot tilbudet vårt uten å nøle.

Ikke lenge etter var bilen dobbelt så full, for Helene tok også med seg kjæresten Alex. Han hadde aldri sett dem før! Så gode til å navigere på veiene rundt Oslo som vi er, kjørte vi bare feil fire-fem ganger og var snart i Jessheim! Så var det bare å følge magneten til torget. Der var det merkelig nok ikke stengt av enda, selv om vi bare var der et par timer før konsertstart. Vi gikk nå fram til scenen og stilte oss opp som vi pleier, etter å ha forsikra oss om at vi ikke sneik oss inn uten lov. En times tid senere kom Ravn og dagens gjeng var på plass. Før oppvarmingsbandet starta fikk vi heldigvis muligheten til å gi Herman en knuseklem og veksle noen ord med alle sammen. Ikke lenge etter kom det flere Roadies vi kunne dele første rad med, selv om plassen fortsatt var altfor tom.

Oppvarmingsbandet het Kit Fai og var kjempeflinke, så det var lett å kose seg og være entusiastisk publikum. Til vår overraskelse fikk vi alle sammen ut av det blå en singel-LP hver i hånda som takk for at vi sto på første rad. Huh. Kult. Så vrimlet det av velkjent crew og scenen ble etter hvert som den skulle. I tillegg ble det stadig flere mennesker rundt oss, og stemningen steg.

Endelig kom de. Og for en merkelig konsert det var. Vi lo og hoppa og dansa og hadde det helt fantastisk. Men vi så nok litt ekstra (jada, jada, som om det er mulig...) på trommisen, og under "Song for Another Day", "Jericho" og "Rules of the Ocean" var det egentlig det eneste som telte. Så kom "Face of the Moon" og det ble vanskelig å smile. Alle vet jo at det varsler slutten på konserten. Takk og lov for ekstranumre. "Burning Up" ble konsertens siste VR-sang, og den absolutte avslutningen ble "Barndomsminne fra Nordland". GAH.

Vi fikk signert trommestikkene Herman var så skjønn å kaste til oss (og som kommer til å få æresplassen på hylla), et siste VR-bilde med hele gjengen og enda en stor valpe-klem før vi forlot åstedet. Idet de var ute av syne begynte vi å lure på om vi virkelig kunne la ham spille sin siste konsert uten oss.

Stjørdal
Det viste seg fort at det kunne vi ikke. Fredagen hadde vi det fantastisk med vennene våre i Horten, samtidig som vi planla hvordan best mulig å komme oss til Stjørdal. Vi hadde hverken nok penger, mat eller klær, men det skulle gå. Og dermed slutta vi å bruke mer penger der og da. Fordi det er en god stund til vi skal se flere av vennene våre igjen kom vi oss ikke i seng før over 2, men fordi det tross alt er åtte timer å kjøre til Stjørdal fra Horten var vi oppe igjen klokka 7. Vi fikk frokost av en snill venn, og så bar det av sted nærmere halv 10. Det var en kamp mot klokka, ettersom dørene skulle åpne 19, så det var ikke snakk om å stoppe for annet enn bensin og dobesøk, og helst bare kombinasjonen.

Til slutt kom vi oss til byen, og det tok heller ikke lang tid å finne lokalet. Så måtte vi få spist for andre gang den dagen, og da tok vi sjansen til å kjøpe en pakke semulegryn å gi ham. Det er det som står lista på samlekortet med ham som hans yndlingsmat. Derfor ga vi ham det i bursdagsgave for tre år sida, så det var en perfekt måte å slutte sirkelen på. Deretter stilte vi oss i kø. Vi trippa mer enn vanlig, merkelig nok, men dørene åpna jo etter hvert, som de alltid gjør, og da var det å finne plassene våre. Allerede før Bernhoft, som var først ut, kom på scenen begynte det å plaske ned, men vi har vært på konsert i regn før, så vi tenkte at det skulle gå bra. Vi hadde jo regnjakker. Haha. Været ble verre og verre, men vi syntes det var ganske passende i forhold til humøret vårt, så vi bare lo, til tross for at regnjakkene hjalp mindre og mindre. Til slutt tok vi endelig på oss regnponchoene som hadde blitt delt ut i inngangen, men som vi hadde fnyst av fordi regnjakker, men det var hakket for seint. Vi var våte til skinnet. Vi sto i vanndammer nedi skoa. Og i tillegg sto vi rett under kanten på scenetaket, så vi fikk en foss i huet. Innen Bernhoft var ferdig var vi så godt som det selv, men ikke tale om at vi skulle noe sted.

