Han bare forsvant i armene mine, datt helt sammen som en tom potetsekk, og jeg fikk ikke kontakt. Uansett hva jeg gjorde, så var det null respons fra han. Lille femåringen min, helt borte. Ja, jeg ble redd, men jeg har jo tre unger i huset, og måtte ta meg sammen for å klare å roe ned de to andre, som selvfølgelig var redde de også. Heldigvis, har jeg alltid telefonen med meg, så jeg fikk ringt 113, og snakket med en veldig hyggelig mann, som tok seg god tid, og også snakket med de to søsknene, og fikk roet ned dem. Disse folka på AMK er de virkelige superheltene, de er helt rolige hele veien, og er virkelig fantastiske å ha, når sånne ting skjer.

Dette er jo ikke første gangen jeg har tilkalt ambulanse, hele fire ganger har vi opplevd feberkramper, så DET vet jeg hva er, men å miste en, sånn som jeg gjorde i går, det har jeg aldri opplevd før, og det var nesten mer skremmende enn feberkramper. Når de har disse krampene, så hører du og ser at de faktisk er i livet, i går måtte jeg flere ganger legge handa på brystet og på magen hans, bare for å forsikre meg om at han pustet. Det var rett og slett ikke liv i han. Ikke reagerte han på smertestimulering heller, så jeg var rimelig redd der jeg satt, alene på soverommet hans, men han i armene, og ventet på ambulansen. De lengste 20-25 minuttene i hele mitt liv. Han var borte hele tiden, null liv, ingen tegn til å våkne. Helt bevisstløs. Helt borte. Jeg turte ikke å flytte på meg en gang, så der satt jeg da, på gulvet og ventet.

Han våknet ikke en gang, da de stakk han i fingeren. Men, heldigvis kom han til liv igjen ikke så lenge etterpå. Den ene lille timen han var borte, var den lengste i mitt liv til nå. Den føltes som ti år, det føltes som om tiden stod stille, det føltes ut som at den ambulansen aldri skulle komme. Og jeg følte virkelig på hvor usannsynlig høyt jeg elsker disse barna mine. Hvor umistelige de er. Hvor heldig jeg er, som får være mamma til akkurat dem. Mammahjertet og mammahodet, og hele mammaspekteret fikk virkelig kjørt seg i går kveld, og jeg håper vi aldri må oppleve det igjen.

Ble tur til legen i dag også, med fullt spekter av tester, samt nytt stikk i fingeren. Alle prøver var fine i går, og alle prøver var fine i dag, men vi blir likevel henvist videre til sykehuset i Drammen, for en skikkelig test av alt de ikke kan teste hos legen. Siden har var borte fra oss såpass lenge, så ville de utelukke mer alvorlige ting som f.eks epilepsi. Så nå sitter jeg selvfølgelig å tenker en masse å det også, oppå alt det andre jeg plutselig fikk å tenke på denne uka. Men, vi baner vei, vi måker vekk, vi vinner, og kommer sterkere ut på andre siden. Det gjør vi alltid.

Vi var virkelig hos verdens beste lege i dag. Hun var så flink med minstemann, lot han få kikke på alle apparatene hun brukte, og han fikk til og med lytte på sitt eget hjerte, det tror jeg er noe av det mer spennende han har gjort på en stund. Og han var så flink, at han fikk med seg hele tre premier hjem fra legekontoret i dag. Nå sitter jeg egentlig bare her å priser meg lykkelig velsignet for at han fremdeles lever, og at han kom til seg selv igjen. Tar vare på alle smil og all latter han har gitt meg i dag, og gjemmer det i hjertet, og håper for alt i verden at vi aldri må gå genom dette en gang til.

Følg meg gjerne også på Facebook og Instagram

Min helg med ungene, og allerede på onsdag, var energilageret mitt tømt. Men, jeg kaller meg ikke SuperheltMamma for ingenting, jeg gravde derfor dyyyypt ned i energilageret mitt og fant litt ekstra, også denne gangen. Derfor dro jeg med meg alle tre turbotrolla på høstmarked på lørdag. Og jeg angrer ikke. Til tross for at med mine 36 år på baken, kjenner det godt både i ryggen og i beina, at unga har hatt det kjekt.

