Mobbing i fokus! Jeg har tatt imot mye og aldri tatt igjen. Det er slutt nå

Når jeg først er innom mobbing og hva det gjør med ett menneske vil jeg fortelle om en historie som sitter inne hos meg, men også mine foreldre. Det er snakk om en liten kommentar som ble sagt i klassen da mamma skulle hente meg på skolen. Vi skulle nemlig til Bergen og besøke slekt der, og hun hentet meg tidlig akkurat denne dagen.
Den største angsten min på barneskolen var at mamma og pappa skulle vite at jeg ble mobbet, jeg vet ikke om jeg skammet meg, eller var redd for å såre eller skuffe dem, men jeg tror det er det sistnevnte.
Da mamma kom inni klassen sa gutten at han håpte att båten gikk ned når vi skulle reise, og jeg husker ennå følelsen jeg hadde inni meg. Jeg hadde lyst å synke under pulten min og forsvinne. Tankene om at mamma nå visste at jeg ble mobbet var tortur for en liten jente som var så redd for mammaen og pappaen sin, og hva dem følte hele tiden. Jeg skammet meg, og jeg tror ikke jeg sa ett ord til mamma da jeg ruslet ut for å ta Bergensbåten til familie, og skulle egentlig bli en positiv tur som jeg hadde gledet meg til.
Denne kommentaren er noe som sitter langt inni beinmargen min. Det var på en måte da mistanken til mamma ble litt bekreftet, men ingenting stoppet av den grunn.
Mamma var på meg hele tiden husker jeg, og spurte og grov for å få vite hva som skjer, og jeg gjor det som mitt arbeide å skjule for henne att jeg ble mobbet. Jeg gjor alt i min makt for å skjule dette, og det er en stor oppgave for ett så lite barn. Det tar mye energi og tankekraft å finne intelligente løsninger for å lure de voksne til å tro at du har det perfekt med masse venner og er en av de populære på skolen din.
En gang satt en gutt oppå meg i bakken på skolen, han slo meg i sidene og styrte på. Til slutt måtte jeg bare si at jeg hadde knekt ribbeinet før han sluttet. Jeg måtte si det bare for å få han til å slutte og vi gikk opp til timen. Jeg hadde vondt men jeg hadde ikke knekt ribbeina denne gangen. Jeg sa jeg hadde vondt, men måtte bare fortsette timen og late som ingenting hadde skjedd. Som jeg har blitt veldig flink til også videre i livet.
Jeg tar alt andre gjør mot meg, uannsett hvor alvorlig det er, glemmer det og later som ingenting. Jeg kan sitte sammen med noen som har slått meg til blods en dag etter det har skjedd og godta det. Det er liksom ikke så nøye. Det er kansje min egen feil. Jeg ba kansje om det, eller provoserte personen til å gjøre ting mot meg. Jeg har blitt flink til å ta imot smerte. Jeg har blitt slått, sparket, brekt nesen på, fått lighter i foten (det ble faktisk merke), kastet bortover gulvet, blitt brukt til å slå ett stort trebord i 2, slått igjennom tredør, fått en vinflaske i hodet så jeg svimte av og våknet i en blodpøl, mange strupetak og tatt imot mange smeller. Det psykiske orker jeg ikke notere ned her en gang, det kommer etterhvert. Men jeg har hatt en tendens til å ta alt dette, bare legge det over meg selv og bite det i meg. Jeg snakker gjerne med disse menneskene etterpå, og altfor kort tid etter disse tingene har skjedd er det glemt og tilgitt.
Jeg har ikke hatt respekten for meg selv, og det er ikke mange gangene jeg faktisk har tatt igjen! Det har komt de senere årene at jeg har svart tilbake, og tatt igjen for meg selv. Jeg har aldri startet noen slåsskamp, ikke slått først. Og jeg har ikke skadet noen alvorlig heldigvis.
Men jeg har tatt mye, men nå har jeg selvrespekt til å ikke skulle tåle å bli kalt stygge navn, aldri ta uberettiget sjalusi ifra noen, og aldri godta ett slag til ifra mennesker som vil trykke meg ned eller skade meg. Jeg trenger ikke å sette meg i slike situasjoner lenger, på grunn av dem jeg har rundt meg som er glade i meg og ikke ønsker å gjøre slike ting. Og jeg er ikke voldelig eller stygg med andre heller. Når jeg drikker er jeg stor, høylytt og ofte stygg i munnbruken, og det legger jeg meg helt flat for. Jeg er enten en glad alkis eller så er jeg en uhøffelig, stygg i munnen og oppfører meg dårlig. Jeg håper folk ser at det er misbruket som gjør, og ikke den Monica jeg er :) jeg føler selv jeg er snill med andre og ønsker alle alt godt, og strekker meg kansje litt for langt for å gjøre bra ting også for andre. Men jeg tenker også på meg selv nå, nå når jeg er i denne prosessen må jeg sette meg selv først litt. Blir jeg sliten må jeg hvile, og blir det for mye for meg så må jeg lære meg å si ifra og ta imot støtte ifra dem jeg har rundt meg. Jeg bruker dem rundt meg som hjelpemidler for å gjøre dette på best mulig måte, men på ingen måte for å utnytte andre :)

Lørdag i heimen! Pappa ser skisyting, og mamma skal på jobb, og sannelig våkner min kjære også <3 juhuuu! Livet


Løpesko fra Ellos fra Adidas! Helt min smak. Sender trynet mitt igjen. Annonsert innlegg



Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229