Om å tenke stort

Image via Jonathan Borba


Det er så lett å bare si at man skal gjøre det. Følge drømmen, følge hjertet. Og ikke minst - magefølelsen. That gut feeling. Ingen holder deg i hånden mens du går. Man opplever at de færreste forstår, og til tider stopper man opp. For å tvile på seg selv. Hvor skal jeg? Hvor vil jeg. Og hva er fornuftig?

Livet skjer og bringer med seg en rekke ulike hendelser. Vi liker å tro at vi har kontroll og at vi kan planlegge, forutse og forberede oss. Det kan vi - til en viss grad.

Jeg er en av de som tror at det å tenke stort - det handler om selve reisen og ikke et gitt, overordnet mål. For er det slik at når vi har fått huset vi drømmer om, familielivet vi lengtet etter og generelt sitter med det meste av det vi ønsket oss da vi var yngre - at vi er lykkelige og tilfreds? Neppe. Denne følelsen vil alltid komme og gå - akkurat som med alt annet. Og det er nettopp derfor det er så viktig å tenke større. Tenke perspektiv og at brikkene ikke faller på plass med det første. Kanskje de egentlig aldri helt gjør det?

Så hvordan får man det til, det å skape seg et liv man selv ønsker. Du må bare gjøre, begynne et sted, blir jeg fortalt. Det virker som at det ikke finnes en oppskrift, eller en guide. Ingen forteller om stegene som må tas, valgene man møter på, eller ensomheten i prosessen. Man vil jo så gjerne få til noe. Skape (hva enn dette betyr).

Jeg tror at det å tenke stort, det handler om å stole på seg selv. Tillate seg selv å drømme uhemmet, samtidig som at man har beina plantet på jorden. Den kombinasjonen er mulig. Det finnes mennesker i verden som er levende bevis på nettopp dette. Minn deg selv på at veien blir til mens man går og at all erfaring er gull å ta med seg i sekken på veien videre. For en dag vil man forstå hva det betyr når noen sier at livet ikke er en sprint, men en reise.


Liker

Kommentarer