Challenge - Om livet - Dag 5

Terje og Yvonne’s challenge:
Dag 5: Hva er min største frykt i livet? Hva er det jeg er livredd for skal skje meg?

🙉 Døden 🙈: Dette er et tema som mange finner det veldig vanskelig å snakke om, og som de unngår til en hver pris å komme inn på. Jeg kan godt forstå at det kan være sånn, men føler det ikke sånn selv. For å si det sånn, man “dør” ikke av å snakke om det! Det er vel heller sånn at desto mer man snakker om det jo lettere er det å takle det.

Jeg må vel være så ærlig å si at før foreldrene mine ble syke og døde, så syntes heller ikke jeg at det var så lett å prate om temaet. Når man blir konfrontert med døden hver dag, og at man skjønner at den personen man er så glad i ikke kommer til å være med deg så mye lenger. Da blir det viktig å ta å kjenne på følelsene rundt døden, og hva som skjer når den faktisk kommer.

(kilde: www.wallpaperscraft.com)

Jeg tror ikke at jeg er redd for selv døden, for jeg er av den oppfatning av at det er noe mer. Skal ikke utdype det noe mer, for det hører egentlig ikke til temaet. Det som er min største frykt, ikke livredd men redd, er at jeg skal dø å ingen skal merke at jeg er borte. At ingen skal savne meg, før det har gått veldig lang tid eller kanskje aldri. Den tanken gjør meg både redd og veldig trist.

Siden jeg bor alene uten noen livspartner så langt iallefall, har liten eller ingen kontakt med familien min, for det er et faktum at de ringer ikke så telefonen gløder eller trår ned dørmatta mi, så er sjansen for at det kan skje at ingen vil savne meg. Dette er jo forutsatt at jeg skulle overleve mine venner, for venner har jeg jo. Skulle det skje meg noe i dag, så jeg helt sikker på at de ville savne meg 💕

Det er ikke så lenge siden jeg fikk telefon fra Kriminalpolitiet, som bisto Det Norske Konsulatet i Spania, hvor de forsøkte å finne familiemedlemmer til en fetter av meg. Han var bosatt i Spania uten noen partner, og hadde ingen barn. Under et cruise utenfor Italia dør han en naturlig død i lugaren sin. Jeg fikk da oppdraget på vegne av alle søskenbarna å ordne opp. I mens jeg holdt på med den oppgaven, tenkte jeg mye på det om å dø alene uten familie. Hvem skal ordne opp etter deg og tingene som man etterlater seg?????

Min oppfordring til alle og en hver, snakk om døden, ta og føl på det sånn at det ikke er så skremmende. En ting er sikkert, vi skal alle dø en gang… Noen før tiden, mens andre får lov å leve sin tid ut til de blir gamle ❤

Du kan lese mer om Challengen inne på bloggen til Terje & og Yvonne HER

Challenge – om livet!
Dag 1: En person i ditt liv som virkelig er der for deg hele veien, uansett hva!
Dag 2: En gjenstand i hjemmet ditt som betyr eksepsjonelt mye for deg. (En gjenstand som har en historie og mening for deg.)
Dag 3: En hverdagsglede som du bare må ha for å føle det at dagen din blir vellykket, men som du per i dag ser på som en selvfølge!
Dag 4: Ditt beste minne i livet, som virkelig gir deg et smil om munnen når du tenker på det.
Dag 5: Hva er din største frykt i livet? Hva er det du er livredd for skal skje deg?
Dag 6: Din største drøm i livet, hva du ønsker helst å oppnå. (Den “vanlige” familiepakken med hund, barn, mann, hus på landet. eller noe helt annet.)
Dag 7: Et sted eller land du har lyst til å dra til å oppleve før du dør.

