Mitt barndoms paradis <3

Contains affiliate links

I dag har jeg gjort noe jeg ikke har gjort på 11år nå :) jeg har besøkt slekt og hatt en kjempefin søndag sammen med familie <3
Jeg har så mange minner fra late sommerdager i fjæra, når vi hadde slåtten, og alle dyra som var der..
da jeg lurte søskenbarnet mitt til å pisse på strømgjerde, og alle gangene vi lekte hjemme og lete :)
Jonsokfeiring i fjæra med dans og masse god stemning, og jeg kjenner lukten av slått gress når jeg tenker tilbake.
Dette er virkelig ett av 3 barndomshjem som har vært sentrale i mitt liv, og det er synd jeg ikke har vært der mer i voksen alder :)
Det gjør noe med sjelen å komme seg bort fra trafikken her, eksosen og støvet som er i gatene. Bare ta innover seg naturen og hvor vilt det er utpå landet.. en får en egen ro inni seg og alt er så stille.
Jeg selv hadde aldri klart å bo på en slik avside plass, men dette er nok helt opp til vanen. Men det er godt å ha en slik plass å dra om en trenger tid til refleksjon og å slappe litt av :)
Men det fører også til litt andre tanker som ikke er så positive, om den følelsen når man er liten og sårbar. Helt naken og hjelpesløs. Man er avhengige av folk rundt deg som hjelper deg, og tankene mine går tilbake til barndommen og jeg prøver å finne ut hvor det gikk så galt.
Jeg tenker familien min ikke har noen skyld i dette, genetisk er farssiden utsatt for rusproblematikk og angstproblematikk men jeg har alltid fått uendelig masse kjærlighet ifra familien min, og har alltid hatt mamma og pappa i ryggen, selv nå som voksen bor vi i samme hus og fungerer som en familie MED avstand :) det er liksom bare oss her, og vi har liten kontakt med familie ellers. Så det er dem jeg ser på som min familie, og dem andre er ekstrafamilie.
Jeg tenker på hvor usikker jeg var som barn, så utrygg på meg selv og det jeg gjor. Selvtilliten var heeeelt på bånn, men jeg var en hyperaktiv unge med lyse lugger :) hyperaktiviteten var noe som gikk over med årene, for jeg lukket meg mer og mer, jo mer utestenging og mobbing jeg opplevde. Jeg følte alltid ett stort behov for å bli godtatt, likt og jeg gikk faktisk til det steget at jeg låg med personer bare fordi jeg måtte ha den følelsen av at dem ville ha meg, alle måtte ville ha meg. Dette ble til slutt en form for selvskading mot meg selv. Det var selvskading men folk oppfattet det bare som jeg var en hore som låg rundt, dermed rykter :) .. jeg har lært å respektere meg selv og ha respekt for egen kropp med årene! Heldigvis, og det er en viktig greie for jenter.
Men det med selvbildet har vært en så stor del av min elendighet! Jeg har sett på meg selv som den styggeste på jord, og ikke funnet en eneste ting jeg har likt med meg selv. Men dette er noe som har forandret seg, og jeg vil si det forandret seg da jeg begynte å bli voksen i 27års alderen.. .. jeg fant småting som jeg plutselig ikke syntes var så stygt allikevel, kansje jeg likte lårene mine litt allikevel, og kansje jeg ikke trengte den store puppeoperasjonen, for puppene mine var jo ikke stygge... små men ikke stygge. Etterhvert begynte hjernen og tenke på en annen måte. Jeg begynte å utforske sminke, hvordan jeg kunne fremheve de tingene jeg likte med meg selv, og jeg begynte å kle meg i klær som gjor at jeg følte meg bra. Plutselig var jeg ikke så værst allikevel! Jeg sier ikke at jeg er Madonna og amazing, men jeg liker meg selv!! Hadde jeg vært så oppblåst som jeg er nå, når jeg var 20 år hadde jeg ALDRI turt å legge ut bilde av meg selv. ALDRI i verden! Men nå bryr jeg meg ikke. Jeg tror selvbildet kommer med tankekraft, og med årene. Man vokser ifra seg å kritisere seg selv og være så opptatt av hvordan man ser ut, og hva du tenker til deg selv er alfa omega! Om du tenker hele dagen hvor stygg du er, så vil du til slutt føle deg helt elendig.. du er vakker, og unik! Styrk deg selv.
