Jeg har store problemer med å legge ting bak meg. Har en tendens til å dvele ved ting som har skjedd og vil så gjerne forstå... Men det er ikke alt man skal eller kan forstå, og dette bør jeg jo innse etterhvert. Fortiden kan man ikke gjøre noe med, men fremtiden kan vi selv forme. Jeg lar jo såret være åpent også ved hele tiden å rive skorpen av, i stedet for å la det gro. Skulle tro jeg likte å pine meg selv. Vet ikke om dette er typisk for oss som er HSP, men vi er jo grublere.

Et veldig fremtredende trekk ved oss er iallefall at vi blir veldig lett såret. Jeg vet at jeg selv kan ta på vei for noe som andre ikke ville brydd seg noe om. Så kan man jo tenke seg hvor tøft det er når man blir såret på måter der andre "normale" også ville reagert. Slike episoder, som ville gått innpå en person uten dette karaktertrekket, føles sterkere og dypere for en HSP.

Man gjør seg mange tanker om ens egen verdi, spesielt når man til stadighet blir et offer for andres mistenksomhet. Så prøver man å legge det bak seg, helt til neste angrep kommer. Da kommer tankene og spørsmålet: hvorfor? Jeg vil så gjerne forstå! At noen, som utad lager et bilde av seg selv som en omsorgsfull person, kan behandle sine medmennesker på en så sjofel måte er for meg ubegripelig. Men jeg skal vel ikke begripe det, hjelper ikke uansett hvor mye jeg legger ned av energi for å forstå det. Det eneste som kommer ut av det er at jeg mister energi, som jeg så sårt trenger for å gå videre. Energi jeg trenger for å komme meg ovenpå slik at jeg ikke sliter ut de som står meg nære... Det har jeg tenkt mye på. Når man står midt oppi det er det lett for å fokusere mest på seg selv. Det gjør jeg jo innimellom nå også, men jeg har i bakhodet at det er ikke bare jeg selv som har det vondt når jeg har det vondt... De rundt meg lider også når de ser at jeg til stadighet går i kjelleren pga andres oppførsel. Eller for å ta det ansvaret på meg selv; når JEG lar andres oppførsel sende meg i kjelleren. Det kan jeg ikke tillate lenger.

Å sette grenser er, som tidligere nevnt, ikke så helt enkelt, men absolutt nødvendig. Det kan gjøre vondt - veldig vondt - men det er noe jeg må tåle. Å vise viljestyrke er også høyst nødvendig. Rart at jeg som hadde så mye viljestyrke før, nå har mistet så mye av den styrken. Men er bare jeg som kan bygge den opp igjen.

Som sagt; jeg har ennå ikke helt klart å "forsone" meg med mitt karaktertrekk som særlig sensitiv. For det er faktisk ikke så greit alltid å ha følelsene så til de grader utenfor kroppen, du blir blottstilt rett og slett.

Jeg kan f.eks bli lett rørt når noen gjør det bra på en hundeutstilling. Da kommer klumpen i halsen og tårene frem med en gang. Jeg synes det er pinlig enkelte ganger.

Blir jeg opprørt og sint, kan jeg også lett begynne å gråte. Og jeg klarer ikke forestille meg, ta meg sammen (men dette jobber jeg med da).

Blir jeg redd, så reagerer jeg først med sinne, så kommer tårene. Min redsel er jo ikke alltid så begrunnet, det er mye jeg kan synes er "farlig" eller skummelt, som kanskje ikke er det... Andre kan ikke ta hensyn til dette til enhver tid. Dette er noe jeg må jobbe med.

Men - så er det dette med å akseptere seg selv for den man er. I terapien står dette med aksept sentralt. Først når du kan akseptere at du føler slik og slik, så ufarliggjør du det på en måte. Føler man sjalusi, skal man ikke dømme seg selv hardt av den grunn. Da fornekter man jo sine egne følelser. Da gjelder det å kjenne på følelsene, kjenne på de kroppslige reaksjonene, legge fokuset på det. Akseptere at du føler det slik. Akseptering blir å leve livet på livets egne premisser, og ikke på mine premisser. Det innebærer å forholde seg til livet slik det faktisk ER, og gi slipp på livet slik VI mener det burde være.

Å akseptere disse følelsene som skaper så mye smerte er IKKE lett og man vil kjempe imot. Smerten forsvinner ikke ved aksept. Det er viktig å være klar over. Smerte er en del av livet. Men først ved å gi det aksept kan man gjøre noe med det.

(Kilde: http://yogaportalen.no/index.php/yogabloggen-alt-om-yoga/61-viggo-johansen/411-mindfulness-og-akseptering)