Det første gutta la merke til da vi kom, var tråtraktorene som stod der. Som de odelsguttene de er, har de jo selvfølgelig hver sin tråtraktor, men det er likevel ekstra stas å tråkke rundt når vi er ute. Og det beste av alt var jo, at etter å ha tatt noen runder rundt banen, så fikk de førerkort på traktor begge to. Det var to superstolte gutter som poserte med traktorlappen rundt halsen.

Det var overraskende mye å gjøre på den lille plassen Bygdekvinnelaget hadde til rådighet, rundt Prestegården og Fjøset. Masse salgsboder med hjemmelagde ting, alt fra tekstiler til mat, massevis av smaksprøver, så mye faktisk, at vi bestemte oss for å droppe middagen. Jeg tok også med meg begge gutta på natursti, der de svarte på 8 spørsmål om dyr og dyrking av mat. Vi måtte leite litt etter de to siste spørsmålene, men vi klarte til slutt å få svart på alle spørsmålene. Gutta fikk svare helt selv, og jaggu fikk de ikke endel rette svar også, og flotte premier.

Verdens beste venner

Heldigvis, hadde jeg avtalt med venninna mi, at vi skulle møtes der inne. Uten hennes hjelp, tror jeg ikke jeg hadde holdt ut så lenge som jeg gjorde. Det blir endel å bære på etterhvert, når unga ikke bare vinner premier, men også skal ha med seg flyers fra altmuligrart. Og veska mi er ikke så stor. Da er det veldig greit å ha ett sett med ekstra hender, som kan holde, løfte, flytte og bære innimellom.

Følg meg gjerne også på Facebook og Instagram

Jeg har ikke sagt noe her inne på en stund nå. Det har vært så mye annet som har opptatt tiden min, og selvom jeg forsåvit ikke har skrivesperre, så er det likevel noe som stopper ordene fra å nå bloggen. Det er hardt når man har et barn med skolevegring. Noen ganger går dagene og ukene som en lek, men, så stopper det plutselig helt opp, og selv ikke jeg klarer å identifisere hvor problemet egentlig ligger. I en hel uke, fra onsdag til onsdag hadde vi en fantastisk uke. Men, så snudde det. Heldigvis skal vi ha møte på mandag, og jeg håper virkelig at vi kan komme frem til en felles løsning på det møtet, en løsning som gagner oss alle sammen, men spesielt en løsning som vil hjelpe datteren min. For det er jo henne som er den viktigste her. Ikke meg, skolen eller kommunen, men barnet. Barnet som helt tydelig lider av det vi på fagspråket kaller for skolevegring.

Jeg har åpnet en nettbutikkside da, sammen med en DIY og oppussingsblogg. Men, jeg vil likevel beholde denne bloggen som en ren mammablogg. Der jeg skriver om hverdagen min som mamma. Jeg har behov for et utløpssted, et sted der jeg kan dele tanker og følelser rundt de utfordringene man har, men barn som har spesielle behov. Samtidig, vil jeg også spre kunnskap om dette, og alt det fører med seg. Kunnskap er A&O i tilfeller som dette. Både for andre foreldre i samme situasjon, men også for alle de andre rundt, som skal være der for å hjelpe. Dessuten, syns jeg det er viktig at vi foreldre kan vise at det også finnes enormt mye positivt og mange flotte evner i disse barna våre, for det gjør det.

Jeg håper virkelig du vil følge meg videre, både her, og at du vil sjekke ut nettbutikken min. Det vil stadig komme nye produkter dit, og du vil finne masse tips og råd, til billig og enkel fornying av både hjem og innventar. Ønsker du egen nettbutikk, kan jeg hjelpe deg med det også. På grunn av utfordringene vi har her hjemme, så er jeg pukka nødt til å jobbe med noe jeg kan jobbe med fra stua mi.

Flere som kjenner seg igjen?

Følg meg gjerne også på Facebook og Instagram