Dagene før fødsel var fylt med spenning. Ikke fordi jeg så for meg at fødselen skulle starte om få dager, men fordi det var de siste dagene av 2019. Da klokken gikk fra 31. desember 2019 23:59 til 1. januar 00:00 så vi på hverandre og sa "nå kan hun bare komme!". For en lettelse og glede! Det var jo fortsatt 12 dager til termin, så det kunne fortsatt være lenge til hun kom. Da vi la oss i sengen den natten var vi begge slitne, Martin sovnet med en gang. Jeg slet med å sove, kroppen klarte ikke helt å finne roen. Da jeg nettopp hadde vært på do og la meg ned i sengen igjen kjentes det ut som om jeg tisset på meg. Jeg gikk på do for å sjekke, men kunne ikke se noe. Det samme skjedde enda en gang, jeg sjekket - fortsatt ingenting. Da det skjedde den tredje gangen orket jeg ikke gå på do igjen, så jeg ble bare værende i sengen.

Etter noen minutter kjente jeg svake mensen liknende smerter, tanken slo med meg en gang! "Er fødselen i gang?". Akkurat da var jeg så sliten at jeg ikke orket å håndtere det, samtidig som jeg tenkte på Martin. Han trengte å sove hvis fødselen virkelig var i nærheten og hvis smertene tok seg opp og jeg ikke fikk sove ville jeg merke det. Så jeg la meg til å sove og våknet dagen etterpå.

Da vi sto opp fortalte jeg dette til Martin, at jeg trodde vannet mitt hadde begynt å lekke i natt. Jeg ringte føden i Tønsberg for å høre om vi kunne komme inn på en sjekk, men fikk beskjed om å ringe tilbake hvis det fortsatte. Jeg sendte melding til en venninne som hadde hatt lik start på fødselen og tanten min som er jordmor. Av tanten min fikk jeg beskjed om å ta en klut i trusen så føden eventuelt kunne se om det faktisk var fostervann og å gå en tur. Så da gjorde jeg det,1. januar 2020 gikk jeg tur i gata med en klut i trusa. For en merkelig situasjon! Heldigvis fungerte det å gå en tur, så da ringte jeg tilbake til føden og fikk beskjed om å komme inn på en sjekk hos de.

Mens dette skjedde ryddet Martin leiligheten, pakket bag og styret og ordnet i leiligheten og med tingene til Emma og fødebagen min. Jeg tenkte at det var litt overdrevent, for av en eller annen grunn så jeg for meg at jeg kom til å bli sendt hjem igjen..

Heisann dere! Fy søren som tiden flyr med barn, altså.. Hvor ble det av våren? Dagene, ukene og månedene går raskere enn noen gang. Vi er allerede i første sommermåned og i morgen blir frøkna allerede 5 måneder. De siste dagene har det også vært helt fantastisk vær, da gjør det ingenting å være i Norge på sommeren for min del. Likevel føler jeg på et enormt stort savn etter syden og jeg hadde vært villig til å reise hvor som helst tror jeg, kun fordi jeg ikke kan. Det er rart med det, hehe! Jeg håper sommeren i Norge blir bra og at vi kanskje kan reise til syden i høst? Hvis ikke så satser vi på å reise to måneder i varmere strøk i Martin sin pappapermisjon i januar.

Når været er så fint som det har vært nå er vi ofte ute store deler av dagen, det er vi som oftest med mindre det er dårlig vær eller veldig kaldt. Både jeg og lille E nyter sommerværet og den blå himmelen, men vi er vel ikke de eneste? Jeg så det var meldt litt kaldere fremover, men satser jo på at det ikke stemmer da. Jeg vil ha en lang sommer fylt med masse sol, god temperatur og ikke minst mange fine minner. Jeg tror og håper at denne sommeren blir helt knall!

I skrivende stund sitter jeg faktisk i sofan og nyter litt egentid. Emma ligger å sover i sengen sin og Martin er ute å fisker med en kompis, så da ble jeg naturligvis igjen hjemme og nyter stillheten og freden. Jeg har spist både vannmelon, druer og spilt litt The Sims 4, men jeg blir så fort lei så da valgte jeg å skrive litt her. Jeg er jo egentlig veldig glad i å skrive, men jeg er så dårlig på å holde en blogg gående at det nesten er flaut. Heldigvis har jeg akseptert at jeg er litt til og fra uten å måtte lete etter noen grunn, det bare er sånn. M kjøpte forresten endelig en vifte i stad - HURRA! Det blir skremmende varmt i leiligheten om sommeren, så en vifte er uten tvil et must nå som vi har en liten en som uten tvil sover dårligere i varmen, så nå satser vi på at det blir bedre for henne nå. Har dere forresten smakt vannmelon med pesto? Hvis ikke, prøv det! Du vil ikke angre..

Heisann dere! Nå er det virkelig en god stund siden sist, og for å si det sånn så har det skjedd mye siden da. Jeg har ingen stor kul på magen lenger, for jeg har blitt mamma til verdens skjønneste og snilleste lille jente! Herregud, det er helt sprøtt.. Tenk at jeg har bært frem et barn i 9 måneder og vært gjennom en fødsel? Kvinnekroppen er fantastisk og veldig imponerende! Det å være mamma er noe helt annet enn jeg så for meg, det er mye finere enn jeg trodde og den kjærligheten jeg føler er ubeskrivelig flott. Tiden går så raskt at det nesten er skummelt, til fredag blir jenta vår 3 måneder allerede. Ikke bare går tiden fort, men hun utvikler seg raskt også. Jeg elsker virkelig å være mamma og er så uendelig takknemlig for at jeg får muligheten til å være det, for det er ingen selvfølge. Det å være mamma er det mest fantastiske jeg har opplevd, men jeg skal være så ærlig å si at det også er det vanskeligste. Det er ingen ting i verden som gir meg større glede, eller frustrasjon. Hverdagen nå er en helt annen enn det den var for bare noen måneder siden, og vi har uten tvil en ny sjef i huset. Men det plager meg ikke, for hun er så verdt alle forandringene. Hun er det fineste mennesket som finnes, og min favoritt ❤

Dagene mine er generelt veldig like, spesielt nå i disse koronatider. Jeg skal være så ærlig å si at jeg syns det er så kjipt at det skjedde akkurat nå, jeg føler meg litt snytt for mammapermisjonen min. Er det lov å si? Det var så mye jeg hadde gledet meg til og sett frem til som er helt uaktuelt nå, men sånn er det bare.. Ingenting jeg kan gjøre med det, jeg må bare prøve å gjøre det beste ut av denne triste situasjonen. Vi er heldigvis heldige som har hverandre! Jeg gleder meg uansett enormt mye til dette er over og livet kan bli litt mer "normalt" igjen. Eller.. Jeg ser egentlig for meg at det vil ta lang tid før ting blir normalt, men at det blir bedre når situasjonen har roet seg. Jeg lurer på om vi kommer til å lære noe av dette?