Jeg kan kanskje benytte begynnelsen av dette innlegget til å gjøre det klart at jeg lever litt isolert for tiden. Det er rett og slett det som kjennes mest riktig slik ting nå er. Så på forhånd takk til dere som likevel er tålmodige med meg og viser forståelse for dette valget. Ja, jeg kan kanskje også informere om at jeg ikke egentlig er aktiv på facebook/messenger, og svarer ikke alltid på telefon/melding heller (dog, sistnevnte er sikrere enn facebook og annen evt. kommunikasjonsplattform).

I natt våkna jeg stressa flere ganger fordi jeg trodde jeg hadde spist som et normalt oppegående menneske, uten så mye som en tanke for om det var noe jeg kanskje heller skulle avstått fra. Å forstå at det var en drøm ble for meg en lettelse. Helt til jeg ble innhentet av dagsformens realitet, men det er en annen sak som jeg ikke skal si noe om for nå. Jeg har jevnlig slike mareritt. Mareritt som i fornuftens forstand skjønt ikke kan ansees som mareritt. Det er rart. Følelser og tanker man i våken tilstand så gjerne skulle ønske at ikke tok sted. Så borteblir de i drømmene, og når man da våkner til puster man lettet ut for å ikke ha mistet frykten for mat. For hva skjer da? Hva skal da holde tilbake en opprinnelig matglad person fra å spise hva som helst- når som helst? Hadde jeg kunnet stole på at uønska tanker og følelser forsvant, mens kontrollen likevel besto, ja da ville jeg ikke opplevd drømmen som annet enn en (fin) drøm.
...
Det er trolig vanskelig for mange å forstå hva jeg egentlig skriver om her, men for de av dere som kanskje måtte kjenne dere igjen så er ordene mine kanskje mer enn bare rot? Jeg kan ikke forenkle forklaringen til noe så komplekst mer enn dette. Til de av dere som bare ser rot: det er håp for forståelse ved senere anledninger. Mer allmennkjente tanker og opplevelser får jeg heller dele siden.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments


Flere lerret er fylt, noen permanente flekker har satt seg på gulvet. Halve maleprosjektet er å forhindre at de små prikkene får bosette seg for godt. Men, ettersom jeg helst maler på kvelder og netter kommer ikke alle flekkene til syne før dagslyset er tilbake, og innen den tid har prikkene allerede slått bolig. Da kan jeg ikke annet enn å la de stå som en fin illustrasjon for hvilke følelser som har kretsa i meg fra fortidens kreative utspill.

Det er ikke bare lerret og gulv som prydes med farger. Malingen som legger seg som fregner i ansiktet er også et resultat av at nok en hvit flate har latt seg fylle. Disse prikkene legger seg ikke permanent, til min store skuffelse.

Det er viktig for meg å ha noe til enhver tid som kan bidra til å få utløp. Til tider er det bloggen, andre ganger er det i hovedsak behandling. Dagbok har også sine storhetsperioder- side opp og side ned. Så har jeg fotografi som fra tid til annen holder liv i meg og gir meg innblikk i hva som ligger på innsiden. Jeg kan gjerne også få et utløp ved å tegne streker på papir, jeg har alltid likt det enkle, det taler et språk vi alle kjenner. Alle formene for utløp og uttrykk vekker en nysgjerrighet, det blir så tydelig for meg når jeg først begynner å uttrykke meg- jeg går inn i meg selv og oppdager at det faktisk er ganske interessant å betrakte og gripe etter alt som flyter inni meg. Jeg innser at veldig mye- mesteparten faktisk- nok aldri vil kunne bli uttrykt og delt. Mesteparten vil forbli kun hos meg, noe fordi jeg ønsker å ha hemmeligheter, men likså mye handler det om at jeg ikke klarer å gripe tak i de flytende tankene, minnene, følelsene eller hva det måtte være. De er som detaljene i omgivelsene våre som vi aldri helt kommer til å tenke over, de bare er der. De har noe å si for helhetsopplevelsen, men forbigår liksom ubemerket likevel.

