Det er en sannhet i den overskriften ja. Man kan ikke være en annen enn den man er, men målet må være å bli den beste utgaven av en selv. Vi har jo alle våre feil og mangler, så perfekte kan ingen være. Søker man perfeksjon, tror jeg man ganske raskt vil føle at en feiler noe grovt. Mange av oss HSP'ere er perfeksjonister, men det har vel ikke akkurat ført så veldig mye positivt med seg for man blir aldri fornøyd. Det er vel og bra å være nøye altså, men kanskje man bør være fornøyd med at man iallefall har gjort sitt beste?

Men så er det spørsmålet; hvem er jeg egentlig? Når man skreller bort lag for lag med usikkerhet, negativitet, utrygghet, sinne, frustrasjon...hva står man igjen med da? Hva er kjernen? Jeg prøver å tenke tilbake på meg selv som barn. Hvem var jeg? Jeg var jo i utgangspunktet et snilt barn vil jeg si. Selv om jeg var enebarn (til jeg var nesten 13 år) og bortskjemt på mange måter, så elsket jeg å dele med vennene mine. Fikk jeg godterier, så var det en selvfølge å dele med andre. Jeg var et enkelt barn på den måten at jeg var flink å aktivisere meg selv. Her kom nok HSP-trekket veldig frem; jeg elsket å sitte for meg selv, og leke og fantasere. De "mindre gode" HSP-trekkene kom frem når vi skulle noe, og jeg måtte gå med klær som vred seg eller stakk og klødde osv. Og hva om jeg ble tissetrengt (noe jeg selvsagt alltid ble)? Men - kanskje grunnen til at jeg ble vanskelig var at jeg ante hvor stresset jeg ville bli etterpå? Det var nok ingen bevisste tanker muligens, men likevel... Erfaringene mine var jo at jeg ble veldig trøtt og sliten, og da slo jeg meg vrang. Det er jo ikke noe unormalt i det, men alt går mye dypere med en HSP.

Da jeg var 5 år flyttet vi fra Fyllingsdalen til Knarvik. Det var først i årene etter det jeg kan huske at jeg første gangen kjente på sjalusifølelsen. Jeg hadde fått meg en venninne, og vi lekte greit sammen. Men så fikk hun seg en venninne til, og vi var sjalu på hverandre. Da opplevde jeg også denne siden ved meg som har hengt litt ved; nemlig at jeg ble litt dominerende. Slik kan jeg ikke huske at jeg var før. Kan det ha noe med at jeg mistet min beste venn da vi flyttet fra Fyllingsdalen? Jeg husker at jeg savnet han veldig. Planen var også at noen andre venner av foreldrene mine skulle flytte med, de skulle bo ved siden av oss. De hadde barn på min alder, og dette var barn som jeg også var svært glad i. Men de planene ble forandret da de valgte å flytte til Stavanger pga jobb. Jeg husker jeg var skuffet. Kanskje gikk det mer innpå meg? Vanskelig å si, men jeg har nå tenkt på det. Jeg mistet på kort tid flere venner, men alle vet jo at barn omstiller seg lett...Vel... tror nok at høysensitive barn har litt vanskeligere med å omstille seg. Min erfaring iallefall.

Jeg var et veldig usikkert barn, redd for mye, så rart at den dominerende siden av meg kom frem i relasjon til venner. Men det var kanskje en måte å hevde meg på?

Så hvem er JEG? Det prøver jeg å finne ut av. Jeg tror vel ikke jeg er verre enn andre, og heller ikke bedre. Men til tider har jeg tvilt, og jeg har sagt mange ganger til psykologen min at jeg lurer på om jeg er et ondt menneske. Men ville et ondt menneske i det hele tatt tenkte på sånt?? Tror ikke det. Jeg tenker at jeg er en HSP i litt ubalanse, og nå gjelder det å få tilbake balansen i livet. Og ved å gjøre det, bli den beste utgaven av meg selv :)

Eller jo... det er vel det som er "problemet" med mange av oss HSP'ere - vi har så mange tanker at vi bare MÅ få de ut. Det er iallefall min personlige erfaring. Det kommer jo an på hvilke tanker det er, men negative tanker får på en måte spinne fritt, og de spinner og spinner til det blir et voldsomt tankekjør, og så må jeg bare snakke om det. Det kan jo være problematisk for de rundt meg, spesielt når de har hørt det så mange ganger før. Jeg forstår det, men likevel så MÅ jeg bare snakke ut. Og helst slik at de forstår ned til hver minste detalj...Ja, det ER slitsom, både for de og meg :(

Det mest slitsomme er jo at all energien jeg bruker på denne tenkingen kunne vært brukt til mer konstruktive ting. Jeg tapper meg selv for energi. Men jeg er redd, redd for hva som vil skje med meg i fremtiden. Og jeg klarer ikke la være å gruble på det. Kjenner det så godt i magen og brystet. I magen er det de forbaskede dønningene. Jeg skjelver innvendig, det knyter seg inni meg, og plutselig kommer tårene. Jeg uroer meg for så mye, redd ting jeg hadde sett frem imot ikke skal bli realitet. Det er vondt og vanskelig. Jeg kjemper imot de tankene, men de kommer likefullt.

I kveld skal jeg på tur med andre høysensitive. Jeg gruer meg som vanlig, kjenner hvor jeg har mest lyst til å være. Men jeg må bare gjennomføre dette. Min søster skal være med heldigvis, og så tar jeg lille, søte Anzu (shibaen jeg eier med to andre) med meg. Har forresten meldt meg inn i Forening for de høysensitive nå, og jeg planlegger å delta på litt kurser i fremtiden. Så NOE konstruktivt skjer da ;-)