Å leve med Schizofreni

Jeg har fått mye respons på at jeg har med meg Ruby (en bamse) overalt. I det siste har jeg lagt henne igjen hjemme for å se åssen det går og det har gått bra. Men noen kaller meg hemma, noen kaller meg barnslig. Men faktumet er at jeg har en diagnose som heter Schizofreni. Schizofreni betyr et sinn som har gått i oppløsning. Det betyr at jeg mister kontakten til virkeligheten. Jeg har en sykdom som er veldig tabubelagt, og mange tror at de med schizofreni er farlige. Jeg blir ofte stempla som "gal", Jeg har en usynlig sykdom, det går ikke an å se på meg og så vite at jeg har schizofreni. Alle rundt meg tror jeg er frisk, men det er tvert imot, jeg er alvorlig psykisk syk. Det er en sykdom jeg ikke kan kontrollere. Jeg får anfall og ser ting som ikke er der. Jeg hører ting, og føler ting som ikke er virkelige. Når det kommer til Ruby så ser jeg henne blunke, jeg ser henne spise, sove, lukte på ting, hun hopper, og hun går rundt. Jeg hører henne snakke, til og med snorke. Det kan bli irriterende til tider, selv om det er veldig lavt. Hun gråter og hun ler. For meg er hun veldig levende. Dere kaller Ruby en bamse, men for meg er hun mer mer en det, hun lever som et menneske.

Når jeg ikke tar medisinen min kan jeg plutselig se ei lita jente, en demon som jeg har sett siden jeg var liten, som også betyr at jeg har hatt schizofreni i mange år uten å vite det. Jeg har bare ikke sagt ifra til noen før 3 år siden. Jeg får overveldene følelser om at noen er ute etter å ta meg. Jeg kan plutselig tro at det er kameraer rundt i hjørner i taket, så jeg ser meg ofte rundt. Jeg kan plutselig se min voldelige eks, som har prøvd å ta livet mitt. Han har gjort verre ting også, som jeg ikke vil gå i detaljer på.

Jeg tørr ikke se folk i øya, jeg greier ikke ha mange rundt meg, greier ikke å ha folk som ser på meg. Slår nesten hvis noen tar på meg. Jeg kan plutselig bli redd av tonefallet til noen, eller hvis noen nevner ord som trigger meg. Friker ut når jeg sitter bak i bil. Blir nervøs bare av å ha folk i nærheten. Det er bare noen som får lov til å klemme meg. Jeg er veldig asosial og kunne ikke brydd meg mindre når det kommer til å få nye bekjente og venner. Jeg har vansker med å høre på folk snakke, og vansker for å snakke selv. Min kommunikasjonsevne er lik 0. Jeg er mye flinkere til å skrive enn å snakke. Jeg er skikkelig uoppmerksom og ufokusert på nesten alt. Jeg kan virke veldig flat følelsesmessig. Bare det å ha en samtale med noen er en utfordring. Noe av det jeg hører er folk skrike til meg at hun/han vil skade meg eller at jeg skal skade andre. Når det banker på døren hvisker noen til meg at det kommer folk for å drepe meg. Det hører jeg som oftest i stressende situasjoner. Jeg kan plutselig høre fra TV'en at noen snakker til meg og sier at jeg er en komplett idiot, stygg og mange andre slemme ting som er mulig å si. En av grunnene til at jeg ikke ser på folk er at de ser ut som demoner og stemmene mine sier skremmende ting. Stemmene mine kommenterer handlingene mine. Jeg snakker som oftest tilbake, men når jeg er på et offentlig sted og det er mange rundt tar jeg opp mobilen min og holder den mot øret så folk tror jeg snakker i telefonen. Jeg får en del blikk for det, kanskje fordi det blir en del gråting samtidig.