Endelig begynte scenen å gjøres klar, og etter å ha venta en halvtime til skjedde det: Herman kom ut på scenen for siste gang som trommisen i Violet Road. Konserten gikk omtrent som den i Jessheim, men i motsetning til torsdagens konsert ble Hermans trommesolo denne gangen avsluttet med gullkonfetti som skjøt ut over scenen, til vår og hans store overraskelse. Fantastisk. Vi på vår side stirra like mye, sang like mye og dansa like mye, og vi sendte Herman flere hjerter enn noensinne, selv om de våte klærne og numne fingrene og tærne etter hvert gjorde det veldig trøblete å bevege seg. Og om det var vanskelig å smile under de siste sangene i Jessheim var det umulig nå. Det gikk bare ikke. Da "Face of the Moon" begynte hyperventilerte vi og måtte ta oss kraftig sammen for å klare å puste normalt igjen. Men vi hadde bestemt oss for at vi i det minste skulle prøve å oppføre oss som normalt, så i mangel av smil jubla vi bare desto mer. Så var det plutselig over, og vi sto igjen, klissvåte, iskalde og ganske fortapte. Vakten som hele tida hadde stått rett foran oss hadde nok blitt litt bekymra, for han lente seg fram og sa "nå skal dere hjem og få dere en varm dusj". Nja. I løpet av konserten hadde regnet naturlig nok ødelagt semulegrynspakka vi hadde kjøpt, og gutta kom ikke ut heller, så vi satte den rett og slett ned foran gjerdet der vi hadde stått (lurer på hvem som fant den og hva de tenkte). Det føltes riktig.

Det ble ingen varm dusj på oss, men vi gjorde det beste vi kunne få til da. Vi fikk somlet oss tilbake til bilen der vi vridde av oss de klissvåte klærne, før vi tok på det eneste tørre vi hadde: en t-skjorte og en ermeløs genser hver. Så satt vi der i det og trusa og bare tinte oss selv en god stund i den varmeste varmlufta vi fikk til, mens vi prøvde å ta inn over oss alt som hadde skjedd den helga. Omsider kom vi oss av gårde, med Violet Road på full guffe. Vi klarte ikke å synge med eller snakke, men noen tårer fikk vi da frem, før vi kjørte inn på tunet til mammas tidligere kollega som hadde vært så snill å tilby oss nattely i Berkåk.

Så sånn gikk det da. Ikke bare var det Hermans siste konsert med Dem, men det var også vår 40ende, og den første vi har dratt på alene. Dette og regnet gjorde at hele kvelden føltes både nokså absurd og poetisk.

Og til Herman (hvis du leser dette):
Vi får jo aldri sagt det vi vil si når vi faktisk har muligheten, men TUSEN TAKK for alt du har gjort for oss som trommis i verdens beste band. Du er ubeskrivelig, både som person og musiker. Du og de andre har gitt oss noe fast å se fram til og glede oss til de siste tre åra, og det har betydd alt. Hver eneste konsert har vært et eventyr. Unnskyld at vi ikke var bedre publikum i Stjørdal, det ble for sterkt. Kommer til å savne så vanvittig mye å se deg på scenen, men vi gleder oss til å se hva du finner på fremover. Vi er åpenbart fortsatt både dine og Violet Roads største fans. You are the love <3

Diverse bilder: Fra tidligere konserter, tatt av Bjørg Fossli og Nina Wiggen Skaret.

Bildet i rødt i midten: Herman fra konserten i Stjørdal, tatt av Solbjørg Aalbu Bandlien.

Nederste bilde: Siste gruppebilde med hele Violet Road, her også med venninne Helene, tatt av et par fans.

