Ups... der kom min aller første feil hvor jeg egentlig skrev "2017" istedet for "2018". Jeg som trodde jeg var så flink på den der. Anyways. I fjor ble det lite reising. Det ble en uke på Mallorca og en uke på Rhodos, og det var det. Grunnen til det var mye, men en av de var at jeg skulle spare så mye som mulig til jeg skulle studere i USA. Jeg søkte meg inn på college i Los Angeles, og skulle begynne der nå til høsten. Jeg gledet meg noe innmari i starten, men jo lenger tid det gikk jo mer merket jeg at det ikke var riktig for meg. Derfor bestemte jeg meg for å bruke de oppsparte pengene på noe annet. Jeg kjøpte litt ekstra fine julegaver til familie og venner, og det resterende skal jeg bruke på flere reiser i år. Det føles nemlig mye mer riktig for meg å bruke penger på flere billige reiser - en uke her og der, enn å bruke et stort beløp på kun én reise, ett sted.

Så det er planen for i år. Foreløpig er det booket en reise til Mallorca i april, og en reise til USA i juli. Jeg gleder meg veldig til begge reisene, men det føles såå lenge til. Jeg har nedtellinger på telefonen, men jeg vet ikke om det bare får tiden til å gå tregere eller kjappere?

Uansett... Planen for Mallorca er å nyte hvert eneste sekund. Jeg skal slappe av, men oppleve mye. Og det jeg kanskje gleder meg aller mest til er å feire bursdagen min der for 2. år på rad, og ikke minst... PRIMARK!! DET gleder jeg meg til.

Og USA, dere. Det er et kapittel for seg selv. La oss bare si: EVENTYR!

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

For et par år siden oppdaget jeg noe ved meg selv som skulle forandre livet mitt. Jeg gikk på fester jeg ikke hadde lyst å gå på. Jeg sa ja til ting jeg egentlig ville si nei til. Jeg ble hjemme når jeg egentlig ville reise. Jeg smilte når jeg egentlig var rasende. Jeg lukket hjertet når jeg egentlig burde ha åpnet det. Jeg fortalte meg selv at jeg var en jeg ikke er.

Livet mitt føltes så tomt. Så meningsløst. Jeg gikk igjennom en tung periode hvor jeg holdt hodet hevet for å komme meg gjennom dagen. Jeg bestemte meg for å gjøre alt jeg kunne for å bli lykkelig. Jeg tok tak i alt som hindret meg. Men nå sitter jeg her. 2 år senere. Og føler jeg sitter mer fast enn noen gang. Jeg har en tendens til å låse meg inn i situasjoner jeg ikke kommer meg ut av. Jeg velger å si til meg selv at dette er en del av prosessen jeg startet på for to år siden. Jeg velger å si til meg selv at etter denne "kneika" kommer jeg til det målet jeg alltid har ønsket. Det er liksom det eneste jeg klarer å holde fast ved nå. For utenom det, har jeg ingen drømmer, håp. Jeg er helt lost.

Jeg føler hele livet mitt er feil. Og jeg må gjøre noe. Men akkurat nå er jeg på vent.

Har dere hørt om "simple-life-living"? Jeg har alltid elsket et skap fylt med klær. Jeg har shoppet flere ganger i uken. Jeg har kjøpt den nye telefoner hvert år, ny sminke, og betalt for ting her og der. Jeg har byttet interiørstil annenhver måned. Fortsatt er jeg helt tom. Jeg bor i en leilighet på 80 kvadrat. Meg. Min mann. Hunden vår. Og fortsatt føles livet så tomt, og leiligheten så stor. Det flyter over av ting.

Jeg er konstant stresset. Stresset fordi jeg ikke orker. Jeg orker ikke å rydde, ta oppvasken, klesvasken, støvsuge, løpe opp og ned 3 etasjer hver gang hunden må tisse. Jeg orker ikke å se meg i speilet hvor enn jeg snur meg. Eller... egentlig bare gidder jeg ikke. Jeg vil ikke sitte i min del av sofaen fra jeg våkner til jeg sovner. Det er ikke det livet mitt skal gå ut på.

Jeg vil ut. Jeg vil puste. Løpe. Dyppe storetåa i det iskalde vannet. Jeg vil våkne av sollyset. Jeg vil slippe hunden ut på gresset. Jeg vil at yogamatta skal være fokuset i stua. Eller plantene. Jeg vil ha lite. Jeg vil ha så lite at jeg ikke vil være inne, men nok til at jeg elsker å være hjemme. Jeg vil ha lite, men nok til å trives i mitt eget liv.

For to år siden visste jeg ikke dette. Jeg trodde jeg ville ha mer. Mer av alt. Dyre ting. Men egentlig vil jeg, og vi ha mindre. Og derfor har vi nå tatt valget om å flytte fra vår billige, fine, store leilighet, til en liten, helt ok leilighet ved stranda. Og når vi finner denne leiligheten. Da skal alt bort. Vi tar med oss hunden. Og en søppelsekk.

