Om det bare kunne vært en fasit

Jeg vil påstå at den alderen jeg er i nå, er den rareste man kommer til å oppleve i livet. Det er kanskje den mest forvirrende krise-alderen for enkelte, som for eksempel meg. Det er nå man liksom skal finne ut av alt, leve livet, være yolo, men fortsatt bli etablert og stå litt mer stødig. Jeg føler jeg svever på et sted midt i mellom, hvor ja, jeg har god jobb, leier en fin leilighet, og et stabilt forhold, men jeg vet fortsatt ikke hva jeg vil gjøre med livet, hvor mange barn jeg vil ha (vil jeg egentlig ha barn?), hvor jeg egentlig vil bo, osv. I denne alderen er man også omringet av veldig mye forskjellige mennesker. Noen er akkurat ferdig med bachelor, og hos andre er karrieren i full gang. Noen har fått barn og kjøpt hus, andre har 0 kr på BSU. I min vennekrets har vi litt av alt. Både de med barn, og de som ikke en gang har begynt å studere ennå. Og det er helt greit, men jeg skal innrømme at jeg blir sykt forvirret av det. Hvor burde jeg egentlig være nå? Egentlig skulle jeg bare ønske at noen kunne si til meg hva jeg skal gjøre, også gjør jeg det. Bare ta avgjørelsene for meg, for det er rett og slett for vanskelig.

Jeg vet ikke om det er min distre personlighet som gjør at jeg har så vanskelig for å velge en retning å gå i, og jeg bestemmer meg annenhver dag for hva jeg skal gjøre. Akkurat nå er planen å jobbe et år til, før jeg flytter hjem igjen til Molde for å studere sykepleie. Derfra vil jeg bli kosmetisk sykepleier - noe jeg tror kommer til å passe meg utmerket. Men igjen så har jeg ikke sjans til å komme inn på det studiet, jeg kommer sikkert til å angre på at jeg noen gang flyttet fra Oslo, og skal jeg liksom bare dra med meg kjæresten dit? Det er ikke akkurat verdens navle. Ofte tar jeg meg selv i å stå å tenke å stirre ut i lufta som en annen idiot, men det er akkurat slik livet føles nå. Veldig rart, og veldig mye å tenke over. Og som sagt, jeg er ganske distre, og lar ofte tankene bare vandre vilt uten å egentlig stoppe opp å virkelig tenke over hva jeg vil. Derav kommer også all denne hoppingen fra og tilbake om hva jeg skal gjøre i livet, haha.

Jeg har jo bodd i Oslo i fire år nå, og de fire årene har gått så fort at jeg knapt husker hva jeg har gjort. Jeg elsker å bo i Oslo. Denne byen har alt jeg trenger. Men plutselig kan det bli sånn at jeg rett og slett må flytte bort for å kunne studere. Eller i hvert fall studere på offentlig skole. Og tenk om jeg ender opp på et eller annet lite sted hvor jeg ikke kjenner noen? Jeg ser for meg at jeg blir sittende på en liten hybel alene og kommer til å hate livet i det lille hølet jeg føler meg tvungen til å bo i. Og ikke nok med at jeg kanskje må flytte, men jeg må si opp jobben min. Og det vil jeg jo absolutt ikke gjøre. Jeg vil jo jobbe der samtidig som jeg går på skole, men det kan jo vise seg å bli litt av en utfordring dersom jeg ender opp langt oppi nord eller et annet sted jeg sikkert aldri har hørt om før.
Jeg liker å ha nære venner og familie rundt meg. Jeg har null problem med å skaffe nye bekjentskaper og være sosial, men det er noe med å bare kunne ringe til en av mine beste venninner og avtale en kveld med taco og joggis. Det er noe betryggende ved å ha de her, uansett om vi er alt for lite sammen.

Jeg vet ikke jeg, men jeg føler at dette burde være kalt en slags tidlig midtlivskrise. Hvor man føler at man må gjøre alt og ingenting. Folk råder deg til å gjøre ditt og datt, men egentlig så står man der bare som et spørsmålstegn og flyter avgårde med sine egne tanker uansett. Jeg får bare si som jeg pleier; "Det ordner seg sikkert".


Liker

Kommentarer

yvonnm
yvonnm,
Kjenner meg igjen i akkurat det der.. Tror det er viktig å tenke på at det ikke er noe fasit, at uansett hva du velger så er det ikke noe mer rett eller galt enn noe annet. Lykke til! nouw.com/yvonnm
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229

Instagram @sandrah03

Instagram sandrah03Instagram sandrah03Instagram sandrah03Instagram sandrah03Instagram sandrah03