Alle som kjenner meg vet at jeg ikke ser dem i øya så ofte. Jeg ser nesten ikke noe unormalt lenger pga medisin, men det er fortsatt skremmende og jeg er redd for å se noe. Svarte øyne, hvit hud, dødt blikk og blodårer i hele ansiktet. Det er det jeg ser mest av. Hadde sikkerlig problemer med dette når jeg gikk på Sentrum Videregående skole i Kongsvinger. Lærerne der har hjulpet meg utrolig mye med dette, selv om de ikke vet det. De ble til rette lagt for meg så jeg kunne jobbe slik jeg ville. Jeg pleide å se hun jenta i døråpningen. Mange ganger ble jeg igjen etter skoletid fordi jeg ble for redd til å gå forbi, også fikk jeg ekstra tid til å gjøre oppgaver når alle de andre elevene gikk, så det ble rolig og jeg kunne prøve å fokusere litt enklere. Jeg fikk nesten bare 6'ere på oppgavene mine, så jeg må ha gjort noe riktig, selv om gjennom hele hverdagen min så jeg og hørte ting, fordi jeg ikke gikk på medisiner akkurat da. Starta på medisiner når jeg ble innlagt på DPS Kongsvinger i sommerferien(2015). Selv om han ene var dansk og jeg er ikke flink til å skjønne hva de sier. Det høres jo ut som om de har en potet i halsen. Men når jeg greide å skjønne litt mer likte jeg å høre på han snakke. Jeg snakka ikke så mye jeg da, men, det begynte etter jeg hadde vært på Sanderud en del måneder(var der i 9 mnd).

Når jeg var på Sanderud var det spesielt en person som jeg stolte på med alt mulig. Hun var veldig flink til å roe meg ned. Hun satt der til det jeg hørte/så ble borte og snakka til meg på en rolig måte. Bare å ha henne inne på rommet og i nærheten roet meg ned. Personene som jeg så gikk vekk når hun kom inn, nesten som om de var redd henne. Hun greide å snakke til meg på en måte som fikk meg til å tenke annerledes, og få meg til å se ting på en annen måte. At ting ikke er min feil. At PTSD diagnosen min ikke skyldes meg, men eksen min. At jeg må ta imot all den hjelpen jeg kan få av profesjonelle folk. Savner henne sykt mye etter at jeg flyttet til Fetsund(I en omsorgsbolig, døgnvakt) Der vr det spesielt to personer som hjalp meg kjempe mye! Nå har jeg flyttet sammen med forloveden min.

Jeg trengte mye hjelp i hverdagen bare for å gjøre dagligdagse ting. Jeg trengte hjelp til å få unnagjort vasking av rom og rydding. Det eneste jeg gjorde selv var å lage mat, selv om jeg måtte ha noen inne på kjøkkenet med meg. Fikk ikke lov til å være der alene. Jeg kan male og kjøpe sko. Har liksom 60 par nå, sånn seriøst. Jeg trengte hjelp til å snakke, vaske klær. Måtte bli minna på å dusje. Trengte hjelp til å finne på ting, måtte bli kjørt overalt, trengte å få medisin av medisinansvarlige, jeg fikk ikke ha dem selv. Jeg har blitt så redd av å ligge i senga, så jeg ligger under den pga overgrep. Når jeg legger meg under føler jeg meg tryggere med en gang. Det er ingen som kan komme å røre meg når jeg er under der. Jeg har begynt å trene på å ligge i den, så nå greier jeg faktisk å ligge der i en del timer. Noen ganger blir jeg så redd at jeg gjemmer meg i klesskapet. Der vet jeg at jeg er trygg. Jeg kan føle veggen bak og veggene på siden, så jeg vet at ingen får tak i meg. en nå som jeg har flyttet med Storm sover jeg i sengen med han, og da går det mye enklere,

Jeg har en bagasje som jeg drar rundt. Alle har vel en bagasje, noen større en andre, men min er fylt med bly og er 10 ganger større en meg. Jeg trenger mye hjelp til å bære den. Jeg er 22 år nå, så jeg har mange år igjen å leve med denne sykdommen. Jeg har mange dårlige dager, men også noen gode. Jeg har 3 venner jeg vil kalle nære, jeg er veldig kresen på folk jeg har rundt meg, fordi jeg har blitt stabba i ryggen mange ganger av såkalte "venner". Men de som er meg nære bryr seg ikke om at jeg er syk, for dem er jeg bare gode gamle Silje, den sjenerte jenta med et talent for tegning og maling, som har forandret seg mye de siste 4 årene. Forandret meg til det gode takket være lærerene mine det første året og folket på Sanderud det andre året og omsorgsboligen de andre årene.

