Jeg står i dusjen og kjenner vannet renne nedover kroppen min. Treffer det flisbelagte gulvet. Perledråpene som danner de store dammene før de blir dratt ned i sluket og blir borte.
For ett år siden, så jeg bare den store dammen og det mørke sluket.
Jeg setter meg ned. Lener ryggen inntil veggen. Lukker øynene. Kjenner hvor deilig det er at det ikke lenger gjør vondt. Ingen ryggrad som verker. Ikke et haleben som stikker ut og presser mot det harde gulvet.
Åpner øynene.
Ser lysstrålen fra stearinlyset i hjørnet av rommet. Varmen. Lukten av bomull. Synes det er rart hvordan én stråle kan lyse opp et helt rom.
Pusten.
Den gode, dype pusten.
Lettelsen.
Gleden over å gjøre friske ting. Tenke friske tanker.
Smilet.
Det gode, ekte smilet er tilbake.
Perledråpene fant veien til lysstrålen.
Det finnes håp, man kan bli frisk.
Xx
