Dette innlegget ble skrevet i januar 2015, altså for akkurat litt over 6 år siden. Himmel for en reise jeg har hatt siden da! Og bare for å presisere; det er ikke bare noe jeg sier. Alle rundt meg sier det samme. De som har fulgt meg gjennom denne prosessen VET. Og det er det viktigste for meg. Hva andre måtte mene betyr ingenting.

——————-

Det er en sannhet i den overskriften ja. Man kan ikke være en annen enn den man er, men målet må være å bli den beste utgaven av en selv. Vi har jo alle våre feil og mangler, så perfekte kan ingen være. Søker man perfeksjon, tror jeg man ganske raskt vil føle at en feiler noe grovt. Mange av oss HSP'ere er perfeksjonister, men det har vel ikke akkurat ført så veldig mye positivt med seg for man blir aldri fornøyd. Det er vel og bra å være nøye altså, men kanskje man bør være fornøyd med at man iallefall har gjort sitt beste?

Men så er det spørsmålet; hvem er jeg egentlig? Når man skreller bort lag for lag med usikkerhet, negativitet, utrygghet, sinne, frustrasjon...hva står man igjen med da? Hva er kjernen? Jeg prøver å tenke tilbake på meg selv som barn. Hvem var jeg? Jeg var jo i utgangspunktet et snilt barn vil jeg si. Selv om jeg var enebarn (til jeg var nesten 13 år) og bortskjemt på mange måter, så elsket jeg å dele med vennene mine. Fikk jeg godterier, så var det en selvfølge å dele med andre. Jeg var et enkelt barn på den måten at jeg var flink å aktivisere meg selv. Her kom nok HSP-trekket veldig frem; jeg elsket å sitte for meg selv, og leke og fantasere. De "mindre gode" HSP-trekkene kom frem når vi skulle noe, og jeg måtte gå med klær som vred seg eller stakk og klødde osv. Og hva om jeg ble tissetrengt (noe jeg selvsagt alltid ble)? Men - kanskje grunnen til at jeg ble vanskelig var at jeg ante hvor stresset jeg ville bli etterpå? Det var nok ingen bevisste tanker muligens, men likevel... Erfaringene mine var jo at jeg ble veldig trøtt og sliten, og da slo jeg meg vrang. Det er jo ikke noe unormalt i det, men alt går mye dypere med en HSP.

Da jeg var 5 år flyttet vi fra Fyllingsdalen til Knarvik. Det var først i årene etter det jeg kan huske at jeg første gangen kjente på sjalusifølelsen. Jeg hadde fått meg en venninne, og vi lekte greit sammen. Men så fikk hun seg en venninne til, og vi var sjalu på hverandre. Da opplevde jeg også denne siden ved meg som har hengt litt ved; nemlig at jeg ble litt dominerende. Slik kan jeg ikke huske at jeg var før. Kan det ha noe med at jeg mistet min beste venn da vi flyttet fra Fyllingsdalen? Jeg husker at jeg savnet han veldig. Planen var også at noen andre venner av foreldrene mine skulle flytte med, de skulle bo ved siden av oss. De hadde barn på min alder, og dette var barn som jeg også var svært glad i. Men de planene ble forandret da de valgte å flytte til Stavanger pga jobb. Jeg husker jeg var skuffet. Kanskje gikk det mer innpå meg? Vanskelig å si, men jeg har nå tenkt på det. Jeg mistet på kort tid flere venner, men alle vet jo at barn omstiller seg lett...Vel... tror nok at høysensitive barn har litt vanskeligere med å omstille seg. Min erfaring iallefall.

Jeg var et veldig usikkert barn, redd for mye, så rart at den dominerende siden av meg kom frem i relasjon til venner. Men det var kanskje en måte å hevde meg på?

Så hvem er JEG? Det prøver jeg å finne ut av. Jeg tror vel ikke jeg er verre enn andre, og heller ikke bedre. Men til tider har jeg tvilt, og jeg har sagt mange ganger til psykologen min at jeg lurer på om jeg er et ondt menneske. Men ville et ondt menneske i det hele tatt tenkte på sånt?? Tror ikke det. Jeg tenker at jeg er en HSP i litt ubalanse, og nå gjelder det å få tilbake balansen i livet. Og ved å gjøre det, bli den beste utgaven av meg selv :)

Deler et innlegg jeg skrev i 2014. Når jeg leser dette, ser jeg hvor langt jeg er kommet. Jeg er på et helt annet ståsted i dag og det er så godt! Jeg kan selvsagt fortsatt bli lei meg over negative bemerkninger og det kan prege meg en stund, men jeg blir fortere ferdig med det. Jeg gir rett og slett litt mer f.

————————

Jeg har et problem som jeg antar er typisk for en HSP; jeg vil nemlig formidle ALT jeg har på hjertet med en gang! Det minner om den gangen da jeg var liten og skulle formidle alt som hadde skjedd på skolen til min mor. Innimellom har jeg imidlertid litt skrivesperre, men så plutselig kan jeg skrive innlegg på innlegg.

Kom iallefall over en blogg i dag, som også omhandler det å leve med karaktertrekket særlig sensitiv. Her er lenken: http://veldigsensitiv.wordpress.com/ Hun skriver om mye som jeg kjenner meg igjen i, bl.a dette med usikkerhet og det å være engasjert i noe.