Likes

Comments

På innsiden har noe endret seg, det er litt vanskeligere å puste fritt. Kroppen protesterer med en større kraft, trolig fordi jeg undertrykker følelser og ikke gir meg selv utløpet som optimalt er? Jeg klager ikke spesielt mye, i alle fall ikke med tanke på hvor mye i meg som protesterer eller bare vil slippes ut. Ikke det at det ikke merkes på meg at noe er endret. Ovenfor mor blir jeg gjerne fort irritabel (enda hun ofte ikke sier noe som skulle tilsi at den nerva skulle bli trigga). Og ute blant folk tenderer jeg til å miste hele min taleevne (da tenker jeg gjerne på Svendsenhuset). Med Leah er jeg enten kortslutta eller så raser argument og tolkninger i alle retninger (ikke bare fra min side). Og så er det timene hos Olivia(psykolog) da- alle tema har jeg nærmest bannlyst, det merkes visst nok raskt (ikke det at timene snegler seg frem uten ord, for ord er det- ofte altfor mange, men i aller høyeste grad snakkes det i koder (fra min side)- og ellers bare svært usammenhengende).


Men, de ulike relasjonene jeg har tar ikke opp stort av ukene mine lenger, skal sies. Jeg er nok alene 95% av tiden, nettopp fordi jeg finner kommunikasjon ufattelig vanskelig og mektig slitsomt. Dessuten, hva er vitsen?... når oppegående fremtreden plutselig står som fremmedspråk for meg? Jeg er for øvrig rimelig "fed up" av folk likevel. Kanskje først og fremst sliten av å stadig skulle "tune" meg på andres stemningsleie og deres talemåte...

Jeg har nok med å se, tolke og forstå meg selv.

Nåvel, hva så om pusten ikke flyter like fritt og kroppen stadig har noe å uttrykke? Hadde alt vært vel og bra hadde jeg ikke hatt stort å fylle dagboka mi med (for tross undertrykte følelser så er jeg ikke ute av stand til å fyre løst om både et og annet)- derav heller lite å fylle tiden min med. Og med det sagt: av natur er jeg nok noe melankolsk, så litt elendighet spriter trolig melankolikeren i meg (og i samme slengen fôres "mitt kreative jeg").

Så, hva er vel tettere pusterør og litt kroppslig trass sett i forhold til alt annet godt som kommer med i nedgangstider?

Likes

Comments

Å kommunisere er kanskje noe av det vanskeligste vi gjør her i livet?

Kommunikasjon er et samspill, så full kontroll kan man aldri sikre seg, med mindre det er en form for forståelse mellom de ulike individene. Det er ganske nydelig egentlig... som individer speiler vi hverandre for å kunne skape en mest mulig riktig dynamikk i kommunikasjonen. Vi leser hverandre ved å observere ansiktsmimikk og kroppsspråk- som igjen indikerer en stemning. Vi lærer å forstå den andres talemåte og pusler på den måten sammen oppskriften for en så optimal kommunikasjon som mulig er.

Kommunikasjon ble tema for timen i dag. Temaet har vi tatt opp gjentatte ganger. Men er det et tema som alltid vil være aktuelt så er vel det kommunikasjon? Jeg blir aldri helt klok der. Så enkelt, likevel så enormt komplekst.

Jeg opplever at Leah og jeg kommuniserer med en inneboende forståelse for hverandre. Dog, det holder ikke helt, noe skurrer, kommunikasjonen er ikke på sitt vanlige optimale. Det kan selvsagt bunne i at vi har mange uenigheter om... ja, mangt? Men egentlig tror jeg det først og fremst er noe annet som blokkerer for at vi skal kunne klare å kommunisere ordentlig? Vel, et av stegene for å nærme oss optimalen ble å ta opp temaet igjen (heller enn at vi blir sittende å lete oss frem til løsninger hver for oss).

Ærlighet/løgner, tillit/mistillit, tiltro og enda flere punkter blir stående som underoverskrifter til dagens tema om kommunikasjon.

Det ble faktisk ganske så sårt å snakke rundt dette med kommunikasjon, enda jeg må innrømme at jeg ved første tanke ville anse kommunikasjon som et heller greit- forholdsvis lett- tema å fylle timen med. Enn om erfaring tilsier at det er snarere det motsatte. Det er som om jeg må lære det om igjen og om igjen.

Jeg kunne faktisk se på Leah at det berørte noe ved henne også. Men, nå har riktig nok Leah alltid hatt et skremmende tydelig kroppsspråk og en klar og tydelig taleevne.

