Hei til deg som står på tredemølla, hei til deg som skal være støttemedlem på SATS i år igjen. Jeg har nettopp våknet fra en liten tolv-timers natt, og lurer på hvordan det går an å kræsje så hardt inn i det nye året. I det minste har jeg ikke planer om å melde meg inn på ett treningsstudio jeg aldri kommer til å bruke. Istedenfor har jeg laget meg ett forsett jeg håper og tror kan være både til inspirasjon og nytte for mange. Det er én ting, og det er vel det viktigste jeg har hatt. Mye viktigere enn å løpe på tredemølle i 45 minutter og lure på hvorfor jeg ikke har fått magemuskler enda.

FORMINSKE BRUKEN AV PLAST.

Og det er så forbanna, patetisk enkelt! Som meg, som bor i Oslo - på Coop, og helt sikkert flere dagligvarebutikker, så gir de bort GRATIS søppelsekker for plast og kompost. Blå for plast, grønn for kompost. Enkelt, ikke sant? Men likevel er det vanskelig og 'slitsomt' og skikkelig tiltak å ha en ekstra søppelbøtte som denne blå posen skal gå i. Det er tydeligvis også vanskelig å ha en tom god morgen yogurt i bilen etter man har spist lunsj på veien, for de har en tendens til å ligge i grøfta langs motorveien. Det er veldig vanskelig å kjøpe grønnsaker uten plastikkpose, for da må man jo legge den 'rene' frukten på den SKITTNE båndet i kassen og så dør man sannsynligvis av smitte fra melkekartongen med kugalskap som ble lagt på av kunden før deg.

Nei. Nei. NEI!

I går tok jeg meg selv i det - sto på Kiwi og så på appelsiner. Valgte nøye ut de som så best ut, og plukket én etter en ned i plastikkposen som var så veldig tilrettelagt. Og så kom jeg på søstrene mine, og deres mål om NULL waste dette året. Og så ble jeg sur. Skikkelig sur. Så sur at jeg vurderte å gå bort og lage en skikkelig scene foran kassedama og alle de som sto i kø. Men er det hennes feil? Er hun sjefen av Kiwi? Verden? Forbruket vårt? Og det reiser også ett helt annet spørsmål - hvem kan man egentlig kjefte på?

Så jeg startet med meg selv. Jeg er langt ifra perfekt, ei heller når det kommer til plastikk. Men tenk om hele verden brukte én ting mindre hver dag, hvor mange millioner plastikkposer kunne vi spart planeten vår for? Så her er to tiltak jeg tok i går: Jeg tok med handlenett hjemmefra, og jeg plukket ut hver eneste appelsin fra den dumme plastikkposen og kasten den tilbake dit den kom fra. Fikk ett blikk fra dama ved siden av meg som plukket appelsiner, hun og. Og håper hun tok poenget mitt da jeg spankulerte mot kassen for å legge appelsinene mine på det skitne båndet - for tro det eller ei, de appelsinene har allerede blitt tafset på av de som plukket dem, de har blitt transportert gjennom milevis av eksospotter for å komme seg til Norge i det hele tatt - og jeg kan love deg at minst fjorten andre kunder har tatt på AKKURAT den appelsinen du velger ut, før den endte opp i din kurv. Og med mindre du er en sånn weirdo som spiser appelsin med skallet på, så vil jeg tro det er en ganske dødfødt diskusjon om det er verdt å ha den i plastikk eller ikke uansett.

I går kveld fikk jeg besøk av littlesiss, som skal ut å ferde i den store verden igjen. Min andre søster er allerede og studerer i Afrika, og igjen sitter jeg da. I Oslo. Som vanlig. Allerede har jeg hatt flyskrekk på vegne av begge to, men siden jeg tross alt har gjennomført flyskrekk-kurs og egentlig vet bedre, så klarte jeg å lire av meg ett tips og to for at vertfall littlesiss skal ha en hyggeligere flytur enn jeg vanligvis får. Fun fact? Vingene til flyet kan knekkes 90 grader uten å ta skade av det. Det vil si, at om alt som heter trykk og vind og kvantefysikk plutselig skulle slutte å eksistere, og flyet falt straka vegen rett ned mot jorden, og farten ble så stor at vingene literally sto RETT OPP, så hadde de ikke brukket av. Dette blir faktisk testet på alle fly før de blir tatt i bruk. Pretty damn awesome. - Og til alle dere nervøse sjeler, fly kan ikke falle rett ned. I M P O S S I B L E. Selv om alle motorer skulle falle av hadde det likevel kunne seilt vakkert inn i solnedgangen og landet på en eller annen rullebane eller åker. Selvsagt ikke ideelt, men det er faktisk utrolig sannsynlig at du overlever til tross for at alt går galt.