Å være usikker og sårbar er jo på en måte vårt varemerke. Usikkerheten gjør oss sårbare. Det skal lite for å vippe meg av pinnen. Ene øyeblikket kan jeg være trygg på meg selv, trygg på mine og andres følelser - i neste øyblikk så raser alt. Og det skal ikke mye til for å få det til å rase; en uskyldig bemerkning, at en person ikke ler av noe jeg sier (mens alle de andre ler), et litt alvorlig ansikt osv. For jeg tror instinktivt at det må være noe galt med meg som gjør at denne personen ikke ler, det må ha noe med meg å gjøre at personen er alvorlig... Blir litt det samme som når man får komplimenter fra noen; det er de negative tilbakemeldinger man tar inn over seg. De blir sannheter, mens alle de positive tilbakemeldingene tror man ikke på. Hvorfor er det slik?

Når jeg får denne usikkerheten over meg, blir jeg følelsesmessig naken. Jeg får så mange tanker, det blir et tankekjør uten like og tårene presser på. Føler meg verdiløs. Og jeg klarer ikke skyve det bort! Teknikkene kan jeg jo, men det er som om jeg straffer meg selv ved å ikke tillate meg å prøve å kjenne på følelsene og bare godta at de er der. I noen tilfeller har jeg klart det, men målet er å klare det i de aller fleste situasjoner. Og jeg har tro på at jeg skal klare det!

Etter slike episoder føler jeg meg som verdens mest egosentriske person. Og usikkerheten blir enda større. Kan jeg være en HSP jeg som er så selvopptatt at mine følelser plutselig blir så mye viktigere enn andres? Men selv den mest empatiske personen kan bli alt annet enn empatisk når han/hun er sliten og utbrent. Dette er noe jeg har en tendens til å glemme. Ikke at det er en unnskyldning for å oppføre seg sjofelt, men det er en forklaring på reaksjonen som oppstår. Og da må man bare jobbe videre slik at det ikke skjer igjen. Jeg kan ikke underslå at usikkerheten er der, den er en del av meg og det må jeg godta, men forhåpentligvis kan jeg lære meg å leve med det slik at det ikke går ut over andre. Og etterhvert som aksepten blir større, så minsker kanskje usikkerheten. Dette med aksept er viktig. Det aller viktigste er å akseptere seg selv, men for en usikker person er det også viktig med aksept fra andre. Jeg er litt for opptatt av bekreftelser; må liksom ha bekreftelser og tilbakemeldinger på det meste. Det kan bli slitsomt for de rundt. Er ikke lenge siden jeg lurte på hva vitsen var med å skrive denne bloggen f.eks. Jeg fikk så lite tilbakemeldinger... Men det er jo ikke helt riktig da, jeg har jo faktisk fått mye tilbakemeldinger på den. Jeg har faktisk gjort noen grep for å skjerme meg litt. Har bl.a gått ut av en del hundegrupper på facebook der diskusjonene kunne bli ganske så opphetede. Jeg følte jeg ble syndebukken i noen av diskusjonene fordi jeg stakk hodet mitt litt frem. Jeg vet jeg kan være kverulerende og sta, spesielt i saker der jeg føler noen blir urettferdig behandlet. Men i flere av diskusjonene som oppsto prøvde jeg bare å være saklig, og likevel ble jeg angrepet. Eller rettere sagt; jeg FØLTE jeg ble angrepet. Vi har jo alle forskjellige oppfatninger av en sak, det blir jo farget utifra vårt ståsted. Og i min verden ble det slik at jeg følte jeg ble tatt fordi jeg hadde andre meninger. Så for å beskytte meg selv, valgte jeg å gå bort fra støyen. Et lite skritt i rett retning :) Det hjelper iallefall å se at jeg ikke er alene om å ha dette karaktertrekket. Å lese andres historier er som å lese om meg selv. Det er selvsagt individuelle forskjeller, men hovedtrekkene er de samme. Tankene er de samme. Utfordringene likefullt. Noen er kommet lenger, de ser på det å være særlig sensitiv som en styrke. Jo, i visse situasjoner så ser jeg også det. Jeg blir nok mye mere berørt av en sangtekst enn andre. Det å lytte til en vakker salme gir meg mange sinnsinntrykk på en gang. Jeg kan finne trøst og styrke i god musikk. Å gå i byen og kjenne solen treffe ansiktet mitt i det jeg passer en gatemusikant - det gjør også noe med meg. Da kan jeg kjenne streif av lykke.​​

Etter år med terapi, famling og feiling er det utrolig deilig å endelig kunne høste litt av den innsatsen jeg har lagt ned. Jeg er bare så uendelig takknemlig for at jeg fikk en ny sjanse til å vise hvem jeg egentlig er. Det er ingen selvfølge.

Mange opplever at venner faller fra i denne prosessen. Det er vondt, men samtidig forstår jeg at det kan skje. Det er ikke lett å være pårørende. Og vi er bare mennesker.

Jeg står tryggere i meg selv nå. Det vil likevel ikke si at jeg ikke kan føle meg sårbar i enkelte situasjoner. Karaktertrekket bærer jeg jo med meg, men har verktøy nå som hjelper meg. Jeg tar også med nyttig lærdom på veien. Noen ganger trår jeg likevel feil. Slik vil det nok være. Men da er verktøyene der. Man må stå i det, støtt og oppreist. For som psykologen min sa: du dør ikke av det. Og det er jo sant.