Som barn var jeg redd for å såre andre, stikke meg ut eller åpne munnen om jeg ikke hadde noe SKIKKELIG bra å si, og det har fulgt meg langt oppi årene. Før jeg startet å jobbe i butikk klarte jeg ikke å ha en smalltalk med noen! Og jeg var en lukket jente som ikke følte jeg hadde noe å si.. det forandret seg dramatisk da jeg ble plassert i en kasse og plutselig måtte konfrontere angsten min, og nå er jeg det mest sosiale vesenet i verden!
Som barn hadde jeg ingen tillit til noen, og det har også fulgt meg hele livet. Min kjære er den første i hele verden jeg faktisk stoler på. Misbruket mitt har gjort meg til mistenkelig, og at jeg ikke stoler på at noen vil meg noe godt. Jeg har lært hele livet at om noe skal fikses, må jeg bare stole på meg selv. Så da min kjære kom inni livet mitt og jeg plutselig stolte på han etter en uke, fikk jeg en aha-opplevelse uten like. Hadde ikke tilliten vært så stor hadde jeg aldri gått inni dette forholdet, for jeg var virkelig ferdig med forhold og skulle aldri binde meg igjen. 1 mnd etter fridde jeg til han, og fikk mitt ja, og vi har hele livet foran oss. <3
Alle disse elementene som er så viktige når man skal bygge en personlighet og ett menneske har blitt frarøvet meg føler jeg. Jeg har ikke hatt disse byggesteinene, og derfor sklidd helt ut. Jeg har ikke fått hatt muligheten til å skape meg ett normalt liv, og ikke fått mulighet til å kjenne på alle disse følelsene ett normalt menneske får følt på!
Så da jeg var 15 år gammel, møtte jeg mennesker som var mye eldre enn det jeg var, plutselig gikk jeg fra å være mobbeofferet og taperen på skolen til å faktisk bli sett på som kul og en person folk ville være med! Vi Råna i gata, drakk hjemmelaget vin til vi spydde og hadde det kjempegøy! Men jeg var BARE 15 år! Jeg var ett barn, som ikke visste bedre.
Jeg ble gravid, og var i ett fast forhold med en mann jeg var ekstremt forelsket i! Han elsket meg... ... hvem i all verden kunne elske meg!? Selvsagt måtte jeg beholde han! .... klart det, ingen andre ville da ha meg.
Abort var INGEN alternativ for meg, så jeg bærte frem barnet og elsket det ifra første dag jeg fikk vite at jeg var gravid, og jeg vil tørre å påstå at jeg var en strålende mor, i 4år..
da det ble slutt mellom meg og barnefar skjedde det noe med meg, jeg begynte å gå ut å drikke, jeg kom i kontakt med personer jeg skulle ha holdt meg langt unna, og jeg som alltid hadde vært sterkt imot narkotika fikk min første erfaring med dette jævla stoffet.
Jeg brukte sprøyten i 1 1/2år, og fordi jeg med en gang ble introdusert for den harde kjerne så var det ikke lite jeg puttet i meg.
Jeg rusa meg ALDRI sammen med barna mine, men jeg var fraværende. Jeg stakk av når jeg skulle ruse meg, og var ikke en god mor for mine barn. Jeg lurer på hva som hadde skjedd bare jeg hadde fått hjelp den gangen. En håndsutstrekning? Eller at noen tok tak i meg og skaffet meg hjelp?
Jeg var bare 18år gammel, og hadde egentlig hele livet foran meg, men jeg ødela deg på grunn av rus.
Hele personligheten min ble borte, og det eneste jeg såg var den nye kjæresten min og dopet. Barna mine ble gradvis mer og mer borte, og til slutt smalt det.
Jeg ble tatt, og barna ble tvangsflyttet, og i dag ser jeg at dette reddet mitt liv.
Hadde dem ikke blitt flyttet, så hadde jeg dødd!
Etter dem ble flyttet så sklei jeg skikkelig ut på ett hardkjør og syntes veldig synd på meg selv, men etter noen mnd med sprøyta begynte jeg å nå bunnen. Jeg prøvde mange ganger å ta mitt eget liv, en gang med kniv i halsen, en gang med piller og en gang prøvde jeg å hoppe fra kaja nedenfor chell, uten mulighet til å komme meg oppigjen. Jeg var desperat, hadde blitt voldtatt og jeg visste at om jeg gikk hjem denne kvelden så var alt over.
Den kvelden tok jeg ett valg, som jeg aldri har sett meg tilbake fra. Ja jeg har sprukket ett par ganger, men alltid med en stor anger og skuffelse, og sprekken har vart bare en gang. Jeg vil aldri tilbake!
Jeg gikk ut på hotellet, der det var masse folk, satte meg ute å røykte og smalt hodet i steinveggen. Bare for å få ambulanse. Jeg fikk faktisk utestengelse og :P .. haha.
Men jeg fikk ambulanse og ble kjørt til Eid, der dem sa at jeg ikke trengte å pakke bagen min, for Førde ikke kom til å ta meg inn. Men jeg var FAST bestemt. Jeg ville ikke dø.


