INGEN KJÆRLIGHET TIL MIN FAMILIE.....INGEN MEG!!

Av og til skulle jeg ønske at jeg aldri hadde fortalt mine foreldre om mitt rusmisbruk.

Før var det gode samtaler i hjemmet og hverdagen bød på kjærlighet og tro, men nå etter at alt er kommet frem så er hverdagen forandret.
Lite kjærlighet, lite medfølelse og familien er splittet, ingen snakker med hverandre og alt blir til en stille lek når familien er samlet.

Jeg visste det var galt det jeg gjorde, det å ruse bort mine problemer og sette på seg en maske bare for å vise andre at livet var perfekt.
Først i begynnelsen var det kun for å være tøff, prøve noe nytt og vise at jeg var sterk nok til å forlate det man tok inn i kroppen,
viste seg fort at jeg hadde feil og i alt var dette en perfekt måte å rømme vekk fra problemer som kom i hverdagen.

Det gikk ikke helt opp for meg at jeg hadde problemer før det gikk ut over jobben, og da jeg den gang hadde fått beskjed om å levere inn
min autorisasjon mistet jeg alt. Like fort som dette skjedde gikk alt til helvete for meg og rusen ble raskere måte å rømme på, etter jobben forsvant tok det under en måned så forsvant bilen og jeg mistet inntekten jeg hadde. Alt som skulle endre på dette var å be om hjelp, noe jeg ikke ville for rusen hadde meg i mine klør. Piller ble erstattet med mat og morfin ble erstattet med søvn, mine daglige rutine gikk i å gå fra sengen til badet til kjøkkenet og tilbake.
Når det verste var så husker jeg ikke mye av året som gikk, jeg mistet min bestefar og jeg var der men ikke tilstede.
Ingen i familien visste hva jeg drev på med, de trodde jeg bare var i en depresjon.

( Foto hentet fra Google )

Alt dette skulle endre seg en helg da jeg hadde fått beskjed av huseier om at jeg ble kastet ut for manglende betaling på husleien,
samme dag jeg fikk den reiste min mor, søster og stefar til Danmark og jeg satt alene og knasket femten forskjellige piller.
Det var da jeg kom til meg selv og fant ut at jeg hadde to valg, den ene var om å få hjelp og prøve å stoppe misbruket, eller fortsette og til
slutt ende opp i statestikken som død rusmisbruker.

Jeg tok en snap til mine nærmeste venner med bilde av piller som lå på bordet hvor det stod en tekst om ''hjelp''
og det tok ikke lange stunden før både politi og ambulanse var på døren, samtidig som dette skjedde hadde mine foreldre kommet hjem
fra turen og politiet trodde jeg var på mine foreldres adresse, dette endte med at min mor viste både helse og politi hvor jeg bodde.
Det var slik hun først forstod hvor ille jeg hadde det.

Etter noen dager på sykehuset kom jeg hjem og alt jeg kunne gjøre var å legge alle kortene på bordet, jeg fikk hele familien til å komme og
jeg sa det rett ut med dyster og trist stemme at jeg var en aktiv rusmisbruker og har vært det i over ti år, sorgen i min mors øyne var vondt å svelge
og skuffelsen i familiens ansikt der de ikke skjønte noe av det jeg nettopp sa var stor og umulig å håndtere.
Samtidig som jeg besvarte spørmålene om hvorfor og hvordan osv måtte jeg også fortelle om all stjelingen jeg hadde drevet med og
kjøringen i påvirket tilstand samt hva som skjedde med jobben.
Mine foreldre var ekstremt sterke som tok i mot og hørte på meg, og som nå visste hvor galt det var ville hjelpe meg.
Etter dette ble jeg lagt inn på Ara og videre på institusjon for rusmisbrukere osv.
Og ni mnd senere kom jeg hjem uten jobb, uten førerkort og det som jeg anser nå som uten familie.


Alt jeg hadde var den sosiale støtten fra nære venner, dette gjorde at jeg hadde tro på at jeg en gang skulle bli nykter,
nå har det gått over ett år og jeg er stolt som ikke har rørt rusmidler. selv er jeg sterk, og alt takket være psykologer og gode venner rundt meg.
Jeg har igjen fått førerkortet tilbake, og jobben igjen men det eneste jeg ikke har fått igjen er samværet og kjærligheten til familien.
I løpet av min tid gjennom hjelpen mistet vi hverandre, en mor ble til en bekjent og en far ble til en bekjent,
Selv vet jeg ikke hvor lang tid mistilliten til meg vil vare men nå kjenner jeg selv at jeg ikke lengre har en mor som er kjærlig, omsorgsfull og hjelpsom.
Vi sitter bare stille og kikker av og til på hverandre og når vi snakker så snakker vi om været.
Jeg vet ikke men min følelse er at alle vet om at våres så kalt fasade om at alt er ok viser seg og ikke stemme, og dette er min skyld.
Hadde jeg visst dette på forhånd så skulle jeg aldri ha sagt dette til mine foreldre, fordi for meg er det en stor sorg å ikke kunne
snakke om mine problemer, snakke om det som skjer rundt meg, vise hvor sterk jeg er, og ikke vise kjærlighet til mine foreldre.
Det blir litt som å leke stille leken uten følelser...saken er bare det at jo lengre det skjer jo mer mister jeg mine foreldre og de mister meg.


#nouw #hverdagen #familie #helse #omsorg #mamma #pappa #samfunn #blogg #2017 #personlig

Liker

Kommentarer