Vi var kommet et lite stykke på tur, Thea og jeg, da det plutselig dukket opp en løs hund av rasen engelsk staff eller noe sånt. Da den oppdaget oss, kom den løpende, så jeg løftet opp Thea og snakket strengt til den. Litt ekkelt for den sirklet rundt meg. Kom til å tenke på at ene naboen min har en tilsvarende hund, så kanskje det var den? Jeg sa: "gå hjem" og da begynte den å gå opp bakken mot husene.

Jeg klarte ikke slå meg til ro med at det virkelig var den hunden og om den evt ville finne veien hjem. Og hva om det kom en bil?? Jeg gikk etter og da gikk den rundt på på en av parkeringsplassene. Jeg gikk opp mot huset der jeg visste at denne naboen min bodde. Problemet var at jeg var usikker på hvilken leilighet. Ringte på et sted, men de lukket ikke opp. Ved neste leilighet sto døren åpen, og heldigvis; naboen var i gangen og han sprang ut da jeg spurte om han savnet en hund. Heldigvis fikk han tak i den, og han var veldig takknemlig.

Bildene er tatt av Helena Hopland.

Ifjor på denne tid var jeg sykemeldt. Det har jeg heldigvis unngått i år. Men jeg kjenner jeg er trøtt, og det jeg ser frem til om dagene, er å komme hjem og slange meg på sofaen. Tror egentlig ikke jeg er alene om å føle det slik på denne årstiden. Burde tatt vitaminer, men jeg glemmer det. Fatter ikke at det skal være så vanskelig å huske på, men enkelte ting går bare i glemmeboken.

Det blir mye selskapeligheter på meg fremover. Førstkommende søndag skal vi feire lille Ø. Neste helg er det min eldste nevø som fyller 18 år. Og det var det haha. Sier mye om hvor spennende mitt liv er hehe. Men jeg er en hjemmekjær person, koser meg når jeg kan få slappe av hjemme, lese en bok eller lytte på musikk. Går jeg ut en sjelden gang, blir det for å spise en bedre middag. Det synes jeg er koselig, så håper det kan bli en anledning til det snart.

Nå skal Thea og jeg ut på en liten kveldstur.

Jeg holder meg langt unna mennesker som oser negativitet og som tydeligvis ønsker å provosere. Jeg har hatt nok av sånt drama. Livet mitt er mer verdifullt enn som så. Fatter ikke at noen gidder å kaste bort dyrebar tid på sånt tull. Det er ofte de samme som går igjen, om det er i det virkelige liv, på Facebook eller i en blogg.

Jeg kan nok fremdeles la meg provosere, men gidder ikke si noe. Tror beste virkemiddel er å ignorere. Det er jo ikke noe gøy å provosere om man ikke får noe reaksjon tenker jeg. Dessuten; man høster som man sår. Utstråler man mye negativt, vil man få negativt tilbake.