When I was a Wallflower


I used to wish I was invisible, but now I know I belong right there in the spotlight. Being as weird and wonderful as only those daring to be different will ever feel.


Shit, vet du hva jeg er lei av? Å prate som ett offer. Fy søren så lei man blir av sin egen tankegang, livsstil og STEMME om man fortsetter i de baner lenge nok. Man er og blir hva man velger å være, og man blir samtidig formet av hva som daglig er rundt deg. Så om du er i feil omgivelser - BYTT OMVIGELSER. Jeg vet at det for all del ikke er så lett som bare det, spesielt ikke om du er en tolv år gammel jente på ungdomsskolen som bor hjemme hos mamma og pappa. En tolv år gammel jente som ikke er like kul som alle andre fordi du verken har fått pupper, mensen eller hatt sex med femten gutter.

Men vet du hva jeg er skikkelig glad for i en alder av 25? Jeg er skikkelig glad for at puppene mine er så små at jeg ikke må gå i spesial-butikker for å få tilpassede BH-er som skal lette på ryggplagene den lille kroppen min ville hatt med svære meloner å drasse rundt på. Jeg kan ikke engang begynne med å forklare hvor lei jeg er av å hver eneste måned få en gigantisk mensen-kvise på haka, og ett voksende ønske om å drepe folk som tilfeldigvis ser litt feil på meg på gata i løpet av den uka. Men det jeg er aller mest glad for, er at jeg hadde en barndom som ikke var over da jeg fylte tolv år. Tolv, tretten, fjorten og femten. Det er de skumleste årene i livet, for hverken du selv eller noen andre vet hvem dere er. Samtidig har alle ett stort behov for å putte hverandre i bokser. Geni. Nerd. Pen. Hore. Populær. Taper. Men jeg kan love deg at de jentene som skryter av å ha ligget med halve trinnet mest sannsynlig aldri har sett en penis. For det andre kan jeg love dem at de selv aldri kommer til å se tilbake på det som bragd når de begynner å utvikle hjerneceller ett par år senere. Sex gjør deg ikke kul. Å kjøpe rett jakke eller veske gjør deg ikke populær. Å rette håret om du har krøller gjør ikke at du blender inn. Noen selvutnevnte "populære" har allerede bestemt noe annet. Hvem du er. Hvilken gruppe du tilhører.

«The moment you realise that you are not the opinion of somebody who doesn’t know you, or care about you – that moment, it’s like you’re clean»


Jeg kan forstå bedre enn de fleste hvordan det er å stå utenfor og ikke passe inn. For å være ærlig vet jeg ikke om jeg noensinne ønsket å passe inn heller. Jeg ønsket bare å være usynlig. Jeg var en såkalt Wallflower. Introvert, utrygg, tenkende og observerende. Jeg har aldri klart å stå foran en mengde mennesker å holde ett foredrag. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, for jeg elsker å stå på scenen og synge. Jo større publikum jo bedre. Men det er kanskje fordi at sang er talented mitt. Jeg kan synge. Jeg har alltid kunnet synge. Og det vet jeg. Men jeg startet ungdomstiden med utrygghet, stamming, og mobbing. Jeg fikk aldri lov til å fortelle hvem jeg var. Jeg ble plassert i en boks, og på grunn av min egen usikkerhet, ble jeg værende der. Hadde jeg kunne gått tilbake er det flere jeg skulle gitt en på trynet. Fy søren som jeg forstår de stakkars sjelene som ender opp med å ty til våpen. Syns du skoleskytinger er utrolig? Da nekter jeg å tro at du har stått der, dag på dag, blitt pekt på, ledd av, og tråkket på i årevis, av folk som de voksne ikke ser på som annet enn klassekameratene dine.

Jeg mener på INGEN måte at å ty til våpen er en løsning. Aldri. Men den smerten som får folk til å snu den veien, den forstår jeg. At de ikke ser noen annen utvei. For når man er tretten, fjorten eller femten, med tre år av det samme helvette foran seg, da er det vanskelig å tenke lenger frem i tid. Man forestiller seg ikke i en jobb man elsker, gift, har barn, og bor i et stort hus på landet med en hund som løper rundt i hagen. Man forestiller seg heller ikke i en celle fylt med mordere. Man ser bare at ingenting forandrer seg. Og man må ut.

Se her. Nå ble det offer-prat likevel. Er det ikke slitsomt? Jeg syns det. Frustrende, kjedelig, men fy søren så viktig. Om bare en eneste person kan få det banket inn i hodet. Om du er en mobber, ett offer, en utestående eller en som bare ikke bryr seg. Uansett hvem som klarer å forstå dette og begynner å tenke over handlingene sine, så er det en seier. Er det noe jeg fikk ut av min tid på ungdomsskolen så er det dette: Informasjon. Forståelse. Fakta. Og det kan man bruke til langt mer enn en som mobbet kan skryte av. Jeg har vært en Wallflower hele livet. Jeg har aldri passet inn. Og nå bryr jeg meg ikke lenger. Nå stirrer jeg tilbake på jenta i parken som ler av meg når jeg har photoshoot. Nå bruker jeg ikke tid på å snakke med folk som jeg vet ikke har gode hensikter. Nå stoler jeg på meg selv og gjør hva jeg selv vil. Følger instinktet. Om du vil stå i ro under musikken jeg danser til, er det ikke jeg som er sær, det er du som ikke tørr å leve. Og det er bare trist for deg. Livet er alt for kort til å gå rundt og tenkte på hva alle andre tenker hele tiden. Og det å gi faen er en kunst man må lære seg, som er lettere sagt enn gjort. Men når man først kan det, da er det seriøst ingenting som står i veien for deg lenger.




Anette

Liker

Kommentarer

Maso
,
❤❤❤
Marianne
,
♡♡♡ Du er råtøff, og såå sterk