Hei dere,
Jeg er sjelden personlig på bloggen min fordi jeg liker å holde livet mitt privat. Men for litt siden så jeg en dokumentar som heter, er du rasist? fra 2017. Den gjorde meg trist, men belyste et viktig tema. Det er en viktig dokumentar som alle burde se.
Et av eksperimentene som ble gjort gikk ut på at flere barn med forskjellige hudfarger fikk tre dukker plassert foran seg. En dukke med afrikansk utseende, en med asiatisk utseende og en dukke som var hvit i huden med blondt hår og blå øyne. Barna fikk forskjellige spørsmål, som hvilke dukke var best, hvilken dukke var penest, hvilken dukke er snill osv. Alle barna svarte den hvite dukken på nesten alle spørsmålene, det var vondt å se på. Det å tenke på at vi i så ung alder lærer at "hvit er det beste". Det får meg til å lure på om vi er bevisst på hvordan vi snakker med barn, hvordan vi ordlegger oss og hvilket signal vi sender ut.
Da jeg var liten bodde jeg på landet i en by hvor det var svært få med mørk hud. Min mor var opptatt av at jeg skulle vite at det fantes mennesker med mørkere hudfarge og kjøpte derfor en dukke med brun hud til meg. Det var selvfølgelig ikke en babyborn dukke da den kun fantes med hvit hudfarge i Norge på den tiden.
Selv fra barnehagealder lærer barn at "hvit er best". Jeg husker at når jeg selv gikk i barnehage, kalte vi den lyse orange fargestiften for hudfarge. På barne og ungdomsskolen ble jeg kaldt svarting, pakkis og negerkjerring. Jeg reagerte på det, men forsto ikke at det var noe jeg ikke burde akseptert. Selv gode venner av meg sa til meg at jeg var pen til å være "utlending" eller at jeg ikke var som de andre "utlendingene", jeg var ok. Jeg ble også avvist av gutter på ungdomsskolen. De sa til meg at jeg var kul og sånn, men at jeg ikke var norsk. Det var en tøff tid for meg og jeg følte at jeg ikke passet inn. En periode unngikk jeg solen, brukte lys foundation og prøvde å farge håret mitt blondt. Alt fordi jeg følte at samfunnet ikke akseptere meg for den jeg var.
Det er ikke sånn jeg føler det nå. Jeg elsker at jeg har mørkere hudtone og tykt mørkt hår. Jeg er stolt av å være halvt nord-afrikaner. Jeg møter dessverre fortsatt på rasisme, men jeg tar det ikke til meg. Jeg irettesetter dem. Det er ingenting som provoserer meg mer enn rasisme! Det at noen kan dømme et annet mennesket kun basert på hudfarge, er for meg helt ubegripelig. Det er trist å tenke på at det i 2018 fortsatt i stor grad eksisterer rasisme. Jeg håper at mine fremtidige barn aldri vil oppleve å føle at de ikke er bra nok på grunn av deres farge. Jeg vil alltid være en forkjemper mot rasisme og kommer aldri til å akseptere at noen blir snakket ned til grunnet deres farge. Vær så snill å gripe inn hvis dere ser noen oppleve rasisme. Det å se på men ikke gjøre noe med det er å godta handlingen.
Det er link til dokumentaren under.
I rarely talk about personal things on my blog because I like to keep my life private. But a little while ago I saw a documentary called are you a racist? from 2017. It made me sad, but I think it is an important documentary that everyone should see.
One of the experiments that was done was that children with different skin colors had three dolls placed in front of them. A doll with an African look, one with an Asian look and a white doll with blond hair and blue eyes. The kids got different questions like which doll was best, which doll was the prettiest, and so on. Almost every child answered the white doll. It was painful to look at, and to think that at such a young age you learn that "white is the best". It makes me wonder if we are aware of how we talk to our children, how we express ourselves and what message we send out.
When I was a little I lived in a town where there was very few people with dark skin. My mother was concerned that I would grow up not know that there were people with different skin colors and bought a doll with brown skin for me. Of course, it was not a babyborn doll since they was only sold with white skin color in Norway at that time. Even from kindergarten, children learn that "white" is best. I remember that when I went to kindergarten, we called the bright orange color pencil for skin color. In elementary school I was called blackie, packie and negro-whore. I responded to it, but did not understand that it was something I should never accept.
Even good friends of mine told me that I was pretty for being a "foreigner" or that I was not like the other foreigners, I was okay. I was also rejected by boys at secondary school, they told me I was cool and all that, but I was not Norwegian. It was a tough time for me and I felt like I did not fit in. For a while I avoided the sun, used light foundation and tried to color my hair blond. All because I felt that society didn't accept me for who I was.
Thank god that this is not the way I feel today. I love that I have darker skin and thick dark wavy hair and I'm proud of being half North African. Unfortunately, I still experience racism, but I do not listen to them, I rebuke them. There is nothing that provokes me more than racism! The fact that someone can judge another person based solely on the color of their skin is completely incomprehensible to me. It is sad to think that in 2018 there is still a great deal of racism. I hope my future children will never feel that they are not good enough because of the color of their skin. I will always be a advocate against racism and will never accept that anyone is being talked down to due to their skin color.Please intervene if you see someone experiencing racism. To watch, but not doing anything about it is to accept the action.
Link to the documentary here:
