Har tenkt en del på fremtiden, både for meg og bloggen. Jeg startet jo bloggen for å opplyse om det å være høysensitiv, si noe om mine utfordringer med dette karaktertrekket og forhåpentligvis hjelpe andre som sliter med det samme.

Da jeg startet, var jeg i begynnelsen av en reise og en transformasjon. Bloggen ble derfor raskt noe mer enn bare å handle om høysensitivitet. Den har vært en arena for meg der jeg har kunnet sortere tanker og følelser. Jeg har også fått utrolig mange flotte tilbakemeldinger. På den måten vet jeg at noe av det jeg har delt har kommet andre til hjelp.

Det har vært litt av en reise. Den har ført meg langt av sted, noen ganger har den ført meg på ville veier, men jeg har alltid kommet tilbake til hovedveien igjen. Jeg har vært innom blindveier, av og til har jeg kjørt for langt og måttet snu... men jeg har aldri "rykket tilbake til start". Ikke helt.

Det sies at når en dør lukkes, åpnes en annen. Det føltes litt som jeg fikk den døren i "trynet". Jeg fikk meg en smell og så både stjerner og planeter. Når det er overskyet, ser man ikke stjernehimmelen.  Slik har det nok vært for meg. Leeenge. Men når skyene forsvinner, åpenbarer det seg en utrolig verden over oss. Jeg fikk en oppvåkning.

Det rare er at en stemme inni meg har prøvd å fortelle meg hva som var det rette, men jeg har knapt nok turd å høre etter. Jeg trodde jeg visste hva jeg ville... Venner har også kommet med råd, men man må finne ut av tingene selv. Jeg tror det er viktig å lytte til magefølelsen. Går man på tvers av den, kan man fort ende opp med å være misfornøyd. Det er viktig å gripe sjansen når man har den, selv om det kan virke skremmende.

Fremtiden for meg nå er spennende. Jeg har dager hvor jeg synes det er mer skremmende enn spennende, men de dagene er i mindretall. Det kan føles overveldende, er så mye som skal klaffe, men jeg håper og tror det skal gå bra tilslutt.​​

Høysensitive mennesker har ikke bedre syn, lukt eller hørsel enn andre, men måten de bearbeider sanseinntrykkene er annerledes. Informasjonen eller inntrykkene vi tar inn, bearbeides på et dypere nivå. Det som kan være sterkt for en vanlig person, kan være direkte utmattende for en HSP.

Selv vi HSP'ere kan føle forskjellig. Nå er det heller ikke slik at alle sansene er like sensitive hos alle. Noen har f.eks sterkere intuisjon enn andre. Jeg har en intuisjon, men jeg stoler ikke 100% på den. Noen ganger stemmer magefølelsen, mens andre ganger har den spilt meg et puss.

Noen føler andres smerte som smerte i egen kropp osv.  Jeg kan til en viss grad ta inn andres smerte, spesielt når det gjelder dyr... Er det noen som har mistet en hund, enten at den er død eller at den har kommet bort... det skjærer meg i hjertet! Føler meg av og til litt hjerteløs at jeg reagerer så sterkt på om noe skjer med dyr, og ikke i like stor grad om noe skjer med mennesker...

Lyder er vel en av sansene som er mest velutviklet hos meg. Smattelyder, snorking, pustelyder.... som barn holdt jeg på å gå på veggene av disse lydene. Lyd av smatting er utrolig irriterende også idag. Jeg mister konsentrasjonen av det jeg holder på med, og alt jeg hører er smattingen. Det er vanskelig å beskrive hva som skjer i kroppen, men jeg blir altså veldig fokusert på lyden. Jeg kan la være å si noe, inntil noe annet skjer. Da kan jeg reagere med å bli voldsomt irritert. Folk rundt meg skjønner kanskje ikke hvorfor jeg reagerer så voldsomt, men da er det nok frustrasjonen over den intense irriterende lyden som kommer ut.

Jeg liker heller ikke høy musikk, om jeg selv ikke kan styre lyden da... Da har jeg kontroll og det blir annerledes.

Jeg er også lysømfintlig. Jeg kan gå med solbriller om det øser ned ute. Er det litt lys så er det direkte plagsomt for øynene mine.

Jeg er også veldig vâr i huden. Merkelapper, et spesielt stoff...det klør og stikker. Slik var jeg også som barn. Jeg kjente de merkeligste ting.​​