Likes

Comments

Først og fremst må vi bare feire denne dagen med noen få ord: Det er på dagen TRE ÅR siden vi først så Violet Road!!! Som mange av dere vet, eller i hvert fall kan tenke dere, endret denne dagen bokstavelig talt livet vårt, på så mange måter. Vi vet ikke hvor vi hadde vært uten Dem, men vi hadde ikke hatt de samme gode minnene å se tilbake på, eller de samme eventyrene å se frem til. Så, for å oppsummere: vi er evig takknemlige for 25.07.2014.

Men! Tilbake til nåtida! Violet Road har vært så godt som fraværende fra konsertarenaene helt siden deres siste konsert i We Are The Love Tour 2016, 25. november i Halden. Selv hadde vi ikke sett dem siden 28. oktober i Horten. De hadde en liten konsert i Tromsø 22. juni på en skipsdåp, men fordi vi var midt i flytting og fullstendig blakke hele den måneden var ikke det snakk om for vår del.

For noen dager siden, 21. juli, hadde de konsert i Fredrikstad. Vi fant ut om den for flere måneder siden, men har hele tiden visst at den også var utelukket. Det var nemlig en av tre uker vi befant oss i Nord-Norge, noe man kan påstå er smertefullt ironisk. Den første uka hadde vi vært på øya Skorpa i Sandnessjøen, den midterste tilbrakte vi på Riddu Riddu i Kåfjord, og den siste skulle vi igjen være på Skorpa. Med andre ord var det ingen mulighet.

Tre og to dager før konserten satt vi i den lille stua i det lille huset på Skorpa og lengta nedover med hvert fiber i kroppen. Magneten ga oss ikke fred. Og vi var nok ganske ille å ha med å gjøre for de andre i huset, selv om det ikke var vår intensjon, for på kvelden den 19. juli fikk vi tillatelse til å ta bilen. Og klokka sju på morgenen torsdag 20. juli sto vi opp, ordnet oss, pakka bilen full med all bagasje som ikke fikk plass i familiens andre bil, samt klær og mat til oss, og stakk. Det ble en nokså spennende tur:

Klokka ni fikk Inger prøve seg på å kjøre av og på ferje for første gang, noe som gikk ganske bra, og i tolv-ett-tida stoppa vi i Namsskogan og lunsja med maten vi hadde fått med hjemmefra. Da klokka ble fem ble Inger så trøtt at hun nesten sovna, så da var det opp til Mona å ta over, til tross for at hun ikke hadde kjørt på fem år eller så. Typisk nok var det akkurat da vi kom til Trondheim, med mange rundkjøringer etter hverandre og masse trafikk. Vel vel, det gikk jo bra. Da klokka nærma seg middagstid begynte vi å se oss om etter Cirkle K, for vi ville smake veggisburgeren deres. Det ble til at vi sjekka alle vi kom til fra og med Hedmark, til vi i ti-tida endelig kom til en ganske stor en i Minnesund. Vi fikk oss burgere og var storfornøyde med det, men så viste det seg at vår tålmodighet virkelig skulle belønnes. De hadde dusj! Og vi fikk lov til å bruke den! Planen vår hadde vært å finne et vann å bade i før konserten, men nå ble den skrapa. Vi kjøpte sjampo og balsam, og klokka elleve sto vi inne på Cirkle K sin kundedusj, som egentlig var et fint lite bad. Snakk om luksus. Ferdigspist og ferdigdusja bega vi oss ut på veien igjen, og denne gangen stoppa vi ikke før vi fant den tomme parkeringsplassen utenfor en stadion i Gamlebyen i Fredrikstad i ett-tida.

Nå som vi endelig var framme var det bare å dytte forsetene fram, stappe beinplassene bak med de store sekkene våre og andre myke greier, og så legge dobbeltmadrassen vi hadde med oss på toppen, sammen med en haug av puter og våre gode soveposer. Fiks ferdig dobbeltseng i vår egen provisoriske bobil. Klokka to var vi endelig i seng og sov til vi våkna i sju-åtte-tida av å nesten kveles. Å åpne vinduer hadde av en eller annen grunn ikke falt oss inn. Dermed åpna vi døra bak beina våre på fullt gap og sov i et par timer til. Etter å ha spist frokost på en benk utenfor en bensinstasjon klokka ti, var vi nå klare for å komme i konsertmodus for første gang på ni måneder.

