Det er noen dager siden jeg skrev sist. Jeg er på Valle igjen og har vært her i snart én uke. Akkurat nå sitter jeg i sofakroken med teppe over meg og alle tre vofsene rundt meg.

Ute er det skikkelig kaldt. Det er en slik kulde som virkelig trenger inn. Men er jo fint da. Godt å slippe regnet.

I morgen er vi i desember. Sprøtt. Jeg venter fremdeles på innflyttingsdato, men den nærmer seg. Kan nesten ikke tro at vi i morgen er i den måneden jeg faktisk skal flytte inn i min nye leilighet! Jeg har følt at det til tider har gått fryktelig sent, men nå...når jeg går tilbake i bloggen og leser tidligere innlegg, så ser jeg jo at det egentlig har gått ganske fort. Men kan jo si det nå som det bare gjenstår noen få uker, hadde neppe ment det om det hadde blitt utsatt enda mer. Dette blir iallefall den beste førjulstiden for meg noensinne :-)

Gjengen min :-) De går så godt sammen alle tre. Kjekt for Thea å ha selskap.

Julen kommer tidligere og tidligere - iallefall i butikkene. Allerede i september er julebrusen og kakemennene på plass. Så kommer nissene og julepynten frem. Black friday er plutselig ikke bare én dag, men hele uken.

Jeg trodde likevel at vi ikke lot oss påvirke så mye, at de fleste ventet til advent før stjernen og lysene kom opp. Førjulstiden - en tid jeg forbinder med duften av nystekte pepperkaker, klementiner og gløgg. En tid med forventning, en tid der man forbereder seg til det som skal skje. En tid der man koser seg sammen mens man f.eks lager ny pynt til treet. Og treet; det kommer først på plass lillejulaften. Da pyntes det og er klart til "Grevinnen og hovmesteren" begynner. Man ler kanskje ikke like mye, men den hører julen til.

Ville jeg likt det dersom treet ble pyntet allerede nå?? Neppe. Jeg tror noe av det magiske ved julen ville fort forsvunnet. At man pynter med lys og så smått begynner å sette frem litt juleting ved advent er greit. Men selve julen for meg begynner lillejulaften ca kl 21. 

Folk står jo fritt til å gjøre som de vil, men føler noen lar seg styre vel mye av handelsstanden om man allerede i november begynner å pynte til julen. Tror jeg hadde vært luta lei hele julen om jeg skulle hatt juletreet stående i over 1 måned. Er i grunnen ganske lei julen når vi kommer til januar måned uansett.

I år får jeg ikke pyntet noe for jeg overtar leiligheten rett før jul. Håper bare jeg får seng og sofa på plass innen det. Jeg kan uansett pynte med lys for mørketid vil det være noen måneder til.

Jeg tok meg aldri tid å kikke i de gamle dagbøkene da jeg flyttet fra Risnes. De lå godt gjemt i en liten kartong sammen med en haug med brev.

Hjelpe meg så mye vi skrev for hånd før! Det er noe som er i ferd med å forsvinne helt og det er synd. Hvem skriver f.eks brev idag når du kan nå folk på sekunder? Noen gjør sikkert det, men det blir færre og færre. Og tenk så artig det var å vente på brev, og ikke minst; åpne de da de kom.

Noe har gått tapt etter min mening. Tenk bare på så nydelig skjønnskrift de hadde før.

Jeg har altså tatt vare på masse brev jeg fikk da jeg bodde i England og i Oslo. Det er verdifulle minner. Brev fra min farmor, mormor og morfar og andre nære ...de vil jeg alltid oppbevare.

Det å skrive har altså vært viktig for meg i store deler av min oppvekst.

Det er jo morsomt å lese hva jeg var opptatt av. I møtet med meg selv som 14-åring, kan jeg få en viss forståelse for hvorfor jeg er blitt som jeg er. Med en moden dames øyne og med kunnskapen om hva det vil si å være høysensitiv, ser jeg usikkerheten og redselen for å være alene. Jeg ser jo så tydelig at jeg var høysensitiv.

Så er det endel morsomme innlegg, ufrivillig morsomme da. Som den gangen jeg mistet den første hunden min, Rufse. Det var ingen morsom episode, men måten jeg har beskrevet det på ble jo litt morsom. Jeg tok det tungt, men prøvde tydelig å vise at dette taklet jeg. Beskrev hvordan alle andre rundt meg tok dette, men "eg skal ikkje bryta saman". Så neste avsnitt: "Algefisken min er også dau". For en tragedie! ;-)

Behovet for å uttrykke meg skriftlig har jeg ennå. Men det blir lite brevskriving og skriving i dagbok. Bloggen er jo nesten som en dagbok, men bare nesten. Litt holder jeg for meg selv, har tanker som bare er mine. Jeg er ikke komfortabel med å dele alt, og det er heller ikke interessant for andre. Noen private rom trenger vi alle.