#challenge #challengaomlivet #døden #redd #åpenhet #snakke #alene #familie #venner #blogg #ensom #oppfordring

  • Tanker
  • 2 visninger

Liker

Kommentarer

Vera Lynn,
Anne Grethe/FotoSeljordslia: Tusen takk 😲)) Vi er så flinke til å snakke om følelsene våre, når det gjelder andre ting, men når vi kom til døden er vi ikke så flinke!
pittbulljedda.blogg.no/
Vera Lynn,
dvergpinschere i mitt hjerte: Av erfaring så vet jeg at dette er et vanskelig emne å snakke om, både før og etter døden. Mange er bare ikke i stand til å snakke om det, for det skremmer dem helt enkelt. Det er så synd og så trist!
pittbulljedda.blogg.no/
Vera Lynn,
Søtmonsen ): Det er veldig skremmende for mange dette her, og da jeg var yngre tenkte jeg akkurat som du. Jeg hadde panikk for at mamma og pappa skulle bli borte fra meg... Når det nå først kom til det punktet, snakket vi mye om det og selv om det var trist så gjorde det at det var lettere å takle. Det er ikke lett å være alene i samfundet, for vi er ikke så gode til å ta vare på hverandre.. Det gjelder nok kanskje meg også til dels..!
pittbulljedda.blogg.no/
JULIE WINGE,
Jeg er veldig redd for døden så det er sikkert lurt å snakke om det. Selv om jeg har hatt døden tett innpå meg har jeg på en måte tatt avstand fra virkeligheten i det tror jeg. Jeg er rett og slett redd for å bli borte. Dette var et veldig bra innlegg Vera:)))
juliewinge.blogg.no
Vera Lynn,
Tone V.: Det er jo naturlig at man er det, for vi vet jo så lite om det 😲)) Likevel er jeg overbevist om at jo mer vi klarer å snakke åpent om det, jo lettere er det å forholde seg til det 😲))
pittbulljedda.blogg.no/
Vera Lynn,
JULIE WINGE: Takk for fin tilbakemelding 😲)) Det er ikke gitt at man har et avslappet forhold til døden, selv om man har hatt besøk av den i en form eller annen. Vi takler jo dette så forskjellig, og det er ingen fasit på hvilke følelser man skal ha når noen vi bryr oss om blir syke og senere dør. Personlig så tror jeg at det var når min mamma fikk kreft, noe som vi fort forsto hun ikke kom til å overleve, at jeg fikk et mer avslappet forhold til det. Hun var ikke redd, og vi hadde lange samtaler om hva som lå fremfor henne!
pittbulljedda.blogg.no/
fruensvilje,
jeg ser den tanken,har selv opplevd det ved ei nær vennine ,hun gikk desverre bort ,jeg besøkte henne en fredag og mandag ble hun meldt savnet,ikke av famile for dei bodde et stykke unna,men av mammaen til dagbarn som skulle være der,det var jeg som ble kontaktet og fikk varslet familien. Men døden kommer til oss alle ,sånn er desverre livet
fruensvilje.blogg.no
Vera Lynn,
fruensvilje: Ingen av oss kommer unna døden, men vi håper jo og tror at den først skal komme når smilrynkene har blitt enda dypere enn de er i dag!
pittbulljedda.blogg.no/
Hanne Beate
,
Tidligere var jeg ikke så redd for å dø, men etter at jeg har blitt mamma håper jeg å leve lengst mulig. Det er vondt for barn å miste foreldrene sine, uansett hvor gamle de /vi er. Ellers er det litt skremmende å tenke på hvordan man kommer til å dø og om man er mye syk på forhånd. Etterhvert som man blir eldre trenger man mer og mer hjelp eller havner på sykehjem, og da dør man ikke uten at noen oppdager det.
Vera Lynn,
Hanne Beate: Det er mye i det du sier her, og de aller fleste har jo kontakt med hjemmehjelp eller hjemmesykepleie. Når det er sagt så kjenner jeg til eldre mennesker som ikke har noe kontakt med noen av disse instansene, og da kan det fort skje at man forlater denne verden ubemerket. Jeg forstår godt følelsen av at man ikke vil forlate barna, iallefall hvis de er små. Senere i livet når de har blitt voksne, ja da klarer de seg. Jeg har jo erfart dette selv da jeg ble "foreldreløs" i en alder av 45 år. Det var ikke lett, og jeg gjorde mange feil å ting ble veldig feil en stund, men så lærte jeg av mine feil å ting kom på skinner. Sorgen over å miste foreldrene er jo selvsagt stor, men den avtar med tiden å til slutt sitter man igjen med de gode minnene 😲))
pittbulljedda.blogg.no/