Konsertuniformene denne gangen var ekskludert t-skjorter, ettersom vi ikke hadde pakka dem da vi skulle til Nord-Norge, men heldigvis hadde vi bestemt oss for å ta med genserne. Så da ble det bukser, vanlige singleter og Violet Road-gensere, alt mer eller mindre rent. Og så kunne vi rekognosere. Vi fant ganske fort fram til konsertområdet, og vi gikk rundt og rundt langs gjerdene mange ganger. Da vi ikke så tegn til noe eller noen spennende, bestemte vi oss for å sjekke ut Gamlebyen litt i stedet. Fint sted. Plutselig så vi rett inn i en bil der crewet til gutta satt og gliste til oss, og rett etterpå sto vi midt i veien og ante ikke hvor vi skulle gå da bilen med gutta selv kom kjørende mot oss. Pinlig? Bittelitt. Vi kom oss endelig ut av veien og fikk hilst på dem, før det var på tide å hente Ravn som kom med ti over to-toget.

Vi fikk på oss fredagspass, vandret litt og satte oss i kø. Merkelig nok virket det som at vi hadde satt oss på feil plass, for klokka tre begynte plutselig folk å bli sluppet rett inn døra, i stedet for at gjerdene som markerte køsystemet ble åpna, så vi gikk bort dit, viste båndene og ble sluppet inn. Vi kapret plassene våre og fikk hørt litt lydprøver, men så viste det seg at han som hadde sluppet oss inn ikke egentlig skulle gjort det, så da ble vi kastet ut igjen med en "unnskyld, det skulle ikke skjedd". Utenfor igjen fant vi Nina, noe som betydde at hele flokken var samla. Så var det bare å vente igjen. Klokka halv fire åpnet dørene på ordentlig, og igjen løp vi til plassene våre. Konserten startet ikke lenge etterpå, med historier, komiske innslag og krumspring som alltid. Halvard skulle ta sitt sedvanlige splitthopp på slutten av Can You Hear The Morning Singing, og endte opp så lang han var på scenen. Liggende og sprelle fortsatte han å spille med et glis, noe som unektelig var ganske fint å se på. Vi fikk også de samme fantastiske soloene, og de sangene vi er så sykt glade i. Som vanlig døde vi da introen til Jericho kom, noe som her betyr at vi rett og slett falt ned på gjerdet da "slavekoret" begynte å spille, til tross for at gutta akkurat hadde sagt den skulle komme. Vi klarer visst aldri å bli vant til det. Heldigvis. Også var det de nye sangene da. Fantastiske, mektige, trollbindende sanger, som vi bare klarte å lytte intenst til mens vi stirra ut i intet. Å, som vi gleder oss til å høre dem igjen, for ikke å snakke om resten av det kommende albumet! Vi hadde ikke tenkt å ta bilde med dem denne gangen, men det skjedde visst. Ops.

Til tross for at vi nesten falt sammen av utmattelse og følte at alt vi sa og gjorde den dagen var helt bak mål, ble vi der resten av kvelden også, ettersom programmet generelt var ganske bra. Ingen kunne selvfølgelig måle seg med Dem, men vi måtte jo sjekke dem ut. Mari Boine spilte rett etter gutta, noe som var kult. Så var det Lissie, den artisten vi egentlig skulle se den dagen for akkurat tre år sida, men glemte fordi gutta trollbandt oss, så henne var det vel på tide å få sett. Og til slutt spilte Madcon, med et morsomt, men ganske ensidig show. Til slutt sa vi og Ravn hade til Nina og kjørte til Oslo der vi skulle overnatte hos faren hans. Å, så deilig det var å oppleve en konsert med Dem igjen, selv om vi måtte reise i nesten et døgn for å få det til. Det er alltid verdt det.

Bildet med Dem: Nina Soleng

Likes

Comments