Min fødselshistorie del 1
Dagene før fødsel var fylt med spenning. Ikke fordi jeg så for meg at fødselen skulle starte om få dager, men fordi det var de siste dagene av 2019. Da klokken gikk fra 31. desember 2019 23:59 til 1. januar 00:00 så vi på hverandre og sa "nå kan hun bare komme!". For en lettelse og glede! Det var jo fortsatt 12 dager til termin, så det kunne fortsatt være lenge til hun kom. Da vi la oss i sengen den natten var vi begge slitne, Martin sovnet med en gang. Jeg slet med å sove, kroppen klarte ikke helt å finne roen. Da jeg nettopp hadde vært på do og la meg ned i sengen igjen kjentes det ut som om jeg tisset på meg. Jeg gikk på do for å sjekke, men kunne ikke se noe. Det samme skjedde enda en gang, jeg sjekket - fortsatt ingenting. Da det skjedde den tredje gangen orket jeg ikke gå på do igjen, så jeg ble bare værende i sengen.
Etter noen minutter kjente jeg svake mensen liknende smerter, tanken slo med meg en gang! "Er fødselen i gang?". Akkurat da var jeg så sliten at jeg ikke orket å håndtere det, samtidig som jeg tenkte på Martin. Han trengte å sove hvis fødselen virkelig var i nærheten og hvis smertene tok seg opp og jeg ikke fikk sove ville jeg merke det. Så jeg la meg til å sove og våknet dagen etterpå.

Da vi sto opp fortalte jeg dette til Martin, at jeg trodde vannet mitt hadde begynt å lekke i natt. Jeg ringte føden i Tønsberg for å høre om vi kunne komme inn på en sjekk, men fikk beskjed om å ringe tilbake hvis det fortsatte. Jeg sendte melding til en venninne som hadde hatt lik start på fødselen og tanten min som er jordmor. Av tanten min fikk jeg beskjed om å ta en klut i trusen så føden eventuelt kunne se om det faktisk var fostervann og å gå en tur. Så da gjorde jeg det,1. januar 2020 gikk jeg tur i gata med en klut i trusa. For en merkelig situasjon! Heldigvis fungerte det å gå en tur, så da ringte jeg tilbake til føden og fikk beskjed om å komme inn på en sjekk hos de.
Mens dette skjedde ryddet Martin leiligheten, pakket bag og styret og ordnet i leiligheten og med tingene til Emma og fødebagen min. Jeg tenkte at det var litt overdrevent, for av en eller annen grunn så jeg for meg at jeg kom til å bli sendt hjem igjen..