Dagen etter kom jeg til Førde, shaky som jeg var med en koffert. Jeg satt meg på gulvet og ba legen skrive meg inn, og sa at han ville få ett liv på samvittigheten om han skrev meg ut, og heldigvis ble jeg hørt denne gangen! Hadde han skrevet meg ut hadde jeg ikke vært her i dag. Og det er derfor så viktig for meg å få ut budskapet om akutthjelp!

Jeg fikk meg ett langt opphold på Tronvik, der jeg gikk opp til 70kg, utmagret som jeg var, jeg sprang sjarmøretappen på Holmenkollen stadion, og besteg alle fjellene i Høyanger, jeg bygde meg opp, og såg meg aldri tilbake! Jeg nektet å dra på perm med mindre jeg skulle besøke barna, og jeg skapte meg ett liv der, som jeg har hatt stor nytte av videre!
Når jeg klarer dette her, så klarer alle det!
Jeg ble forelsket i en mann der, og skrev meg ut på eget ansvar, beklagelig nok, men disse tingene jeg fikk erfare og lære der har jeg tatt med meg og resultatet ser dere jo 11år etter? :)
Etter dette har det vært alkohol i perioder, jeg har klart å fullføre videregående med almenn påbygning, så jeg kan velge å gå høyskole videre. Jeg har fått meg jobb, hus, forlovede. OG jeg har opprettholdt kontakten med barna mine i alle disse årene. Den eldste har jeg kontakt med daglig.
Jeg husker da jeg mistet barna, alle fordommene folk hadde. Folk kunne si til meg på gata at jeg har kasta bort barna mine, og at dem sikkert aldri ville ha noe med meg å gjøre, at jeg er en fadese og at det ikke er håp.
Men min historie viser at det umulige er mulig! Og at om en går inn for noe, og virkelig kjemper kampen, så klarer man alt man vil.
Det er vanskeligere å snakke dritt om andre, når man vet sannheten om dem, og derfor er jeg så brutalt ærlig som jeg kan være med dere.
Ja jeg har drete meg ut mange ganger, og har vært skikkelig stygg mot andre og meg selv. Men jeg har ALDRI gitt opp, og jeg har aldri sett meg tilbake. Det er ikke vits å angre over det du har gjort, du kommer ingen vei med det! Gjør heller noe med det, og bli bedre.

Fra ellos og sko Og klær! Sponset innlegg

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229