Jeg fatter ikke hvorfor jeg bruker så mye tid og krefter på å grue meg. Store utfordringer, små utfordringer... det går ut på det samme. Jeg har virkelig godt av å komme meg ut av komfortsonen - det har jo de fleste - men det er tøft. For noen betyr det å gå utenfor ens komfortsone bare det å komme seg ut døren. For andre betyr det å hoppe i fallskjerm eller prøve å bestige et fjell. De fleste befinner seg nok et sted i mellom.
Jeg utfordrer meg hele tiden, eller jeg prøver å gjøre det. Ting som for noen år siden var utenkelig for meg å gjøre, klarer jeg nå. Men det å grue seg til noe henger fortsatt sterkt i. Jeg v e t jo at jeg klarer det, men så er det den lille stemmen i bakhodet som får meg til å tvile. Og det irriterer meg noe så inn i hampen!! For det tar mye krefter.
Jeg kjenner jeg blir stresset. Selv i søvnen stresser jeg. Herregud, i natt drømte jeg at jeg skulle ta forskjellige eksamener. Men det var noe man måtte klare før man kunne besvare selve oppgaven osv. Og jeg var tissetrengt, men fant aldri et sted for meg selv. Dette er en drøm som går igjen. Drømmer dere slike ting også? Jeg er tissetrengt i virkeligheten og så blander det seg inn i drømmen. Og i drømmen finner jeg ikke skikkelig do, må tisse i full offentlighet, men ikke en dråpe kommer...! I natt fikk jeg selvsagt tidsnød og jeg fant heller ikke ryggsekken min. Skikkelig stress!
Er det rart jeg føler meg utslitt??!
