Tanker fra en bakhage

I takt med at temperaturen stiger, er jeg rimelig sikker på at verden krymper. På bare ett par uker har jeg klart å, helt tilfeldig, løpe ned fem forskjellige mennesker som jeg tidligere har jobbet med. Det hadde ikke vært sånn sykt WOW om det ikke var for at jeg kommer fra andre siden av landet, og knapt har tilbragt ett ledig øyeblikk i Oslo til noe annet enn å sitte i parken med pils, eller senga med angstanfall.

Jeg tuller. Litt.

Akkurat nå sitter jeg i en bakhage. Jeg og Spot, om noen husker han. Han løper mellom trærne og strekker på labbene, prøver å forstå at han ikke egentlig er født til å være hybelkanin i kollektiv. Jeg sitter på en stol med turban på hodet og blikker han hvert andre sekund som en annen hønemor. Skulle ønske noen var her for å forevige øyeblikket. Det er så varmt at man kan sitte ute i skyggen og tørke etter en iskald dusj.

Jeg vet mange er overlykkelige over varmen, jeg og heteslaget mitt tenker litt mer i de banene at ekstremvær var vel akkurat det meteorologene sa kom til å skje når verden begynte å gå under.. Men så er jeg jo ikke kjent for å være optimist. Brunfargen har vertfall fått en kickstart, så nå er jeg så heldig at jeg har fregnete nese, solbrune armer, kritthvit mage og beige bein. Fint å være flerkulturell, men det var da måte på.

Liker

Kommentarer