Vi blottla kanskje mer enn hva vi har det med å gjøre for tiden? En tyngde og sårbarhet lå i alle fall over samtalen vi fikk. Heldigvis evner vi å lette stemningen på kjøreturen hjemover. Vi sitter der (som ikke helt unormalt) å gjør "narr av" hverandre i det hun prøver å holde øynene på veien- Bilen svinger noe ukontrollert på et tidspunkt fordi hun tar meg på leggene for å kjenne om jeg hadde ull under joggebuksa. Jeg skvetter til og hever stemmen "Ikke ta på meg! Er du helt dum?" Leah ler fornøyelig og fortsetter å terge ved å plukke borti meg. Jeg dyttet til henne, opptil flere ganger. Stemningen er harmonisk mellom oss. Humoren er (stort sett) samstemt. Stemningen er derfor lettere i det jeg forsvinner ut av bilen, i motsetning til hva den var under selve timen. Noen lune smil utveksles i det jeg går ut av bilen. Det forteller meg at- sånn tross alt- tross dårlig kommunikasjon, så har vi noe veldig fint og spesielt i vår relasjon, og jeg er veldig glad i henne.

Likes

Comments

La oss ta en titt på en dag i Januar først...

Bedre dager vil alltid komme å gå. Det samme gjelder øyeblikkene. Tanker og følelser er likedan- de kommer og de går. De fine følelsene du måtte ha nå vil kanskje ikke forbli, det samme gjelder med de evt. dårlige følelsene du innehar- de vil drifte forbi, og nye tanker og følelser vil da kunne forme seg og sette bolig for en stund.

Likes

Comments

... ja, kanskje er det alt jeg er? en dråpe i havet. Kanskje er hver og en av oss bare er små dråper i havet? Likevel, jeg har sett hva dråper i havet kan gjøre. Jeg har kjent på kroppen hvor mye en dråpe kan bety. Jeg har flere rundt meg som utgjør en stor forskjell for hvordan jeg har det. Noen ganger skulle jeg ønske at det var erfaring jeg var foruten. For å miste noen som har utgjort en betydelig forskjell kan gjøre så inderlig vondt.

En dråpe i havet.

Ja, kanskje er vi alle bare små dråper? Små, men ikke ubetydelige.

Likes

Comments

Når sårbarhet møter sårbarhet skjer det noen kjemiske reaksjoner... eller i alle fall noen emosjonelle reaksjoner. Sårbarheten vår opptrer gjerne ulikt og det gjør at det ofte kan være vanskelig å møtes på en riktig måte. Selv er jeg vel av typen som viser sårbarheten min ved enten ved å trekke meg inn i meg selv, eller ved å le og holde oppe stemningen (tross skred innvendig).

For noen dager siden satt jeg å skrev med ei. Jeg opplevde at hun kritiserte meg for sårbarheten min og bekrefter at "jo, jeg vet jeg er sårbar, mulig oversensitiv", i håp om å la samtalen dø ut der. Jeg blir møtt med litt kvass undertone i det som skrives. I etterkant av den lille utvekslingen av ord blir jeg sittende å tenke etter "Kanskje er ikke jeg den eneste sårbar her? Kanskje viser hennes sårbarhet seg gjennom sterke uttrykte meninger og krasse kommentarer?" Tankene fortsatte å spinne rundt disse spørsmålene, og ja, til mer jeg tenker over det, til tydeligere blir det for meg: sårbarheten viser seg tydelig hos oss begge, men viser seg på ulike måter. Jeg kan ikke bebreide meg over henne fordi måten hun viser sin sårbarhet gjør at min forsterkes og gjør vondere. Jeg kan ikke endre hennes naturlige reaksjoner (elle i alle fall ikke direkte), men det jeg kan gjøre er å lære meg å finne en aksept i det, ved å lære mer å forstå henne. Ei heller kan hun "ta meg" for at jeg reagerer som jeg gjør. Mulig min mer åpenlyse sårbarhet kan virke provoserende for de som helst viser sin sårbarhet med tydelige ord og sterke meninger?

Når sårbarheter treffer hverandre kan det bli krasj. Men, kanskje visst vi begynner å lete etter måter å forstå andres fremtoning (og måte å uttrykke seg) på så vil det være lettere å møte hverandre, tross våre ulike reaksjonsmønster, og kanskje ikke trigges i samme grad som hva som i førsten kjennes naturlig når ulikhetene treffes?

