Lillehammer Sykehus

Jeg håper vi aldri trenger å oppleve dette igjen, skrev jeg i forrige innlegg. Det tok bare fire små dager før det skjedde igjen. Denne gangen, tre timer hjemmefra, på en gård oppe på fjellet i Lillehammer. Denne gangen sa jeg klart ifra til ambulansepersonellet at vi skulle inn på sykehuset, det hadde legen nemlig gitt meg streng beskjed om forrige gang vi var der. Jeg hadde ikke trengt å si det da, for de hadde allerede bestemt at minstemann skulle bli med ambulansen ned fra fjellet igjen, og inn på Lillehammer sykehus. Jeg ble med. Han var ikke borte like lenge denne gangen, men så var ambulansen også nærmere, så det tok bare 4-5 minutter før de kom. Han var vel ikke borte i mer enn max 15 minutter, men det tok litt tid før han kom til seg selv igjen, også etter at han hadde våknet.

Massevis av blodprøver bøle tatt, tror han har sjekke nærmest alt som kan sjekkes ved hjelp av blod jeg nå. De fylte hele 7 sylindere med blod. Og alt så helt fint ut, han mangler ingenting. Så da kan vi iallfall utelukke det. Jeg hadde jo sett for meg en kjapp tur til Lillehammer jeg, kjøpe traktor, også kjøre tilbake igjen, hjemme seinest 19.00 hadde jeg sett for meg. Klokka 19.00 var vel rundt da vi fikk klarsignal fra barnelege til å reise hjem. Etter at EKG også viste helt normale ting. Huff.. Mye vi skal igjennom som mammaer, og ikke alt er like gøyalt. EKG har jeg aldri sett eller opplevd før, visste knapt hva det var. Men nå vet jeg. Nå har jeg sett og jeg har opplevd. Det ser skumlere ut enn det er, men likevel en skremmende opplevelse. Kanskje spesielt siden det er minstemann i huset som nå er syk, og det faktum at vi ikke aner hva det er som feiler han.

Vi har fått time på Drammen sykehus til EEG allerede i morra, og jeg sitter med verdens største klump i halsen. HVA feiler det minstegutten min? Hvorfor har han besvimt to ganger på fire dager? Er det noe alvorlig, noe farlig? Er han kanskje skikkelig syk? Jeg har aldri følt på disse følelsene før, for jeg har jo, heldigvis aldri opplevd at noen av barna mine har vært alvorlig syke. Men, nå sitter jeg her, uten å ane hva som feiler femåringen min, uten å ane når nesten anfall kan komme. Nattesøvn er det dårlig med for tiden. Han ligger der i bakhodet konstant, og nekter søvnen å få tilgang til hjernen min. Lille, vakre, umistelige lillegutten min.

Jeg prøver å få tankene over på andre ting, prøver å si til meg selv at legene og sykehusene har oversikt og de kommer til å finne ut av hva det er. Prøver å rydde, prøver å strikke, prøver å dytte vekk alle disse tankene jeg har. Men jeg får det ikke helt til. De ligger der, som en ulmebrann, som jeg stadig må kaste vann på for å holde i sjakk. Jeg er så redd, så utrolig redd. Har aldri vært så redd før. Han er jo hjertet mitt, verden min, livet mitt. Akkurat som de andre to, kan jeg heller ikke miste han.

Følg meg gjerne også på Facebook og Instagram

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229