Jeg har tydeligvis alltid likt å skrive. Som 9-åring begynte jeg å skrive min første dagbok. Men mest aktiv var jeg i 1982/83. Da var jeg 14-15 år. Dagboken var også god å ty til da jeg opplevde min første store kjærlighetssorg. Og ikke minst da jeg mistet min farmor og morfar i løpet av få måneder.
Det er jo morsomt å lese hva jeg var opptatt av. I møtet med meg selv som 14-åring, kan jeg få en viss forståelse for hvorfor jeg er blitt som jeg er. Med en moden dames øyne og med kunnskapen om hva det vil si å være høysensitiv, ser jeg usikkerheten og redselen for å være alene. Jeg ser jo så tydelig at jeg var høysensitiv.
Så er det endel morsomme innlegg, ufrivillig morsomme da. Som den gangen jeg mistet den første hunden min, Rufse. Det var ingen morsom episode, men måten jeg har beskrevet det på ble jo litt morsom. Jeg tok det tungt, men prøvde tydelig å vise at dette taklet jeg. Beskrev hvordan alle andre rundt meg tok dette, men "eg skal ikkje bryta saman". Så neste avsnitt: "Algefisken min er også dau". For en tragedie! ;-)
Behovet for å uttrykke meg skriftlig har jeg ennå. Men det blir lite brevskriving og skriving i dagbok. Bloggen er jo nesten som en dagbok, men bare nesten. Litt holder jeg for meg selv, har tanker som bare er mine. Jeg er ikke komfortabel med å dele alt, og det er heller ikke interessant for andre. Noen private rom trenger vi alle.