Tankene flyter, jeg klarer ikke helt å samle ordene slik jeg ønsker fordi det kommer så mange tanker, men kanskje en og annen skjønner budskapet i det jeg skriver? Kanskje en og annen ser hvor jeg vil hen med det jeg formidler(/forsøker å formidle)? Vel, en og annen er godt nok for meg.

Likes

Comments

Det er natt og helt stille rundt meg. Døra står på gløtt og gjør leiligheten så behagelig sval. I senga har jeg varmeflaske og varmepute for å kompensere det hele litt. Stillheten er bemerkningsverdig. Selv lyden av biler er borte. Nå er det bare meg og stillheten her. Vi to (stillhete og jeg) prøver å få det til å fungere, men så er det som vanlig et aldri så lite påheng likevel- da riktig nok ikke fra ytre omgivelser- uroen er fort pågåede, og tar ikke nødvendigvis hensyn til meg og nattens stillhet- som regel snarere tvert imot. Men, heller enn å møte uroen med frustrasjon har jeg begynt å møte den med betraktning. Tankesettet til midfulness. Jeg har blitt litt bedre på å betrakte, enn om jeg sliter litt med å ikke la det bikke over til sinne eller frustrasjon ettersom minuttene går. Men, hva hjelper det at jeg hisser meg opp fordi uroen ønsker litt nærkontakt. Alle trenger vi det fra tid til annen, ikke sant?

I dag- og i går- har jeg sittet på gulvet å malt, både lerret og gulv- sistnevnte skjer fort når jeg driver å kaster malestrøkene på lerretet fremfor å la dem gli varsomt på flaten. Nåvel, ingen fare, alle de bittemå og uttallige maleflekkene er vasket bort nå. Jeg har funnet roen med å spre farger rundt på den hvite flaten. Jeg har også funnet mer roen alene igjen nå. En uke med mye alenetid... ja, jeg tror jeg atter en gang har lært meg hvordan jeg kan bruke tiden på en riktig og god måte for meg. Jeg finner heller ikke stillheten fullt så truende nå som for bare en uke siden. Jeg liker det. Jeg trives alene, i alle fall når jeg har blitt litt vandt til det. I stillhet kan min kreativitet spire, da kjennes jo gjerne enkelte følelser litt tydeligere- og kan derav la seg komme til uttrykk (enten via ord, malestrøk, tegnestreker, fotografi eller hva det nå enn måtte være).

Vel, jeg skal lukke døra nå, putte proppene i ørene, legge sovemaska foran øynene og la nattens timer gjøre sine underverk. Vi skrives mer siden. Forvell, enn så lenge.

Likes

Comments

Morgenen startet like før fem i dag. Jeg fikk bare ikke til å sove lenger fordi drømmen om Pinocchio gjorde slikt inntrykk på meg. Ja, du kan le, men du skulle vært der i drømmen min og opplevd det, da ville du forstått da. Jeg blir likevel liggende i senga en times tid til. Det starter bra, tankerekkene er fine. Men, plutselig kommer den snikende følelsen av bitterhet over Kvitsund, og på kort tid er dermed hele min lille sovealkove forpestet. Det er lite som er så forpestende som bitterheten over det, tross så mange gode følelser og minner jeg også har knyttet til det stedet. Nåvel, før dagen sånn på ordentlig kunne starte prøvde jeg å luke frem småting som kunne legge utgangspunkt for en god dag. Utgangspunktet for dagen er alltid essensielt, det er derfor jeg i perioder ofte drøyer og drøyer med faktisk å stå opp (grunna nettopp manglende elementer eller følelser som kan legge det riktige grunnlaget for kommende dag). Uansett, noe jeg ikke husker per nå fikk meg i alle fall ut av senga denne morgenen.

Som vanlig ble senga redd opp som første ting før de neste morgenritualene kunne utføres. Og ettersom jeg kom meg opp tidlig var det ingen unnskyldning for ikke å dusje (eller det er ikke helt sant, unnskyldninger kan jeg nemlig alltid finne om tiltaket skulle vise seg å bli for stort).

Dusjen blir lang denne morgenen, såpass at varmtvannet finner veien til noe som er langt mer kaldt og forfriskende enn hva bestemt temperatur opprinnelig viser. Dusjsteamen har gjort badeværelse pottetett og gir derav en føling med et enda mindre bad enn hva det faktisk er.

