Dagen jeg trodde skulle ødelegge livet mitt


Idag starter The Stream på tv. Kanskje du skal se det? Jeg skal ikke. Jeg var der, nemlig. Og jeg har null interesse av å støtte det jeg fikk oppleve. Jeg var på topp 100 lista. Jeg ble invitert til Oslo for å delta på showcase foran de tre store plateselskapene vi har i Norge. Warner, Sony, og Universal. I intervjuet sa jeg at det var Espen Lind for Universal jeg håpet mest på at ville like musikken min. Det var kanskje han som likte den minst. Han som sa at det ikke var i nærheten av nivået de jobbet med hos Universal.

Dagen gikk for det meste i venting, Venting og uvisshet om hva som kom til å skje. Jeg var ikke nervøs. Ikke synlig, i det minste. Jeg har fått til vane å bli nervøs fem minutter før jeg skal på scenen, og det var det jeg sa til dama som intervjuet meg. Men det var ikke bra nok for tv, så hun ba meg si at jeg var dritnervøs. At dette var min eneste sjanse til å nå drømmene mine. Hun stoppet meg så mange ganger, og det ble så mange takes. Vi satt der i over en time fordi alt jeg sa ikke stemte med hva de ville høre, og til slutt satt jeg bare og gjenntok setningene hun putta i munnen på meg. Hvordan er det reality-TV?

Jeg har en veldig høy utdannelse innenfor musikk. Men jeg har ikke utdannet meg som sanger. Jeg har studert klassisk musikkhistorie. Teori. Noter. Produksjon. Låtskriving. Men jeg har ikke hatt ett eneste fag innenfor hovedinstrumentet mitt siden jeg var ferdig med VGS. Og dette med utdannelsen, og ikke minst pengene jeg hadde brukt på den, dét er det eneste jeg ble spurt om. "Ja, jeg har brukt vel, tja, ca så mye på skolene jeg har gått på". Men det var heller ikke greit. Ikke bare måtte jeg si summen, men jeg fikk ikke lov å si på utdannelsen min, jeg måtte si på drømmen min. Og drømmen min, den var dette. Dette programmet. Dette showet. Denne "ene" sjansen.

Som om det ikke var nok at intervjuerne var som plukka rett ut fra telefonsalg, syns jeg ikke dommerne var stort bedre. Cato, var den første som snakka til meg. Vet du hva han sa? Han spurte om jeg hadde sjekka ut resten av topp 100 lista. Og om jeg syntes det var bra. Og han sa det var mye bra. Og mye dårlig - med en tone og ett blikk som uten tvil viste til hva han syntes om meg som artist. Han spurte videre om denne pengesummen. "Spurte" blir nesten feil, for han omtrent anklagde meg for å ha brukt penger på å komme meg hit. Jeg som hadde lastet opp en dårlig innspilt live video av meg selv som spilte på pianoet hjemme.

Det var dårlig stemning fra sekundet jeg satte foten på den scenen. Og jeg angrer på at jeg noensinne gikk opp på den.

Jeg spilte låta mi, jeg var dritnervøs, og jeg så kameramennene som kom svevende gjennom røyken på scena. Jeg så på fingrene mine som skalv over pianotangentene. Det hele var veldig forvirrende.

Da jeg var ferdig brakte Cato pengene på bordet. Igjen. "Jeg tror nok du må finne en annen metode å betale ned gjelda di på". Altså, tuller du med meg? Trodde han det var derfor jeg var der? For å betale studielånet mitt? Det var ikke, jeg vet ikke, på grunn av gull og grønne skoger i form av platekontrakt og ett kickstart ut i artistkarrieren som frista, liksom? Det var egentlig først når denne setningen kom at jeg forsto det. De hadde frama meg. Jeg skulle være hun blonde idioten på TV, som hadde brukt 500 tusen kroner på å "kjøpe" en drøm som de tok fra meg. 

Jeg takket for tipsene. Takket for meg, og forlot scenen. Ble møtt av kameraene opp i ansiktet. Spørsmålene. "Hvordan føles det?" "Hvordan går det?" "Hva skal du gjøre nå?" Blikkene fra folk som stort sett ikke kunne brydd seg mindre, men blir betalt for å spørre. For å få frem en reaksjon fra oss som det gikk til helvette for. Oss som skal være skrekkeksemplene for unge drømmere som ser programmet på TV. "Det går fint. Nå skal jeg kjøre hjem, og om en måned slipper jeg album". Jeg smilte til kamera og gikk. 


Jeg forstår jeg kan virke bitter. Og det er jeg vel. Men jeg er ikke bitter for at jeg ikke gikk videre, jeg er lei meg for at jeg brukte så mye tid og energi, og faktisk kvalifiserte - men ble så forhåndsdømt på grunn av ett studielån som hadde ingenting å si på hvordan jeg kan prestere på en scene. Samtidig vil jeg si at alle som arbeidet i Crewet var utrolig hyggelige og behjelpelige, det har de også vært på mail i etterkant. Takk.

Liker

Kommentarer

Lully
Lully,
fint innlegg<3
nouw.com/lully
ingerhelgestad
ingerhelgestad,
Dette gjorde inntrykk... Sjukt. Ikkje gi opp musikken! Du skriver forresten også veldig godt 😊
nouw.com/ingerhelgestad
ALynxStrikkerier
ALynxStrikkerier,
Flott innlegg dette.. Synd du ikke gikk videre da, men de "må jo tjene til salt i grøten" de også... Duster hele gjengen. Om du har brukt 5 eller 500 tusen på utdannelsen din er vel ikke deres sak. Hilsen ei som brukte nesten 30.000 på å bli utdannet Agronom (og som ikke har vært i en fjøs siden året etter hun var ferdig på skolen).
nouw.com/alynxstrikkerier
saraflaaen
saraflaaen,
Jeg syns dette var fint! Syns ikke du er bitter, du formidler hvordan du opplevde det. Veldig kjipt å bli behandlet sånn. Men du har jo en plan videre i forhold til musikken, så det går jo bra!
nouw.com/saraflaaen
Vilde,
Oj, dette var jo helt sykt! Synes det er syykt bra av deg å skrive din opplevelse av det så vi kan se hvor vanskelig det faktisk er, for dette er bare nesten litt slemt...
f4shi0n.blogg.no