Ikke publisert

Psykisk sykdom er ingen unnskyldning for å oppføre seg dårlig

Dette er et tema som er litt sårt og vanskelig for meg. Jeg har opplevd å bli dårlig behandlet av noen som har vært psykisk ustabil. Men - jeg har også selv vært en som har behandlet andre dårlig på grunn av min psykiske helse. Med hånden på hjertet kan jeg si at det verste er egentlig det siste.

Dette er noe jeg må leve med for fortiden kan ingen gjøre noe med. Nå er jeg så heldig at jeg er blitt tilgitt og det er noe jeg ikke tar så lett på. Jeg er veldig takknemlig og priser meg lykkelig for det hver eneste dag. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville hatt det i dag om så ikke var tilfelle.

Jeg var langt nede og hadde ikke hatt det så bra på flere år. Jeg bar på innestengte følelser og en del skam, og det gav seg uttrykk i mye frustrasjon. Innerst inne visste jeg nok løsningen, men det ble for vondt å erkjenne.

Man kan si at «jammen, hun var psykisk syk så hun kunne ikke lastes for det» og ja, det er forsåvidt riktig. Men - at vedkommende handler på den og den måten pga sykdom og ikke fordi han/hun er et dårlig mennesket, hjelper likevel ikke de som må ta imot.

Alle er ansvarlig for egen helse og velferd. Problemet med en del psykisk syke er at de ikke vet at de er syke, og av den grunn søker de ikke hjelp. Jeg forsto at jeg led av depresjon, men trodde ærlig talt ikke at det var så alvorlig at jeg burde søke hjelp. Jeg startet riktignok på antidepressiva, men å gå til psykolog lå langt inne. Hva skulle jeg sitte der og snakke om? Vel, det ble ca tre års behandling så det var visst nok å ta fatt i.

Det er ikke enkelt å ta tak i eget liv når man føler at alt er et ork. Man kjenner man er en byrde, uten verdi, men har ikke energi til å gjøre noe med det. Alt man ønsker er å sove. Man overlater alt av ansvar til andre. Been there, done that. Det går ikke i lengden og frustrasjonen blir bare enda større. Den som kan ta tak i dette til syvende og sist, er deg selv og ingen andre.

Som sagt; det er ingen «quick fix». Det kan ta år og man risikerer å miste noen på veien. Det vil ikke si at de var dårlige venner, men de har også et ansvar - overfor seg selv.

Jeg mistet ingen - jeg fikk i stedet noen som jeg vet alltid vil være der for meg. På samme måte som jeg alltid vil være der for dem.

Det som hjalp meg tilslutt var terapi, egen vilje til forandring og det å bli sett - som den jeg egentlig var. For husk - du ER ikke diagnosen eller sykdommen din. Men det er viktig å forstå at selv om det er DU som er syk, så påvirkes også de man har rundt seg. De får kanskje ikke like mye aksept for sine tanker og følelser som den som er syk, men i en slik situasjon er det jo desto viktigere at de også blir tatt vare på.

Liker

Kommentarer