Jeg slipper frisk bris inn, brisen der ute er noe mer ubarmhjertig enn hva den gir seg ut for å være når den siver inn gjennom glipen fra det åpne vinduet. Jeg trekker lufta inn i ett veldig drag, samtidig som jeg sleper jeg håndkleeet med føttene rundt på det lille badet som allerede har rukket å bli klissvått.

"​​Morgenen starter godt" slår jeg fast som en tilfredsstillende tanke mens jeg står der og kaver med å få ut siste rest av body lotion.

​​Morgenens stillhet er unik, men da jeg sto opp i morges fikk jeg for meg at musikk med fullt volum var en desto bedre idè enn denne normalt sett foretrukne stillheten er. Jeg synger med på alle steder jeg kjenner teksten, og slenger på noen egne strofer der teksten er ukjent for meg. Ingen naboer har klaget, så langt i alle fall. Altså må morgensstundens rungende sang definitivt ansees som en upåklagelig god måte for alle å starte denne dagen på...

Jeg skal forsvinne ut dørene om få strakser for å få tiden til å passere i et passende tempo. I dag får Svendsenhuset stå til underholdning, for de siste dagene har nemlig underholdningen ene og alene stått på meg...

Adios amigos!

Likes

Comments

Jeg våknet i natt av en latterkrampe, en tåre rant ned på ene kinnet og fuktet puta bittelitt- og der ble jeg altså liggende en liten stund å bare tenke gjennom drømmen, mens jeg vurderte frem og tilbake på hvorvidt jeg skulle skrive ned drømmen på mobilen eller vente til jeg våknet på morgenen... Den må ha vært fin, tenker jeg nå. Men, den falt ut av minnet innen jeg våkna til i dag morges. I dag var det alarmen som fikk meg opp, innen det hadde jeg rukket tre timer med søvn, noe jeg var greit tilfreds med. Lite søvn kan fungere når dagen som måtte vente meg er av innhold. I dag visste jeg at de ventet meg på Svendsenhuset sin jentegruppe. Thea(ansatt) hadde egentlig spurt om ikke hun skulle ringe meg, for moralsk støtte (ettersom det nå har gått noen måneder siden sist jeg var der)- jeg takka ja. Men, før hun fikk ringt meg var jeg allerede på plass på huset. Følelsene for å være tilbake var miksa, men en miks er i det minste bedre enn bare å kjenne angst og avsmak, ikke sant? (retorisk spørsmål)

Det er helt tilfeldig at jeg har valgt å ta med meg kamera i sekken da jeg drar avgårde denne Tirsdags morgenen. Himmelen kommer i flere harmonerende nyanser, og ser ulik ut alt etter hvor jeg måtte vende blikket. Gjennomgående er likevel pastellene, blanda med noe dramatikk enkelte steder. Jeg kjenner en ro i det jeg går langs gata, et stykke unna alt av bilstøy. Den eneste forstyrringelsen må være kulden som brer seg i kroppen min, som alltid, men det er dog enda ikke verre enn at jeg kan klare å la det ligge der som kun et sidefokus. Veien til Svendsenhuset er nesten litt for kort, likevel tar jeg til takke med turen jeg har fått og betror meg til tanken på husets varme som snart skal fylle meg- trolig både kropp og sinn.

Dagens timer på huset kan telles på kaffekoppene som forsvinner, en etter en.
Halv tolv har vi (eller de) spist, og jeg går med raske skritt videre for å treffe Leah (kontakt i psykiatritjenesten).

Dagens time starter med å ta opp en melding jeg hadde sendt i irritasjon til Leah helt oppstartsvis for helga som var. Hun prøver å forstå, men jeg kjenner at her kommer vi nok ingen vei, og legger det dermed dødt, mens jeg trolig sender noen oppgitte blikk over bordet til Leah. Ordene er manglende for min del, men det har nok mest å gjøre med at det egentlig er altfor mye som skulle likt å blitt uttrykt, men som jeg frykter at ikke vil føre oss noen steder. Jeg lar i stedet Leah fylle tomrommene. Men da hun begynner å snakke innser jeg raskt at dette vil ikke jeg høre noe av, noe jeg også uttrykker gjennom flere oppgitte blikk og et sinne som visst nok skal vise seg gjennom sammenbitte tenner og knyttede never. "Jeg vet at du blir illsint av å høre dette..." sier Leah og uttaler ordene hun vet jeg har bannlyst. Hun venter på en veldig protest til respons. Svaret mitt kommer uten ord, men skal visst nok formidles tydelig i kroppsspråk. "Hvorfor reagerer du så sterkt på at jeg sier ____?" Hun kommer med en teori til sitt eget spørsmål. "Nå holder du på med psykologteorier" bemerker jeg med en form for avsmak i stemme og tonefall.

