Nå sitter jeg skvist mellom to armlener i et fly til Tromsø. Vi har nettopp lettet. Det er første gang jeg er i lufta siden tidlig januar 2020. Nytt for denne turen for min del, er munnbindkravet, samt 12 koronakilo i pluss over skinka. Da vi gikk på flyet gjorde munnbindet det vanskelig å puste, og da jeg satte meg i setet, ble jeg most mellom armlenene, og det var så vidt jeg fikk på meg setebeltet. Jeg husker jeg fryktet det sistnevnte forrige gang jeg var på flytur. Jeg har sett det mange ganger i amerikanske TV-serier, at folk sliter med å få plass på flyet, og er du riktig så uheldig, må du kanskje ha to seter for deg selv!

Så mens dette flyet flyr oppover i Norge, flyr tankene gjennom min overtenkende hjerne. For litt siden kjente vi på en del humping og dumping, nesten turbulens. Det fikk meg til å tenke på en ting. Det er jo veldig viktig at bagasjen ikke veier for mye, slik at ikke flyet skal bli overbelastet. Tenk om flyet blir overbelastet av at den tjukkeste personen i kabinen sitter helt bakerst! Tenk om flyets balanse blir helt skjev på grunn av «lille» meg på snaue 155 centimeter og altfor mange kilo! Det hadde jo vært utrolig kjipt for de andre folka, tenker jeg da. De andre har spist sunt hele livet, og holdt seg friske og raske, også skal de havne på havets bunn på grunn av en lat og bedagelig potetgullelsker. For en skjebne...

Men for å være litt seriøs, da... Siden jeg var 14 år, har jeg vært jojo-slanker. Hver gang går jeg ned en del i vekt, og enda mer opp igjen. Så jeg tenker at hvis samfunnet ikke hadde vært så kroppsfokusert og fælt, ville jeg kanskje vært normal nå. Hver gang jeg går opp litt i vekt, får jeg høre det av leger og andre eksperter. «Du må ned i vekt». Ok, sier jeg, går ned i vekt, og så skjer det noe som gjør det vanskelig å bry seg om seg selv og kosthold, og så poff opp igjen. Så hadde det ikke vært for mobbing på ungdomsskolen, kroppsfokus i sosiale medier, og disse legene som skal slanke meg hele tiden, så hadde jeg kanskje hatt et normalt og sunt forhold til min egen kropp. I stedet sitter jeg her på flyet, og skammer meg over at mannen min ikke kan bruke sitt høyre armlene, fordi flesket mitt er i veien. Hva slags forbilde er jeg for barnet mitt?

Så har vi jo disse influenserne og Tik Tokerne som stolt viser frem sine frodige og vakre kropper, og får masse pes for å promotere fedme. Det folk ikke skjønner, er at de ikke promoterer fedme, men selvtillit! De viser folk at de er bra nok som de er, uavhengig av størrelse. Hurra for dem, sier jeg! En del av meg ønsker å bli sånn som dem; fornøyd med den de er, uavhengig av trusestørrelsen... En annen del skriker at jeg må ned i vekt, både for helsens del og for min egen del, og særlig nå, slik at jeg får bedre plass i flysetet neste gang jeg skal ut på tur. Jeg er lei av å være «hu tjukke», men også like lei av den dårlige selvtilliten som spiser meg opp fra innsiden.

Hvis jeg ikke er den eneste tjukke i verden, burde vi kanskje få egne tjukkasavdelinger på flyet i fremtiden, med litt bedre plass til bilringer og annet sideflesk. Det var dagens tankesurr. Nå håper jeg bare flyet lander trygt i Tromsø om en stund, uten komplikasjoner grunnet sykelig fedme...

Nå sitter jeg og scroller på Facebook, og så et innlegg fra en som jeg jobbet sammen med i begynnelsen av min «barnehagekarriere». Jeg kom til å tenke på hvor rart det er at noen mennesker bare finner en plass i hjertet med en gang, og gjør et skikkelig inntrykk. Dette er en av grunnene til at Facebook er så fantastisk. Selv om man kanskje ikke skriver med hverandre hele tiden, får man fulgt med, og det hjelper til med at man ikke glemmer de som har vært viktige en gang i livet. Man husker på hvor heldig man egentlig er som har møtt så mange flotte mennesker, og alle de gode minnene man bærer med seg.

