Før du dømmer andre, våg å bli kjent med deg selv!

Jeg er ingen vanlig mamma. Jeg er mamma ett barn med spesielle behov, tre relativt tunge diagnoser, som vil påvirke henne resten av livet, og dermed også oss, som står henne nærmest. Da den siste diagnosen kom på bordet for ca 14 dager siden, falt brikkene endelig på plass. Rettighetene som fulgte med den siste diagnosen, skulle endelig gi oss den oppfølgingen og den hjelpen jeg har kjempet i tre år for at vi skulle få. Den dagen, var den beste i mitt liv på lenge, all energien som jeg følte hadde blitt sugd utav meg de siste årene, kom tilbake, det var som om Gibraltar var løftet av skuldrene mine. Endelig, endelig skulle alt falle på plass, endelig skulle vi få hjelp, endelig ble jeg hørt, endelig ble jeg forstått. Lettelsen var sikkert mulig å se på meg. i 5 dager var jeg overveldende lettet. I 5 dager var livet som en drøm, i 5 små dager.

Mandag kveld, da datteren min kom hjem fra korøvelse stod nemlig barnevernsvakta på døra her, da hadde noen ringt inn og anklaget meg for å utøve vold mot barna mine. Jeg stod her utpå trappa og tok en røyk da de kom, og må innrømme at jeg mildt sagt ble sjokkert. Ikke redd egentlig, men dypt sjokkert, og usannsynlig lei meg og fortvilet. For hvem er det som gjør sånt, og på toppen av det hele melder inn anonymt? Finnes det virkelig så feige mennesker? Mennesker som retter den typen alvorlige anklager mot et annet menneske, og ikke tør å gi seg til kjenne. Det er snart ei uke siden, men følelsene mine sitter fremdeles utenpå, jeg er utrolig lei meg, skuffa og fortvilet. Jeg vet nå hvem det er, men likevel. Dette var mennesker jeg har snakket med, mennesker jeg trodde jeg kunne få et allright forhold til, mennesker jeg så på som forståelsesfulle og oppegående. Så jeg har ikke bare blitt fratatt lykkefølelsen jeg hadde og tilliten, jeg har også blitt fratatt et potensielt vennskap. Suget i magen sitter der fremdeles. Slike anklager sitter så hardt, så dypt og så lenge. Det er helt umulig å forklare, det må nesten oppleves, og jeg håper virkelig at gode foreldre, foreldre som jobber dag og natt for sine barn sitt beste, aldri trenger å oppleve det.

Jeg vet at datteren min kan være en tøff nøtt, jeg vet at hun kan være "plagsom", hun kan fort henge seg opp i ett spesielt menneske, og oppsøke denne personen i tide og utide. Jeg prøver å unngå det så langt det går, men jeg har faktisk to andre barn også, som også har behov for mammaen sin, kanskje nå mer enn noengang, siden de også har blitt sterkt preget av hverdagen de siste tre årene. Jeg er bare en person, jeg kan ikke dele meg i tre, og jeg kan bare være ett sted om gangen. Selvom jeg skulle ønske, og kanskje også tidvis burde være overalt. De siste tre fire årene har jeg virkelig måttet bli kjent med meg selv, min utilstrekkelighet, mine styrker og mine svakheter. Det har vært tøft, hardt og vanskelig, men jeg har vokst utrolig mye på det. Jeg har måttet gjør en hel haug med ting, og hatt en hel haug med samtaler jeg ellers aldri ville ha trengt å ha. Samtaler jeg egentlig ikke ville ha, samtaler som har gjort meg både flau, lei meg og ikke minst redd. Men, jeg har tatt dem. Jeg har måttet ta dem. Og guri meg det hjelper, det hjelper å bli så godt kjent med seg selv, som jeg har blitt de siste årene. Jeg vet vel bedre enn noen gang før hva jeg klarer og ikke klarer. Jeg ber om hjelp når jeg må, og holder meg vekk fra folk når jeg føler for en pause. Jeg kjenner kroppens signaler bedre enn noengang, og slik blir jeg faktisk også bedre kjent med andre. Tro det eller ei.

Så før du dømmer andre, før du melder anonymt til barnevernet, og ødelegger hele uker og måneder for uskyldige familier, sørg for at du kjenner deg selv først. Vit at du kan leve med etterdønningene av en sånn anklage. Sett deg inn i hvordan du hadde reagert, dersom det hadde vært du som opplevde å få en slik anklage mot deg fra en anonym person. Sørg for at du kjenner til situasjonen til familien du melder. Vet du for eksempel at dersom anklagen skulle vise seg å stemme, og det blir sak utav det, at du da som melder faktisk må stille opp i rettet å vitne? Jeg er helt klar, iallfall for meg selv, og ovenfor mine barn, at dersom man skal rette slike grove anklager mot noen, så for guds skyld, gjør det med fullt navn. Det er et stort skritt å ta å anklage noen får de tingene, og da syns jeg rett og slett det er på sin plass å tørre å si hvem du er. Jeg er ikke sinna, ikke i det hele tatt. Men jeg er svært, svært skuffet. Og veldig lei meg. Og jeg syns det er skikkelig ekkelt at mennesker tror slike ting om meg. Så vær så snill, neste gang, hvis det blir en neste gang, ta kontakt med foreldrene, be om en samtale, fortell at du syns barnet er "plagsomt", fortell at dere ikke vil ha besøk av barnet, fortell det til foreldrene, det kan vise seg å bli mindre flaut enn å melde på falskt grunnlag. Og, du vil faktisk bli bedre kjent med deg selv, av å ta de noen ganger litt flaue samtalene, og en siste ting, det beste i verden er å klare å be om unnskyldning, når du har gjort noe dumt.

Følg meg gjerne også på Facebook og Instagram

Liker

Kommentarer

mammatetheo
mammatetheo,
Sterkt innlegg vil jeg sagt! dette er ikke greit i det helle tatt, man kan ikke anklages på noe så grovt. Jeg håper det går bra 😊 nouw.com/mammatetheo
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229