Header

Jeg heter Victoria Ødegård, er 20 år og kommer fra Asker. For tiden bor jeg med kjæresten min i Oslo og studerer Motedesign på SOFI.

Som sagt i overskriften vil jeg dele en kort, men personlig del av meg som jeg tror kanskje noen kan kjenne seg igjen i.

For tiden streber jeg etter å finne ut hva jeg vil gjøre med livet, hva som kan gjøre meg lykkelig, hva som jeg er lei meg for og hva jeg er sårbar over.

Det skal sies at det å vokse opp i disse tider ikke er lett med alle valgene vi har og hva vi skal gjøre med livet, og for meg så stemmer dette, det er vanskelig.

På ungdomsskolen var jeg som alle andre, sosial, gjorde nesten alt som jeg skulle og hadde ingen bekymringer.

Desto eldre jeg ble forandret ikke bare kroppen min seg, meg hvordan jeg så på verden, hvordan jeg følte og tenkte på. 

Det gjorde vondt, ting generelt gjorde mye mer vondt, jeg ble mer følsom og skjøv meg bort fra ting jeg elsket og folk jeg sto nær.

Jeg vet ikke om dere kjenner dere igjen, men jeg følte meg bare annerledes enn alle andre og taklet det ikke på en god eller rettere sagt smart måte.

Jeg var fortsatt med venner, men begynte å si nei til å være med på ting fordi jeg følte meg mer alene i folkemengden enn når jeg var alene.

Det å møte alle jente en kveld for å ha det hyggelig, men du føler du ikke klarer å snakke med noen. Du ser deg rundt og ser alle har fått nære bånd. Det er

ganske tungt, man føler seg alene og vil unngå denne vonde følelsen.

Jeg ble nok aldri utstøtt fra de andre, jeg har nok alltid bare hatt vansker med meg selv, følt meg rar, ikke bra nok og rett og slett annerledes.

Men det skal sies at jeg angrer på at jeg ikke prøvde litt hardere, snakket med de andre jentene, blitt bedre kjent uten at jeg følte meg som verdens største taper.

Det å se de andre jentene fra ungdomsskolen som fortsatt holder sammen er tøft å se, ikke fordi det gjør vondt, meg jeg misunner de. 

Hvorfor klarte ikke jeg å holde kontakten, og skjøv meg bare lenger og lenger bort? Hvorfor hopper jeg ikke utti det og tar opp kontakten. Det er aldri for sent,

kanskje jeg bare er for redd for å bli sett på som en raring som tror jeg kan være med de, lille ubetydelige meg.

Skal ikke gå noe dypere inn i dette nå, er kanskje ikke så interessant for dere å høre på ting jeg synes er tungt og vondt, men tenkte jeg bare skulle dele litt

om meg og mine følelser. Skulle gjerne ha skrevet et langt detaljert innlegg om hvordan jeg har hatt det. Skrevet om alt fra angst og deprisjoner

til det som har vært helt fantastisk, men jeg er dessverre ingen forfatter og vet jeg er veldig dårlig til å skrive.

Det finnes mange tunge tider man skal gå igjennom, det sies at de gjør en bare sterkere og får en til å se fremover, men hvor lenge skal man sitte å se fremover?

Jeg er lei av å vente, jeg vil gjøre noe med livet, reise, oppleve og møte nye mennesker og kanskje noen gamle. Men hvor lenge

skal man faktisk vente på at det skal skje, for min del må jeg snart bite i det sure eple og hoppe utti ellers skjer det aldri noe i dette livet.

 

 

 

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Instagram@victoriagevani