Nå skulle ikke jeg snakke om flyulykker da, egentlig. I bunn og grunn skulle jeg bare skrive igjen, fordi jeg er blitt så dårlig på det. Så de siste to dagene har jeg skrevet kjempemye. Skrevet notater, skrevet innlegg, skrevet sinte meldinger til Ruter, kverulerende meldinger til skolen, skrevet ned kommende planer i min nye almanakk, og skrevet på to individuelle prosjekt som jeg håper å få ut om ikke så altfor lenge. Apropos Ruter: Jeg har utrolig lite godt av at det eksisterer ett felles folke-hat mot dem for øyeblikket. For jeg er allerede sint på dem, og å ha hele Oslo i ryggen gjør det liksom litt ekstra gøy å være sint på dem. For helt ærlig så syns jeg de fortjener det. Samtidig blir jeg litt bekymret for eget blodtrykk, og litt usikker på om jeg ikke egentlig burde ha en jobb som går ut på å kjefte på folk, sånn at de blir bedre mennesker. Det tror jeg at jeg hadde trivdes med.


Folk som plager meg mest for tiden er forresten alle som jobber med kundebehandling på nett, og som prøver å lure andre rundt lovverket. En god andre plass er folk i gata. Det er kanskje bare noe med at det er vinter, men folk er ekstra ille for tiden. Hvem er det som går av en buss, og blir STÅENDE i veien for alle andre som skal frem og tilbake, av og på? VENNLIGST MELD DERE. Jeg har så lite problem med å gå rett på slike personer, men jeg skjønner jo at dere ikke skjønner noenting, så nå vet dere. Husk å flytt dere fra holdeplasser med mindre dere skal på neste buss. En siste klage går til han idioten som sneilet seg gjennom folkemengden på Majorstua T-banestasjon i dag tidlig. Altså, det er en stor holdeplass, det var ingen sild-i-tønne situasjon, men likevel klarer han, i sine 0,1 km/t, å gå PÅ meg. Altså. Om du noensinne hører noen si stygge banneord literally ut i det blå, så er det meg. For jeg klarer ikke sånt. Folk. Hodet mitt sprenger.


Vi avslutter med ett pent bilde der jeg ser inn i solnedgangen. Akkurat her hata jeg ingen. Bortsett fra turistene som sto tre meter bak meg og pekte.

Så idag har jeg valgt å bli student igjen. Heldigvis bare online da, sånn at jeg slipper å forholde meg til masse 18åringer som egentlig ikke vil studere men drikke i to år på regningen til Lånekassen. Pro tip: Eventuelt begynner de å kreve disse tilbake, and it ain't fun. Uansett da, nå skal jeg studere Digital Markedsføring. Ett lite avhopp fra musikk-drømmen, kan man kanskje si? Men samtidig så har det seg jo sånn at jeg er 26 år, fortsatt ikke har blitt spurt om å starte jentegruppe med Taylor Swift, og bandet jeg hadde i Oslo er litt sånn spredd utover everywhere. OM NOEN TRENGER EN VOKALIST TIL BANDET SITT, RING (nei send mail, jeg har telefonskrekk og kommer ikke til å svare).

Selv om å styre markedet online ikke egentlig er drømmen min, så ser jeg så utrolig mange fordeler med å ha disse ferdighetene. Jeg har jo som mange vet jobbet veldig mye med instagram det siste halvåret, og det er noe jeg syns er utrolig spennende. Alt med algoritmen, hashtags, skape engasjement, og ikke minst hele prosessen med å skape innhold - jeg ELSKER det, og det å reise har blitt en helt annen ting enn det har vært tidligere. Alt skal alltid dokumenteres, og for en som er så glad i minner som meg, er det en drøm i seg selv å ha med fotograf hvor enn jeg går. Neste på lista er å få med en fiolinist som kan spille musikk utifra humøret mitt.

Er det forresten noen her som har vært med på ett talentshow før? Jeg tror jeg har vært med på det som finnes av show i Norge - sett bort i fra The Voice. Jeg forstår jo ikke helt hvorfor det ikke er det jeg gikk for, det må jo føles mye bedre at dommerene ikke sitter og nistirrer på deg før de har hørt stemmen din i det hele tatt. Jeg er vertfall som regel helt nervevrak når jeg må stå og presentere meg. Selve delen hvor man synger blir liksom en lettelse i forhold, men det å måtte stå på TV og gjenta produsentene sine tekst-linjer om kunne du kanskje sagt dette istedenfor blir veldig ødeleggende. Jeg skal ikke gå mer inn på den historien, den har jeg fortalt før, og de fleste vet hva jeg referer til.

Men ja, siden TV2 har bestemt seg for at jeg er kreft og nekter å ha meg med mer, får jeg jo bare gjøre noe med saken selv, eller hva? Det var jo tross alt musikere lenge før Idol ble ett tv-program, og det kommer forhåpentligvis til å være det i etterkant og. I mellomtiden får jeg også være markedsfører og fotograf, og for å være helt ærlig kunne livet vært utrolig mye verre. Jeg elsker å være med på å skape, og det å finne kule lokasjoner både her hjemme, på ferie, på google - og planlegge rundt hva jeg vil gjøre der, det gjør det litt enklere å drømme seg bort til varmere dager. Med digital kompetanse tror jeg det kommer til å åpne mange dører med tanke på å hjelpe andre med eksponering, engasjement og ikke minst innholdsproduksjon. Det kuleste hadde kanskje vært å være Instafamous OG Popstjerne, men blir man én av dem kommer vel den andre biten nesten av seg selv.