Det har også motsatt effekt... Man er kanskje venn med noen på Facebook som man en gang i tiden var kjempenær med, men som på et tidspunkt bare skle ut av livet på en unaturlig eller uventet måte. Jeg har faktisk noen venner på Facebook som gir meg et lite stikk i siden når de dukker opp. Ikke fordi de har gjort noe galt, men fordi de ble borte på en «vond» måte. Dette er mennesker som jeg så gjerne skulle ønske jeg fortsatt hadde god kontakt med, som jeg har veldig gode minner med, men som er totalt unaturlig å ta kontakt med. Det er også noen som jeg har tatt kontakt med, men som tydelig har kommet over det vennskapet vi hadde, uten å si det med ord. De har gått videre. Livet deres inneholder ikke vårt vennskap lenger.

Noen ganger dukker det opp minner fra flere år tilbake, der noen som ikke er blant oss lenger har kommentert. Da får man mulighet til å minnes dem, og tenke tilbake på tiden sammen. Det er trist og godt på samme tid. Noen tårer kan trille, mens man smiler og mimrer.

Mennesker kan virkelig sette sine spor i et menneskehjerte. Vi må huske å ta vare på hverandre. Send en melding eller ring til noen du ikke snakker med så ofte. Fortell folk at du er glad i dem. Gi komplimenter. Smil til hverandre. Send en hyggelig GIF på Messenger. Og ta vare på de gode minnene. Jeg prøver å fokusere på gode minner, men ofte dukker savnet opp. Det er også en del av å være menneske.

Ønsker alle en nydelig dag.

Det finnes så mange slags trafikanter. Myke trafikanter, syklister, bilister, lastebilsjåfører, drosjesjåfører, trikkeførere... og listen går videre. Man har sinte bilister, bestemorsjåfører, og man har øvelseskjørere. Alle slags personligheter er representert i trafikken.

I det siste har jeg kjørt bil mye oftere enn på lenge, og har gjort meg noen refleksjoner om hva slags type bilist jeg er. Jeg er litt ambivalent. Jeg kan bli skikkelig sint og frustrert over noe gubben min ikke skjønner noe av, og jeg kan bli så rørt at jeg nesten feller tårer hvis noen vinker eller nikker høflig til meg fordi jeg viker for dem. Jeg er nemlig oppdratt til å være en høflig trafikant. Det lærte jeg lenge før jeg begynte å kjøre selv, av å observere foreldrene mine.

En liten tur, fra for eksempel Stovner til Linderud, kan by på mange følelser og utbrudd. Jeg blir ofte tutet på i trafikken, fordi jeg tar livet med ro, og dermed ikke stresser så mye som de andre bilistene. Da kan jeg bli irritert eller sur. Hvis noen ser stygt på meg, blir jeg fornærmet. Hvis noen vinker til meg når jeg slipper dem inn på veien, blir jeg kjempeglad! Man opplever virkelig mye i trafikken.

Her om dagen kjørte jeg bortover veien jeg bor i, i vanlig fart, i følge fartsgrensen. Plutselig kommer det en bil ryggende mot meg i ganske høy fart. Han skulle nemlig lukeparkere, og dreit i resten av trafikken! Godt mulig at han følte at han hadde kontroll, men i denne veien ferdes mange barn i løpet av dagen. Man har vel dessuten vikeplikt når man rygger? Og uansett er det vel ikke innafor å rygge mot en annen bil i trafikken på den måten? Dette endte med at han rygget selvsikkert inn i en luke, sikkert meget fornøyd med seg selv. Jeg tutet da jeg kjørte forbi han. Jeg bruker meget sjeldent tuta, men der var jeg så frustrert at jeg bare måtte!

Jeg angret selvfølgelig litt da jeg så blikket han ga meg, men når jeg tenker tilbake på det nå, synes jeg fortsatt han fortjente en tut. Særlig med tanke på hvor mange som tuter på meg i løpet av en uke. Det er ikke få. Jeg føler selv at jeg kjører hensynsfullt, varsomt og aktpågivende, slik man skal, men man må jo også være forsiktig, slik at man ikke irriterer på seg bilister som skal tøffe seg, og finne på noe sprøtt som ikke egentlig er så lurt. Så derfor øver jeg meg på å bli litt tøffere i trafikken, men har ingen planer om å bli noen råkjører, heller. Jeg trives meget godt med å følge fartsgrensen, både med tanke på sikkerhet, og med tanke på min egen trygghet.

Hva slags trafikant er du?