Av og til skulle jeg ønske jeg var en hund. De lever i nuet og har få bekymringer. Jeg prøver å leve her og nå, men det er ikke lett når alt jeg ønsker er å spole tiden frem.

Det er vel ingen stor overraskelse at jeg er et ekstremt utålmodig menneske. Og nå føler jeg at jeg ikke gjør annet enn å vente. Vente på ny oppdatering fra Optibo, vente på at leilighet skal bli ferdig osv.  Vente, vente, vente. Hele livet mitt er på vent. Jeg har sett sånn frem til den dagen jeg kan gå på IKEA og plukke ut det jeg trenger i den nye leiligheten min. Det føles som den dagen aldri kommer. Jeg vet jo at den gjør det, men akkurat nå føles det som en evighet til.

Jeg vet jeg er heldig som har så mye fint i vente. Det er ikke meningen å syte, men akkurat nå føles det bare som en endeløs tid jeg må slå ihjel.

Jaja, i morgen er jeg ett skritt nærmere. Da er det ny måned, og bare 4 mnd til opprinnelig innflytting. Så får jeg bare se når det egentlig blir...

Det finnes virkelig engler på jord, jeg vet for jeg har truffet en. Hun var her i ettermiddag, og støvsuget og ryddet for meg. Selv har jeg ikke orket ta tak i det - har prioritert turer med hundene i stedet. Men nå ble det gjort og jeg er takknemlig. Takk ❤

Hva skulle man gjort uten venner? Venner som er der for deg - uansett! Jeg hadde ikke klart meg uten.

Jeg er litt trøtt idag. Ble sittende oppe igår og se en dokumentar om kreftsyke barn. Det var så interessant og så rørende... men ikke så lurt å se på rett før jeg skulle legge meg. Utrolig hva enkelte må gjennom.

Tenk at det allerede er 6 år siden denne vakre sorte prinsessen kom til verden. Kommer aldri glemme den fantastiske meldingen jeg fikk søndag 30. mai i 2011. Egentlig var det to fantastiske meldinger, for samme dag ble Mia funnet etter å ha vært savnet i 1 1/2 døgn. Og da vi kom hjem, fikk jeg altså tlf om at det var født et shibakull i Sverige. To tisper og én hanne. Gleden var stor for både oss og Mathias, vår venn som skulle ha en av tispene. På papiret skulle vi eie henne sammen.

Dessverre fikk ikke Mathias nyte valpetiden med sin lille Anzu så veldig lenge, han ble alvorlig syk og innlagt på sykehus. I denne perioden bodde Anzu hos Frode, han som senere ble kjæreste med Helena, min bestevenninne.

Da Mathias kom ut av sykehuset, overtok han etterhvert omsorgen for Anzu igjen. I perioder måtte han legges inn så Anzu var litt her og litt her. Ingen ideell situasjon for en liten shibajente.

Så skjedde det som vi ikke hadde sett for oss; Mathias ble funnet død. Jeg orker ikke gå nærmere inn på omstendighetene rundt, men Anzu var altså alene i leiligheten med Mathias en stund før Mathias ble funnet. Dette bar hun preg av i begynnelsen.

Hun endte hos Frode igjen. Første kvelden lå hun i armkroken hans og ville ikke rikke seg. Han tok henne med i begravelsen og det var så vemodig, men samtidig vakkert. Mathias ville likt det.

Nå er det 1 1/2 år siden Mathias døde. Og hele denne tiden har Anzu bodd med Frode og hans hanntibbe Uno. Etterhvert flyttet også Helena inn med sine to tibbejenter. Det ble en overgang for alle, men mest for Anzu. Uno kjente hun jo, de vokste nesten opp sammen. Men de andre måtte hun venne seg til, og det var vel øyeblikk der de lurte på om det kom til å gå. Men det gjorde det :-) Bestevenner blir de nok neppe, men de aksepterer hverandre.

I disse dager overføres eierskapet for Anzu over på Frode. Han kommer stå som eneste eier, og slik måtte det nesten bli.