Når skolen blir et fengsel

Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne se inn bak øynene dine. Høre alle tankene dine. På den måten hadde jeg visst hva jeg skulle gjøre, hvordan jeg skulle reagere, og hva jeg skulle si. Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde hatt utdanningen, og ressusjene til å undervise deg hjemme. Da kunne vi ha hatt en timeplan hengende på veggen, vi kunne ha gjort matte med legoklosser, vi kunne ha brukt iPad til geografi, og vi kunne ha laget mat sammen i mat og helse. Jeg er sikker på at jeg hadde klart det. Hadde bare ting blitt lagt til rette for det. For det å sende deg på skolen hver dag, det er like vondt for meg, som det er for deg. Du ser det ikke, for jeg smiler og forteller deg at på skolen blir du tatt vare på, jeg klapper deg på hodet og sier at på skolen blir du forstått, jeg pakker sekken din, og sier at alle barn må på skolen, at det er viktig å lære, også lover jeg at vi skal stoppe på butikken og kjøpe salat til lunch. Men, etter å ha levert deg, etter å ha jobbet i flere timer for å få deg inn de dørene på skolen, ja, da sitter jeg i bilen og gråter. For jeg vet at alt jeg nettopp sa til deg om at du blir ivaretatt, forstått, sett og hørt. Det stemmer ikke. Hver morgen lyver jeg til deg, og hver morgen får jeg like dårlig samvittighet.

Sannheten er at jeg blir presset fra alle kanter for å få deg på skolen. Og siden jeg stort sett alltid klarer det, så betegnes ikke din motvilje for å gå på skolen, som reell skolevegring. Selvom jeg, som står opp til dette hver dag, utmerket godt vet, at det er nettopp det det er. Jeg står rett og slett midt mellom barken og veden. Holder jeg deg hjemme, risikerer jeg å få barnevernet på nakken, og sender jeg deg på skolen, så blir du bare mer og mer deprimert for hver dag som går. Jeg ser det på deg. Du visner bit for bit. Livet i deg blir mer og mer borte, og du gjemmer deg mer og mer nedi iPad skjermen. Vil ikke se på oss, vil ikke snakke, vil ikke fortelle. Og det svir i et mammahjerte. Noen ganger har jeg hatt lyst til å skrike inne på møter med skolen "HJELP HENNE FOR FAEN", for du har jo så utrolig mange sterke sider, du kan så utrolig mye, du er så flink, på så mange områder. Du er bare kanskje ikke den flinkeste til å sitte stille, og konsentrere deg.

På landsbasis er det over 22 000 barn som har fravær som overstiger 1 mnd. Men, det er ingen kommuner som har overskikt over hvor mange av de barna som bor i deres kommune. Hvordan skal vi få kontroll over problemet da? For det er et problem, et STORT problem, som uten tvil vil få store økonomiske problemer for samfunnet, dersom disse barna ikke blir fanget opp tidlig. Vi vil etter stor sannsynlighet få flere unge uføre, flere utenfor arbeidsmarkedet, flere som ikke fullfører videregående, kanskje også flere som dropper ut allerede på ungdomsskolen. Det finnes spesialskoler, og det finnes mange dyktige lærere. Jeg, eller vi, har møtt noen av dem. Størstesnupp har til og med vært så heldig, at hun hadde en av de som lærer, i 4 klasse. En lærer som virkelig tok tak, og fikk igang et system rundt min datter fortere enn jeg hadde regnet med. Ting så virkelig lyst ut. Men, ting kan snu på sekunder. Ikke fordet du fikk en dårligere lærer i 5 klasse, men pga at spesialundervisningen og de ekstra ressusjene vanligvis og oftest blir brukt på de minste barna. De laveste klassetrinnene. Derfor gikk det ikke så bra i 5 klasse, og det har heller ikke blitt noe bedre i 6.

Nå er det bare korte 18 mnd igjen før du skal begynne på ungdomsskolen, der er det mange flere elever du må bli kjent med og forholde deg til, nye lærere du skal bli kjent med, og få tillitt til. Lengre skolevei, og mange tenåringshormoner i kroppen. Jeg kjenner at jeg er redd, at jeg gruer meg. Jeg er redd for at du vil bli mer innesluttet, at du ikke vil få venner, at karakterene vil bli et evig mas, og at selvtillitten og selvfølelsen vil bli mer og mer hvisket ut av karakterjag og krav. Kjære deg med makt som leser dette. Kjære deg med mulighet til å innfri spesialundervisning eller spesialskole. Vær så snill å se oss. Vær så snill å annerkjenn problemet. Vær så snill å hjelp disse barna som sliter hver dag. Disse ca 22 000 barna som hver dag kjemper en kamp, en kamp om utdannelse og lærdom. Disse barna er ikke dumme, eller late. De er bare anderledes. De er ikke vanskelige, de har det nødvendigvis ikke vanskelig hjemme heller, de trenger bare en anderledes skolehverdag. Ikke nødvendigvis med mindre krav, eller bøker for klassetrinn under dem. De trenger bare å lære på en annen måte. Dette er ressusjsterke barn, som har massevis av evner i seg. Dette er barn som samfunnet vil ha behov for i fremtiden. Dette er barn som kanskje blir din fastlege, eller barn som i fremtiden finner en kur for kreft eller AIDS. Dette er barn som trenger skolen, men de trenger at skolen tilrettelegges for dem. Dette er barn som trenger hjelp av nettopp deg, du som er lærer, barnevernspedagog, skolesjef, utdanningsminister, spesialpedagog, assistent eller deg som på en aller annen måte jobber med barn og ungdom. For 22 000 er mange barn, og inne i denne mengden av barn, så gjemmer det seg så utrolig mye flott og fantastisk.

Følg meg gjerne også på Facebook og Instagram

Liker

Kommentarer

Rebecca
Rebecca ,
Vet ikke om det er helt urelevant for dere men vil tipse deg om Motessori skolene. Har veldig god erfaring i forhold til barn som ikke passer inn i den lille firkanten som alle barn skal presses inn i
SuperheltMamma
SuperheltMamma,
Jeg trodde det bare var 1 til 7 skole. Hun starter jo straks på ungdomsskolen, så jeg har søkt henne inn på en 1 til 10 skole, men jeg er ganske sikker på at vi får avslag. Dessverrenouw.com/superheltmamma
Rebecca
Rebecca ,
Mange motessori skoler har ungdomstrinnene også. Skolen vår har ikke det, men vi håper på å få det til her innen de begynner. Ser ganske helsvart på å ha de på en offetlig skole, egentlig. Krysser fingrene for at dere får bedre hjelp og at hun får en lærer som ser henne
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229