Det er mange som har lurt på om vi skal fortsette å drive oppdrett selv om venninnen min nå har flyttet og jeg selv skal flytte. Til det er svaret JA! Men i litt mindre skala enn før. Vi har aldri drevet noe stort oppdrett, max ett til to kull i året. De siste årene har vi bare hatt noen få kull og det har gått noen år imellom. Det er klart det blir vanskeligere å ha kull når man bor i leilighet, men venninnen min bor i enebolig, så jeg antar jo at fremtidige kull blir der. Vi får se hva som skjer. 

Og hvis noen lurer, så er det INGEN dramatikk rundt dette at Helena har flyttet 😄 Hun fikk seg en kjæreste enkelt og greit. Selv om mange sikkert har trodd at vi to var et par så var vi aldri det. Bare veldig gode venninner/søstre som valgte å kjøpe seg et hus sammen for oss og hundene våre. Vet at det gikk rykter om "de lesbene" og det såret meg veldig. Så fant jeg ut at folk får tro hva de vil! Og om vi hadde vært kjærester, so what?? For meg blir det litt nedlatende og fordømmende å kalle folk slik. Vi sier jo ikke "de der heterofile".

Jeg tenker at la folk være som de er. Om man er heterofil, homofil, lesbisk...det sier INGENTING om hvordan de er som mennesker. De kan være noen rævhol (unnskyld uttrykket) eller skikkelig gode mennesker. Det samme gjelder om man er sort, gul eller hvit. Respekter mangfoldet!

Legning er også noe personlig, men dessverre er det slik at man nesten føler man må stå frem for å fronte en sak, og vise at dette ikke er så unaturlig som noen vil ha det til. Jeg har stått frem som bifil i diverse diskusjoner på facebook. Pga holdninger som kommer til uttrykk så har jeg fremdeles problemer med å si dette høyt. Var usikker om jeg skulle skrive det her også. Hvorfor skal det være slik?

Av og til må man kaste inn håndkleet... Jeg måtte det idag. Jeg maktet rett og slett ikke gå på dette møtet som jeg skulle. Tanken på å sitte i 4 timer og ikke ane hva jeg skal si, ikke føle at jeg bidrar...nei, det ble for mye. Og når du legger deg i håp om at du skal være syk neste dag bare for å slippe, så er det noe som ikke stemmer. I dag morges tok jeg en avgjørelse. Jeg bestemte meg for at jeg skulle komme meg på jobb, og så skulle jeg si ifra at dette klarer jeg ikke. Jeg kan se på det som et nederlag, men tror faktisk det ville vært et større nederlag å sitte der og føle meg dum. Jeg har i det minste prøvd. Og det er viktig; at man ikke avfeier noe før man faktisk har prøvd. Så kan man ta en oppsummering etterpå.

Hadde det vært før hadde jeg nok ringt og sagt jeg var syk. Er det skulk? Tja, jeg grudde meg jo så mye at jeg følte meg syk. Og valgte ofte den letteste utveien. Uansett; jeg er kommet lengre og kan ikke bare stikke hodet i sanden. Det ville være å gå mange skritt tilbake. Så jeg kom meg avgårde og fikk sagt ifra. Og jeg ble møtt med forståelse! Det gjorde godt.

Var forøvrig på et annet møte igår. Det også grudde jeg meg til, men ville gi det en sjanse. Og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde, for det opplevde jeg som givende og interessant.

Tror også det er viktig å fokusere på hva man faktisk klarer, og ikke så mye på "nederlagene". Tenker ofte at "jeg har jo ikke gjort noe idag". Hvis jeg oppsummerer, så blir det jo likevel litt. Jeg sitter jo ikke i sofaen fra jeg kommer hjem til jeg legger meg (som jeg gjorde før). Men disse små tingene man gjør telles liksom ikke med. Man smårydder litt på kjøkkenet, setter på oppvaskmaskinen, kanskje setter man på en vaskemaskin med klær...og går en tur. Er det virkelig å gjøre "ingenting"? Er stolt over at jeg kom meg på tur igår enda til at jeg var sen hjemme. Det enkleste hadde vært å finne sofakroken. Spesielt også når jeg grudde meg slik til dagen idag. Men - jeg kom meg ut med de herlige vofsene mine 😃

En liten "vårselfie" med Lotte på snart 14 år.