Ting som holder meg grounded er hun som jobber på Sanderud, men det blir litt problematisk å snakke med hun nå, haha. Jeg stakk innimellom innom noen ganger innom et aktivitetshus som Sanderud har. Det er ganske gøy siden de driver med litt forskjellige ting hele tiden. Så når jeg var der stakk jeg innom. Jeg hører på beroligende musikk som en av vaktene delte med meg, og Rihanna. Det er de få tingene som holder meg grounded. Jeg liker også å se på Netflix, men det blir vanskelig når Jeg dissosierer og mister tid, så jeg må spole tilbake hele tiden. Jeg kobler ut og kan stirre på ingenting i flere minutter til flere timer. Jeg mister bevisstheten. Dette skjer daglig. Når jeg er i situasjoner som jeg syntes begynner å bli vanskelig som for eksempel å snakke med fremmede skjer det også at jeg stirrer ned i gulvet i 5 min og når jeg "våkner" skjønner jeg ikke hva samtalepartneren min sier. Min andre personlighet kan også komme fram når jeg ikke husker ting. Hun heter Amanda, men dette kan jeg gå inn på en annen gang for det er en sykdom det også, men det heter "Dissosiativ identitets-forstyrrelse" eller bedre kjent som "Multippel personlighetsforstyrrelse". Men PTSD, blandet dissosiativ lidelse og multippel personlighetsforstyrrelse kan jeg skrive mer om senere i egne innlegg. Det blir så mye å fortelle hvis jeg skal ta alle i en.

Jeg håper dette innlegget var til nytte for deg, og at du har lært litt mer om schizofreni. Jeg skal prøve å skrive veldig personlige innlegg som dette framover, så du kan bli bedre kjent med meg. :)


#sykdom #blogg #inspirasjon #mentalillness #schizofreni #psykose #psykiskhelse

Liker

Kommentarer

Solveig eliassen
,
Veldig modig av deg å skrive dette Og veldig lærerikt for oss å lese ❤️ Ønsker deg alt godt 👍
siljeroos
siljeroos,
Tusen takk <3
nouw.com/siljeroos
Linett
,
du er kjempe flink til å skrive! ser for meg du kunne blitt en fantastisk forfatter🤩 stå på videre og ønsker deg en god og lykkelig framtid❤️
siljeroos
siljeroos,
Åå tusen takk. Ja jeg har twnkt tanken. Har faktisk begynt på en bok, haha. 😊
nouw.com/siljeroos
Anonym
,
Dette var fantastisk å lese. Ser en del fellestrekk mellom oss, og det var fantastisk å ikkje være alene om ting som eg har følt meg utrolig dum for tidligere. Da eg la meg under senga hver kveld, for å kjenne meg tryggere mht overgrep, følte eg meg så tåpelig og alene, men ikkje nå.
Såå lærerikt å lese dette. Tusen takk for du skriver så åpent! Keep going
siljeroos
siljeroos,
Å tusen takk! Så bra at det hjalp deg 😃
nouw.com/siljeroos
Jeanette
,
Wow! Tusen takk for at du deler dette. Dette er en diagnose som blir fremstilt på en måte som gjør den skremmende. Men vi er helt uvitende på hvordan det føles og ikke minst hvordan det er å leve med denne diagnosen. Dette ga meg mye inntrykk. Medfølelse, men aller mest beudring. Jeg beundrer din styrke! Jeg håper du vil dele mer med tiden. Tusen takk igjen, dette gav meg en nytt og en virkelighetsoppfatning på hva schizofreni er å leve med. Du er et forbilde!
siljeroos
siljeroos,
Tusen takk selv, så snill du er <3
nouw.com/siljeroos
Mette
,
Tusen takk , takk for at du er så hudløs ærlig. Du må være det tøffeste menneske jeg har lest om. Vi bor i samme by, og skulle våre veier noen gang krysses, så skal jeg sende deg alle mine gode tanker og kjærlighet din vei.
siljeroos
siljeroos,
Åå tusen takk! 😃 <3 <3
nouw.com/siljeroos
Ø
,
Godt skrevet, modig tema å fronte i et lite lokalsamfunn. Du fremstår som en rollemodell som kan bidra til å endre måten mange tenker om psykisk sykdom på. Lykke til videre!
siljeroos
siljeroos,
Tusen takk! Ja, jeg håper jeg kan hjelpe andre til å tenke litt annderledes på de med mental sykdom. <3
nouw.com/siljeroos
Jon
,
Nice, likte det som ble skrevet her, kjente meg mye igjen. Utrolig modig av deg å komme ut offentlig med det. Selv så prøver jeg å ikke nevne det til for mange fordi Hollywood har fått folk til å tro at schizofreni betyr at man har flere personligheter :C.

