Januar nærmer seg slutten, og vi går mot vår og lysere tider. Jeg har bodd alene i over 1 mnd nå, og det går jo bra vil jeg si. Tunge stunder er det innimellom, men det kan jeg leve med. Er likevel rart å tenke på at nå har det skjedd det som jeg grudde meg sånn til, og likevel er jeg høyst oppegående. Jeg klarer meg fint :)

Det siste året har jeg igjen lært å trives i eget selskap. Jeg sier "igjen" for en gang for lenge siden foretrakk jeg jo ofte mitt eget selskap. På ett eller annet tidspunkt må jeg ha innbilt meg selv at jeg måtte ha folk rundt for å kunne trives. Var jeg alene ble jeg hjelpeløs. Jeg forstår det ikke idag. Hvordan kunne jeg tillate meg selv å bli så avhengig av andre for å ha det bra?? Jeg er riktignok et sosialt menneske som liker selskap av andre, men jeg kan jo også være alene OG HA DET BRA! Når jeg er alene kan jeg gjøre som jeg vil. Spille litt, jobbe med slektsgransking, lytte på musikk, lese en bok osv. Jeg har på en måte funnet meg selv igjen, for det var jo slik jeg var som liten. Jeg elsket å være på rommet mitt, lese en god bok, leke med dukker eller høre på musikk. Foreldrene mine ønsket nok at jeg skulle vært enda mer aktiv utenfor hjemmet enn det jeg var, men for meg var det nok med skole, lekser, kor og være med venner. Tiden jeg hadde alene var viktig for meg.

Det er faktisk litt vanskelig for meg å innrømme for meg selv at jeg har det bra. Disse "hundene" i meg vil jo at jeg skal synes synd på meg selv, "stakkars Vibeke som nå er alene". Ja, i begynnelsen var det tungt og jeg hadde det ikke så lett, men slik er det jo med store omveltninger. Det tar tid å venne seg til nye situasjoner, men tiden er på mange måter en venn.

Jeg har spurt meg selv noen ganger om jeg er lykkelig. Nja, lykkelig er jeg vel ikke, men jeg er ikke ulykkelig heller. Jeg kan oppleve små stunder av lykke, som når jeg sitter i bilen og det spilles en låt som gir meg noe. Musikk er kimen til lykkefølelse hos meg. Når jeg har mørke stunder orker jeg ikke høre på musikk. De stundene blir heldigvis sjeldnere. Jeg opplever lykkefølelse når jeg har en god kommunikasjon med en nær. Eller når jeg er sammen med andre som gir meg energi. Det å le sammen med venner, fjase litt, er så godt. Og selvfølgelig er hundene gode å ha! De har fått meg til å le mang en gang :)

2015 er historie. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er glad både julen og året er over. De siste ukene av 2015 og de første dagene av 2016 har vært tunge, men nå ser jeg fremover. Jeg har kommet meg gjennom en tung tid og tror at det jeg har gått gjennom (og fremdeles går gjennom) gjør meg enda sterkere. Kan jo sammenligne det med fysisk trening. Jo tyngre vekter, jo større muskler - jo større utfordringer, jo sterkere blir man.

Er stolt av at jeg i denne tiden har klart å holde meg fysisk i form ved treninger og turer. Det har vært kjempetungt, men det at jeg likevel har klart det, har gitt meg troen på at jeg egentlig kan klare alt det jeg vil. Og de gangene jeg tenker at "dette orker jeg ikke", "jeg burde gått en lenger tur" osv, så sier jeg til meg selv at litt er bedre enn ingenting. Det hjelper ikke alltid å si det, jeg sliter en del med dårlig samvittighet, men det er noe jeg jobber med. Det er også ting som må ligge fordi jeg ikke orker ta fatt på det, men det løper jo ikke sin vei da (dessverre kan man jo si hehe). Jeg prioriterer helsen min og hundene mine nå. Og klarer jeg å få unna noen maskiner med klær, eller støvsuge en dag i tillegg, så er det bonus.

Har nå en del ting å se frem til dette året. Tur til Island i april gleder jeg meg utrolig til! Så blir det vel noen utstillinger også. Jeg kommer nok mest sannsynlig skifte adresse også i løpet av dette året - det blir rart etter så mange år her på Risnes.
​​