Vi er ikke helt på bølgelengd- har ikke vært det på månedsvis, men konkluderer sammen at det likevel er steder vi møtes, tross uenigheten som virker mer eller mindre som en konstant greie. Temaene i dagens time er gjennomgående ukomfortable og til provokasjon og irritasjon for meg. Og nei, ikke nødvendigvis fordi hun treffer spikerne på hodet. Jeg klarer å si ifra om ønskelig temaskifte, dog vel og merke uten at det tas hensyn til(... no surprise though). Begge sitter med en opplevelse av at den andre parten har et feilaktig syn av deriblant samfunnet og verden. Hun er for øvrig "ikke interessert i resten av samfunnet", hun er "kun interessert i Tone". Jeg prøver å formidle viktigheten av å dra samfunnet inn til sammenlikning for å kunne forstå enkeltindivid/ for å forstå hvem Tone er (med alle mine vaner/rutiner og mestringsstrategier). Samfunnet er en grei måleindikator for hva som faller innenfor normalen og hva som måtte avvike. Problemet her er bare den at "normalen" til samfunnet ikke er noe Leah og jeg klarer å komme til enighet rundt. Leah lytter til meg som om disse ordene er tomsnakk for henne, ettersom at hun fremdeles står fast ved hennes manglende interesse for mine teorier om samfunnet. Alle psykologer jeg har hatt har vist oppgitthet over mitt veldige behov for å generalisere. "Du bagatelliserer alt så enormt" var vel Leahs ord da jeg atter en gang beskriver hele samfunnet som sykt, derav også meg selv som innenfor en normal. Likevel, jeg bekymrer meg virkelig langt mer for samfunnets opphengthet i sunnhet (og dietter) enn hva jeg er i nærheten av å bekymre meg for meg selv, noe som får Leah til å bli litt tom for ord, og som derav fører oss inn i noen øyeblikks stillhet.

Hele timen ligger med en tyngde over seg. Jeg var sliten da jeg dro dit hen (trolig fordi det kostet meg litt ekstra av krefter å komme tilbake til Tirsdagsgruppa)- og enda litt slitnere når jeg går herfra. Likevel lar jeg dagen flyte videre som planlagt og drar for å treffe Henriette, nede på K3. På vei inn dørene møter jeg tilfeldig på "Brita"(ansatt på K1) som jeg slår av en lett prat med og får en god klem av. Siste veien ned til K3 går jeg der med en smil innvendig, mens jeg slår fast i mitt stille sinn at jeg uten tvil liker Brita fremdeles.

Etter noen dager uten å treffe Henriette gjenforenes vi atter en gang. Det starter først som en forholdsvis kontrollert samtale hvor vi prater lett frem og tilbake- om godt og vondt. Men, dette ender etter en liten stund opp som latter som på ingen måte er kontrollerbar. Latteren er slitsom og god på en gang. Den skyldes for øvrig ikke særegent gode historier eller spesielt god humor(/evt. spesielt godt humør- eller ikke for min del), det handler snarere om at begge på det gjennomsnittlige sover av det helt minimale (og dette over en lang periode).
... Du vet når alt er morsomt, og du plutselig tar seg selv i å ha medlidenhet og full forståelse for fjortissers tendens til å fnise til enhver (også upassende) tid. Samtalene som føres mellom all latter er høylytt. Høylytt snakk som er umulig å være bevisst nok på til å klare å ta styring over og dempe... Nåvel, timene går og jeg må til slutt ta føttene fatt, med nesa rettet mot hjem, og presse meg gjennom noen kilometers gange til, med iskald vind fra alle kanter.

Vel hjemme kan roen senke seg, før det brått går opp for meg at jeg er jo tom for kaffe!!!
Ut i kulden- målrettet gjennom butikken- tilbake hjem.

Fornøyd, tilfreds, sliten og ettertenksom.

Dagen går mot slutten.
og greit er det.

Likes

Comments