Er det en ting jeg har erfart så er det at stemmer og hallusinasjonene blir lettere å takle med alderen, men jeg har aldri tenkt over det at jeg sporer av når jeg ser på film/serier eller det å glemme å dusje/pusse tenner hadde noe med sykdommen å gjøre, trodde jeg var bare mer udugelig enn resten (er jo det stemmene mine sier at jeg er xD).
Lykke til videre og ikke bry deg om de stemmene som er drittsekker, de er bare sjalu uansett xD
siljeroos
siljeroos,
Takk! Jeg har flere personligheter dessverre. Ja, det blir enklere med alderen. Det har jeg erfart også.. Takk det samme. Ikke bry deg om stemmene du heller. 😋 😊
nouw.com/siljeroos
Evaby
Evaby,
Hei👋 Eg ville berre seie at eg synast det er utrulig tøft gjort at du skriv so personleg om deg og sjukdommen. Sjølv har eg ikkje schizofreni, men eg føler eg har fått eit ordentlig bilete på korleis det kan vere eller er. Du er modig. Respekt!
siljeroos
siljeroos,
Tusen takk. Jeg prøver å få andre til å føle hva schizofreni er for noe. 😊
nouw.com/siljeroos
Mari
,
Wow, dette er den beste bloggen noensinne. Jeg elsker måten du skriver på. Du trollbinder meg på en måte!! Du forklarer så Sinsykt bra og lager så gode bilder på ting, og du skriver så folk får forståelse. Fy søren, stå på! Jeg skal pløye meg gjennom alle blogginnleggene dine. Dette er virkelig spennende lesning. Jeg sliter selv med bipolar lidelse og sterk adhd,og jeg kjenner igjen mye av det du skriver. Keep up the awesomeness!!
siljeroos
siljeroos,
Å tusen takk!
nouw.com/siljeroos
Elisabeth
,
Jeg lærer så mye av å lese bloggen din! Jeg er psykiatrisk sykepleier og det du beskriver har ingen pasient beskrevet for meg noen gang. Nå forstår jeg eksempelvis bedre hvorfor noen pasienter jeg har hatt har gjemt seg inne i skapet. Likevel vil jeg si at årene i psykiatrien har lært meg at dere som sliter psykisk er de modigste heltene av alle. Mange av dere lever som i en skrekkfilm, og det kan nesten ikke forestilles hvordan det er å være alene om det dere hører og ser.
Jeg håper du alltid vil fortsette med å blogge. Jeg tror du gir stemme til mange andre som ikke greier å fortelle hvordan de har det. Jeg er også glad for at du har møtt mennesker som har hjulpet deg. Det gir oss som jobber med psykiske lidelser håp om at vi kan gjøre en forskjell. Derfor liker jeg spesielt når du beskriver hvordan vi er når vi gjør en god jobb. Gjør gjerne mer av det og fortell oss hva vi ikke skal gjøre! Tusen takk for at du skriver! Fortsett med det, og lykke til!
siljeroos
siljeroos,
Åå tusen takk! Så bra dette kan hjelpe deg og andre som leser. 😊 Ja jeg kan godt skrive mer om hva som hjelper og ikke hjelper 😊
nouw.com/siljeroos