Jo, det er du som svikter

3 uker inn i skoleåret, og pang, en kjempeeksplosjon. En bombe som gikk av, en bombe jeg ikke hadde sett en gang, og som jeg derfor ikke kunne desarmere, for jeg visste ikke at den var der. For er det en ting disse barna våre har lært seg i årenes løp, så er det å skjule ting. Jeg får så utrolig dårlig samvittighet, jeg skulle jo ha sett dette. Jeg er jo mammaen hennes. Men, nå er det nok, stopp, slutt, over. Nå er tolmodigheten min brukt helt opp. Nå kommer frk løvemamma. Jeg har fått nok.

Det ble for mye

Jeg har visst en god stund at BUP høyst sannsynlig ville bli redningen. jeg har hørt mye bra om BUP fra andre, der hjelpen og hjertevarmen har ligget utenpå behandlerne, og forståelsen er en helt annen enn mange andre steder. BUP er et sted der de annerkjenner at skolevegring faktisk er et problem, kanskje faktisk også er reell diagnose. Det ble for mye. Alt kom, alt sammen, og jeg ble helt satt ut. Burde sikkert ha sagt mye mer, men ordene stoppet liksom helt opp, også jeg som egentlig er veldig god til å snakke. Jeg klarte det ikke. Eneste som stod i hodet mitt var, stakkars ungen min. Stakkars, stakkars ungen min. Så blir det kvelden, så kommer tårene, så sovner man til slutt, utmattet, og uten svar.

Verdens veste mamma

Det er jo min jobb, ikke sant, som mamma, å se barnet? det er jo min jobb å hjelpe, stille opp, støtte og ordne opp. Gå i møte etter møte, forklare og være barnets stemme, i ett systemt fullt av paragrafer og forskrifter, som du aldri vil forstå dersom du ikke er nødt. Men denne gangen så jeg det ikke. Denne gangen hørte jeg KUN på skolen. Gjorde som de sa, satte opp kalender, belønninger. Jeg følte meg som verdens vesre mamma i går, på det møtet, og jeg kjenner at hjertet synker i brystet bare jeg skriver om det. Belønninger funker ikke på det skolegreiene. Det fungerer på masse annet, rydding, gå ut med søppla, legge klær i skittentøyet, brette klær etc. Der fungerer belønninger. Men ikke på skolen, ikke der. Det er og blir altfor vanskelig.

Møte møte møte.... klage klage klage

Så, da må jeg bare brette opp armene, møte møte møte og klage klage klage. Og jeg gruer meg. Gruer meg til de telefonene jeg må ta i dag, gruer meg til alle møtene jeg VET jeg må gå i i ukene fremover. Gruer meg til dagene hjemme. Gruer meg til å se at hun nok en gang visner hen sosialt, isolerer seg. Faen.. Hun er jo ikke dum, hun er egentlig veldig veldig smart, og det plager meg virkelig at det ser ut som at skolesystemet i dag KUN er satt opp for de som er "vanlig" smarte, de som er smarte nok til å ikke bli distrahert av en gardin som flagrer, eller de som fint klarer å sitte stille i tre timer på tentamen å skrive en stil om noe fint og flott noe. De som ikke er dramatiske. Vi trenger de dramatiske også folkens. Tenk om kuren til AIDS/HIV ligger i en ADHD eller en Autisme hjerne, og tenk om vi aldri vil finne den, fordet skolesystemet skviser dem ut allerede på barneskolen. Tenk om...

Følg meg gjerne også på Facebook og Instagram

Liker

Kommentarer

Tastaturheks
Tastaturheks,
Uff, det er vondt å lese. Jeg tenker at vi som voksne bør tilpasse oss barn, ikke omvendt. Klem til dere fine jentenwww.tastaturheks.blogg.no
Superheltmamma
Superheltmamma,
Tusen takk, for fine ord <3
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229