En historie om mobbing som sitter langt inni meg ennå, men som jeg slipper taket på nå.

Contains affiliate links

Jeg har alltid hatt en stor kjærlighet for hester, og var i alle hesteklubber når jeg var liten og mottok småpakker fra pennyklubben med godter til hester som jeg lurte mamma til å smake på. Husker ikke om hun syntes dette var så godt. Men det må ha vært dyrt for en enslig mor, men som hun er så fikk jeg lov å være med i forskjellige klubber som var populære på den tiden der.
Da vi bodde på Byrkjelo 1år, fikk jeg lov å være på ridesenteret på reed ilag med en venninne der inne. Der var masse fjordinger som vi ridde på, og jeg har masse gode minner fra akkurat dette. Jeg har også masse gode minner ifra ett par gode venner jeg hadde der! Desverre har kontakten med disse opphørt. Byrkjelo er rett og slett ett vondt minne. Jeg sier ikke alt var galt der, men for meg ble det en av de traumatiske minnene fra min barndom. Og da vi omsider flyttet, så husker jeg at vi tok bussen en gang. Jeg husker ikke om dette var i sammenheng med flytting eller en reise til Måløy, men jeg satt på bussen og det var ett merke på bussruten. Det stod Are.
Are minte meg om mobberen min, som var mange år eldre enn meg. Han gikk på ungdomsskolen og ikke min egen, men han bodde i samme hus som meg. Jeg fikk fred på skolen, og hadde ett par venner men når jeg var hjemme eller ute med andre i den tiden så gikk jeg med en stor angst inni meg hele tiden. Det var flere ganger jeg opplevde reell dødsangst da han sprang etter oss, og om jeg husker rett hadde gutten også våpen. Jeg husker jeg sprang så jeg falt i grøften full i hard snø, og slo meg skikkelig. Men jeg måtte komme meg opp for å komme meg hjem. Hjem der han bodde i etasjen nedenfor. Jeg var redd hver eneste gang jeg skulle gå ned trappen, spesielt aleine. Han var jo mye eldre enn meg, og jeg hadde ingenting å stille opp med. Han var skikkelig skummel for en 2.klassing. Når jeg skriver dette innlegget kommer mange av disse følelsene tilbake inni meg og jeg kjenner att hjertet mitt hamrer litt fortere enn før jeg begynte. Men jeg tenker at innlegget blir terapeutisk for meg, for som jeg har skrevet så tømmer jeg meg og går videre, og tenker ikke mer på dette eller det som skjedde den gang. Jeg er ikke bitter og håper det går bra med denne gutten. Han kan ikke ha hatt det godt med seg selv så fæle ting han gjor, men kansje han var for ung til å se konsekvensene og så på dette som en lek. Dette var ikke en lek for meg. Jeg var helt ny der inne, jeg kjente ingen, og jeg var veldig sårbar med min familie. Jeg bodde med en alenemor som gikk på skole der ett år, som ikke hadde muligheten til å springe etter ville meg ute til enhver tid, og miljøet for barn der var lagt til rette for å være ute sammen vi barna. Da er det synd att en eldre gutt kan ødelegge så mye, og det er rart at jeg som 32år sitter fortsatt med en vond følelse når jeg tenker på deg, at det preger meg fortsatt og att jeg fortsatt kan kjenne blodsmaken bak i ganen ifra da jeg sprang for livet for jeg trodde du ville skade meg.
Den dagen vi omsider og endelig flyttet, kom du til meg og sa du ville savne meg, og jeg har vurdert om du gjor dette med vilje Are. Ville du at jeg som 32år satt her og husker dette så detaljert at jeg kan føle de følelsene jeg hadde den gang?
Eneste jeg savnet etter flyttingen var de gode vennene jeg fikk der ifra klassen og andre! Jeg brevvekslet lenge med mange av dem, men tidene forandrer seg, og en går videre og folk blir folk du kjente i gamle dager.
Da går jeg videre og glemmer tiden på Byrkjelo og nyter fremtiden her i Måløy by <3
Mobbing ødelegger liv, og preger deg også når du er 32år, selvom det skjedde da du bare gikk i 2.klasse og ikke hadde evne til å forsvare deg.

Løpesko fra Ellos helt i min smak, og dem såg virkelig behagelige ut! Bilde av meg er obligatorisk, og dere vil nyte av det lenge fremover. Annonsert innlegg

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229