Likes

Comments

Jeg har en drøm. En drøm jeg alltid har hatt. En drøm jeg har prøvd å få til å skje, men en drøm som jeg alltid blir hindret i å utføre. Nå sitter jeg her. Jeg føler jeg sitter inne i et firkantet rom. Jeg har to dører. Men de er begge låst. Jeg sitter i dette rommet som er malt i kun hvitt. Jeg føler jeg sitter på et venterom. Og det er nok nettopp det jeg gjør. Jeg vet ikke. Men selv om jeg bare er et barn, har jeg erfart nok til å skjønne at livet ikke stopper opp. Derimot har jeg også erfar at livet er millioner av valg. Jeg har erfart at mange av de valgene jeg har tatt, gjør meg vondt. Nå har jeg gått i flere år. Tenkt. Følt. Prøvd. Men jeg sitter enda på dette venterommet. Det føles litt som en midtlivskrise. Forskjellen er vell bare at livet mitt ikke har startet enda. Men tiden går. Og jeg er redd. Jeg er redd for å aldri slippe ut. Jeg er redd for at dørene skal være låst. De har jo vært låst i 22 år! Så hvorfor skulle de plutselig åpnes nå? Negativ, tenker du kanskje? Realist, svarer jeg. Det er vanskelig å være alt. Det er vanskelig å ha erfart så mye vondt at man til slutt gir opp. Det er vanskelig å ha prøvd så mange ganger, at man til slutt forteller seg selv: vi vet alle at det ikke kommer til å skje uansett. Det er vanskelig å skulle smile, le og si til seg selv: dette klarer jeg! Også blir jeg nok en gang skuffet.

Jeg har en drøm. En drøm jeg alltid har hatt. Men jeg har rotet meg opp i en krussedull som jeg ikke aner hvordan jeg skal komme meg ut av. Jeg kan prøve å åpne den ene døren, og se hva som er der. Men tenk om døren er fylt med dårlig samvittighet, uro, redsel, frykt, skam og anger? Men tenk om den er fylt med glede, latter, motivasjon, lykke og takknemlighet? Hvordan kan jeg vite det? Og hvordan kan jeg satse det? Den ene døren kan være fylt med alt det jeg har ønsket meg. Jeg må bare tørre å åpne den. Men den andre døren kan være fylt med så mye den også. Den inneholder trygghet og A4. Men den inneholder også dårlig samvittighet, utakknemlighet og uro.

Jeg sitter i et bur. Alene. Jeg piper. Høyt. Men ingen hører meg. Og hvis de hører meg, så sier de «hysj». Jeg hysjer. Innimellom sier jeg «pip». Helt forsiktig. Fylt med redsel. Jeg har sluttet å fly. Jeg har ikke plass. Det er for trangt. Vingene mine klarer ikke å strekke seg ut. Jeg ser i mellom sprinklene. Latter. Frodige skoger. Jeg ser fred. Lykke. Jeg kjenner det så godt på kroppen. Alle de gode følelsene. Jeg må bare komme meg ut der! Og så kommer hjernen. Han forteller meg nei. Jeg kan ikke gå ut der. For hva om det ikke er sånn? Hva om jeg angrer? Hva om jeg vil tilbake i buret, hvor alt er så trygt? Hvor jeg ikke skuffer noen? Hvor jeg får mat og vann. Hva om utsiden ikke er sånn? Men hva om den er det?

Jeg sitter her. I det hvite rommet. Jeg har en liste med meg. En lang liste. Listen forteller meg hvem jeg skal være.


«Følg drømmene dine»…. så lenge det er på mine premisser.

«Lev livet»…. Slik jeg har levd det.

«Du er bare ung én gang»…. så ikke gjør noe som skuffer meg.

«Reis mye, før det er for sent»…. bare ikke så lenge.

«Gjør det som gjør deg glad»….. men når du er gift, er det mannen som skal være glad.

«Barn gjør dumme valg»….. men jeg forventet mer av deg.


Jeg sitter her. Med denne lappen. Og jeg ser at jeg må gifte meg. Og det har jeg gjort. Jeg ser at jeg bør bygge meg et hus. Og det vil jeg. Jeg ser at jeg må skaffe meg barn. Og det skal jeg. Men ikke akkurat nå. Jeg vil ikke nå.

Jeg vil løpe. Barbent. Jeg vil ha håret gro. Helt til rumpa, og aldri klippe det av igjen. Jeg vil la ansiktet være bart og kjenne både varm og kald luft treffe huden min. Jeg vil hoppe. Høyt. Jeg vil sette meg i gresset. Slik som Gautama. Jeg vil lukke øynene. Og puste med magen. Jeg vil legge meg ned på ryggen. Og kikke på stjernene. Jeg vil sette meg på flyet. Uten å vite hvor jeg skal. Jeg vil møte mennesker. Og snakke med de. Jeg vil drikke vin, uten å spy. Jeg vil kysse, og kjenne fyrverkerier. Jeg vil danse. I regnet. Jeg vil dykke, med fiskene. Jeg vil sette meg på en båt, og kjenne solen på kroppen.


Jeg vil. Men jeg kan ikke.

Likes

Comments