Når man har kjæledyr har man skaffet seg mye sorg... Men gjelder ikke det for livet ellers da? Man unngår jo ikke kjærligheten selv om man vet at i det ligger det også en sorg i vente. Sorgen er prisen man må betale for den høye kjærligheten man har følt, og jeg ville ikke vært den kjærligheten foruten.

I dag har jeg 4 hunder hjemme hos meg, hvorav tre er fra 13 og opp til snart 15 år. Jeg vet at tiden nærmer seg selv om jeg prøver å ikke tenke for mye på det. De er spreke og friske alle tre, men i denne alderen kan det fort snu. Sorgen over å miste en du har hatt i 14-5 år vil jo være stor, men trøsten er jo at hunden har hatt et langt og godt liv. Savnet vil selvsagt være der, men det er mer begripelig siden det engang er naturens gang. Vi skal jo alle dø.

Noe annet er det når du mister de som fremdeles skulle hatt livet foran seg... Det blir en annen type sorg, for her kommer også tanker om urettferdighet og selvbebreidelse inn i bildet. "Hvorfor akkurat henne?", "hva kunne jeg gjort for å unngå dette?", "kunne det vært oppdaget før?" osv.

Å være oppdretter er ingen dans på roser... Vi har alle opplevd å miste små valper f.eks. Det er ikke alle som har livets rett. Noen ganger må vi som oppdrettere ta det valget, og det er bestandig en tung og tøff oppgave. Men akkurat der merker jeg at jeg er blitt litt mer hardhudet med årene, selv om jeg fremdeles synes det er leit.

Som sagt har vi mistet noen valper. Dette har vært valper som har vært født med en misdannelse og som ikke ville klart å leve opp. Men det å miste en valp du har solgt, bare en uke etter levering - det er noe av det tyngste jeg har opplevd. Valpen vokste opp alene pga at begge søstrene døde (en dødfødt og en måtte vi ta pga hullgane). Han var en herlig valp som løp rundt med de voksne hundene fra han var 5 uker gammel. Han ble tidlig renslig og gav beskjed når han måtte ut. Kommer aldri glemme han. Lille Linus som han het.

I 2009 mistet vi hannhunden vår, Snorre. Han hadde vært syk det siste året. Han fikk en hudsykdom. Det begynte med at han fikk en liten tørr flekk uten hår, og så bare eksploderte det. Han ble undersøkt på kryss og tvers, fikk all slags behandlinger, men ingenting hjalp. Han ble en prøvekanin følte vi. Den siste dagen ynket han seg da vi stelte sårene - da var det nok. Han ble 5 1/2 år. Tomrommet og savnet etter han kan ikke beskrives...

​Da vi fikk et valpekull i romjulen samme år, bestemte vi oss for å beholde en tispe. Henne kalte vi Sofie (litt oppkalling etter Snorre). Hun var en spesiell jente, liten og viljesterk, men også en kosejente av dimensjoner. På ene bildet ser dere Sofie slikke Thea. 

Sofie var ca 4 1/2 år da hun fikk sitt første (og eneste kull). Drektigheten gikk som den skulle, men fødselen ble tung. Hun kom liksom aldri i gang. Hun var veldig svak etterpå, men kom seg fort. Da valpene nærmet seg levering, syntes vi Sofie var veldig tynn. Men det er jo ikke noe uvanlig i det forsåvidt - tispene ser ofte litt "pjuskne" ut etter å ha hatt et kull. Vi startet med å fôre henne litt ekstra. 

Dagen etter at siste valp var reist, ble Sofie skikkelig syk. Hun orket ikke gå da vi var på tur, og da jeg sjekket henne senere var hun helt hvit/gul på tunge og i tannkjøtt. Vi dro sporentreks til dyrlege hvor Sofie fikk blodoverføring. Jeg orker ikke skrive så mye om de siste ukene i Sofies liv, men det viste seg iallefall at hun hadde fått autoimmun hemolytisk anemi. Hun sovnet inn kl 0330 om natten i armene på vår dyrlege.

Sorgen over Sofie har vært tung. I dag - 1 1/2 år etter - får jeg fremdeles klump i halsen når jeg snakker om henne. Jeg har hennes mor ennå, hun er en av de tre "gamlingene". Blir rart den dagen hun ikke er mer, for jeg føler jeg har litt av Sofie i henne. 

En hund er iallefall ikke "berre ein hund"...