Som sagt; jeg har ennå ikke helt klart å "forsone" meg med mitt karaktertrekk som særlig sensitiv. For det er faktisk ikke så greit alltid å ha følelsene så til de grader utenfor kroppen, du blir blottstilt rett og slett.
Jeg kan f.eks bli lett rørt når noen gjør det bra på en hundeutstilling. Da kommer klumpen i halsen og tårene frem med en gang. Jeg synes det er pinlig enkelte ganger.
Blir jeg opprørt og sint, kan jeg også lett begynne å gråte. Og jeg klarer ikke forestille meg, ta meg sammen (men dette jobber jeg med da).
Blir jeg redd, så reagerer jeg først med sinne, så kommer tårene. Min redsel er jo ikke alltid så begrunnet, det er mye jeg kan synes er "farlig" eller skummelt, som kanskje ikke er det... Andre kan ikke ta hensyn til dette til enhver tid. Dette er noe jeg må jobbe med.
Men - så er det dette med å akseptere seg selv for den man er. I terapien står dette med aksept sentralt. Først når du kan akseptere at du føler slik og slik, så ufarliggjør du det på en måte. Føler man sjalusi, skal man ikke dømme seg selv hardt av den grunn. Da fornekter man jo sine egne følelser. Da gjelder det å kjenne på følelsene, kjenne på de kroppslige reaksjonene, legge fokuset på det. Akseptere at du føler det slik. Akseptering blir å leve livet på livets egne premisser, og ikke på mine premisser. Det innebærer å forholde seg til livet slik det faktisk ER, og gi slipp på livet slik VI mener det burde være.
Å akseptere disse følelsene som skaper så mye smerte er IKKE lett og man vil kjempe imot. Smerten forsvinner ikke ved aksept. Det er viktig å være klar over. Smerte er en del av livet. Men først ved å gi det aksept kan man gjøre noe med det.
(Kilde: http://yogaportalen.no/index.php/yogabloggen-alt-om-yoga/61-viggo-johansen/411-mindfulness-og-akseptering)
