Livet er det som skjer, mens du er opptatt med å planlegge det

Fem år er han, han miste min. Fem små år. Han har allerede rukket å kjøre ambulanse 5 ganger, det er en gang i året det. Det er på en måte både bra og dårlig at han faktisk er vant til ambulanse. Bra fordi han ikke blir redd, og han syns det er ganske gøy å kikke rundt inni der, på alt det rare som legene bruker. Men, dårlig fordi er liten gutt på fem år skal ikke være vant til disse bilene. En liten gutt på fem år skal ikke være vant til blodprøver, leger, sykepleiere, sykehusmat, hvite frakker og stetoskop. En liten gutt på fem år skal egentlig ikke vite hva hverken EKG eller EEG er for noe. En liten gutt på fem år, skal ikke være redd for å herje og tulle, en liten gutt på fem år, skal ikke behøve å fortelle de rundt seg at han må ta det rolig, fordi han kan besvime.

I går besvimte han i barnehagen. Han ble hentet i ambulanse der, mens jeg satt i bilen på vei hjem fra IKEA, og hadde NULL kontroll på situasjonen. Heldigvis er barnehager veldig flinke der, han fikk med seg en kjent person fra barnehagen i ambulansen, og vi foreldrene ble oppdatert. Etter å ha skaffet barnevakt til de to andre, så dura også jeg inn til sykehuset, for å være med han der. Etter en stund, fikk vi lov til å dra hjem på permisjon, siden vi per definisjon var innskrevet på barneavdelingen. Vi rakk vel å være hjemme i 45 minutter eller noe, før han forsvant igjen, og ambulansen måtte tilkalles på nytt. Så to ganger i ambulanse på en dag, det er mer enn noen har i hele livet det, og han er bare fem små år.

Nok en natt på sykehuset, nok en masse tester, nok et hjertemålingsapparat, nok en EKG, fremdeles flere spørsmål enn svar. Jeg er så redd, redd for hva det er, redd for at han er skikkelig syk, redd for epilepsi, redd for fremtiden hans. Hele tiden er jeg redd for at han skal besvime igjen, hele tiden er jeg på vakt. Tenk om det blir verre, tenk om han får sånne skikkelige anfall. Jeg husker jo feberkrampene hans med gru. Da var jeg sikker på at nå mister jeg han, nå dør han fra meg. Heldigvis gjorde jeg ikke det, men nå besvimer han jo ofte, to ganger med bare timers mellomrom. Det er jo absolutt ikke vanlig for en liten ellers frisk og rask gutt på fem år.

Men, når alt dette er sagt, så må jeg også få si at jeg virkelig kjenner verdens beste folk, uten vennene mine hadde ikke dagen i går og natta blitt like enkel å takle, hadde jeg ikke fått støttemeldinger på face, og hjelp til både barnevakt og kjøre til sykehuset, vet jeg ikke hvordan ting hadde gått. Det er i tøffe tider du virkelig ser hvem dine virkelige venner er, og det har de vist til gangs det siste døgnet. Jeg tror faktisk ikke det finnes en eneste ting jeg kan gjøre tilbake, for å veie opp den vektskåla. Så tusen takk alle sammen (ingen nevnt, ingen glemt), uten dere hadde jeg ikke takla dette her <3

Følg meg gjerne også på Facebook og Instagram

Liker

Kommentarer

livetmitt93
livetmitt93,
Jasmineee
Jasmineee,
Jeg har ikke ord. God bedring til din sønn. ❤️nouw.com/jasmineee
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229