Hjemme

Først i dag dro jeg hjem etter å ha vært hos mine foreldre siden julaften. Det var både vemodig og godt. Vemodig fordi vi har det koselig sammen og jeg blir så godt tatt vare på. Godt fordi det er nå her jeg bor og har tingene mine. Men - det er jo nettopp fordi vi har det så fint sammen at det blir vemodig - og det er godt oppi det hele. For tenk om det hadde vært slik at vi knapt orket å være sammen!

Det er viktig å ta vare på hverandre. Vise at vi bryr oss for en dag kan det være for sent. Dette høres nok ut som en slitt frase, men det er så viktig å si dette! Det er nok av de som aldri får sjansen til å gjøre opp eller vise at de bryr seg.

Jeg tenker mye på at jeg en dag ikke har foreldre å komme hjem til. Det er en tanke som er så vond at jeg nesten ikke tør tenke den ut. Det gjør meg også veldig urolig. Blir litt oppgitt over meg selv i slike stunder for jeg må glede meg over her og nå, i stedet for å plage meg selv med slike tanker. Men det er lettere sagt enn gjort. Jeg vet jo at det vil skje en dag.

Vi vil i hvert fall ikke ha noe uoppgjort når den dagen kommer. Det er en trøst. De vet hvor høyt jeg elsker dem. Og hvor takknemlig jeg er. Og selv om jeg er 52 (snart 53...) så trenger jeg dem. Lenge, lenge!

Liker

Kommentarer