I det siste har det vært mye fokusert på aktiv dødshjelp, og hvor vidt det skal godkjennes her i Norge eller ikke. Flere alvorlige syke velger å reise til Sveits for å avslutte livene sine. Felles for de som velger å gjøre det er at de er dødssyke, og de vet de skal dø pga sin alvorlige sykdom. På en måte forstår man at de velger å motta aktiv dødshjelp, for de vet at deres sykdom kanskje vil medføre at de blir sittende som invalide på et pleiehjem eller sykehus i påvente av å dø. De færreste av oss har lyst til å bli sittende som sterkt pleietrengende, eller liggende til sengs uten noe form for liv. Alle sammen sier vi når vi vet og ser at noen som står oss nær lider med store smerter av en dødelig sykdom at det beste hadde vært at vedkommende kunne få sovnet stille inn. Grunnen til at vi sier det, er fordi vi får vondt av å se noen lide med sterke smerter uten av i kan gjøre noe som helst. Min far kom på sykehjem etter at han fikk slag i 1998. De 2 1/2 siste årene hadde han ikke språk, han satt i en stol, men han smilte når vi snakket til ham, han trykket oss i hånden når han skulle bekrefte at han skjønte hva vi sa. Selv om han satt i stolen og ikke hadde språk led han ikke, og det viktigste av alt var at han hadde det bra! På slutten ble han dårligere. Ca. 1 måned før min far døde mistet han alle tennene sine som stod på stifter. Frem til da hadde min far spist vanlig mat, men etter at han mistet tennene sine nektet han å spise. Det var sikkert kjempeubehagelig for ham å spise uten tenner. Legen innkalte oss i familien til en samtale, og han var 100% ærlig med oss at det var kroppen som støtet bort fremmedlegemer. Han sa at dette var helt vanlig når det gikk mot slutten, og det var spørsmål om en uke eller to før han kom til å dø. Legen spurte oss hvor vidt de skulle fortsette å tvinge i min far fast føde, for min far nektet å åpne munnen sin. Vi ble enige i samråd med lege om at det ikke var noe vits i å tvinge ham, og som legen poengterte gikk det mot slutten. Legen sa at de var pliktig å gi ham intravenøst væske. Det var noe vi forstod. Legen fortalte at de var pliktig til å innkalle de pårørende til en slik samtale når de skjønte at en pasient var inne i sin siste fase. Etter dette gikk det 1 1/2 uke sovnet min far fredelig og stille inn <3 Vi fikk sterke reaksjoner fra utenforstående for valget vi valgte å ta, men vi visste av min far var bevisst, når han nektet å åpne munnen sin for å spise, så var det ikke vits i å tvinge ham. Hadde han bestemt seg for noe, var han ikke til å rikke. De mest ivrigste kritikerne mente vi drepte ham når vi tok bort den faste føden. Vi prøvde å forklare at avstøtningen av tennene hans var kroppens måte å gå i oppløsning på, og det var helt normalt i den siste fasen som han var i. På en måte valgte vi jo aktiv dødshjelp, men til vårt forsvar var min far allerede inne i sin siste fase, og det var snakk om et par uker. Den avgjørelsen vi måtte ta i for min far kan sammenliknes med avgjørelsen som pårørende til et familiemedlem som ligger i respirator om hvor vidt de skal slå den av eller ikke. Pasienten ligger bare i respirator, og det er bare respiratoren som holder pasienten i live. I en slik type situasjon må de pårørende gi sitt samtykke om respiratoren skal slås av. Ved slike tilfeller synes jeg det er greit med den formen for aktiv dødshjelp. Man vet at pasienten ikke kommer til å leve når maskinen slås av, eller man vet at pasienten er inne i dødsfasen med snakk om 1-2 uker slik at det ikke er vits i å gi pasienten fast føde. Så tilbake til den aktive dødshjelpen i Sveits som mange velger, og spørsmålet om vi bør få en slikt lovverk i Norge også. Jeg kan som sagt forstå at dødssyke pasienter med dødsdommen hengende over seg velger dette alternativet. De ser ikke noen utvei, og kanskje de vet et at sykdommen vil gi dem store og ulidelige smerter. Felles for disse er at deres avslutning av livet må godkjennes av leger. Jeg ble rett og slett satt ut her om dagen da jeg har leste profilen til en ung jente i 20 årene som slet med flere forskjellige alvorlige psykiske lidelser bl.a. anorexi og spiseforstyrrelser som offentlig skrev på sin profil at hun hadde søkt om å få avslutte livet sitt i Sveits. Jeg leste kommentarene på profilen til denne jenta, og vennene hennes ba henne innstendig om å være tålmodig på veien mot å bli frisk. Hun skrev at hun ikke ville bli frisk, og det var det ingen som skjønte! Hver gang hun hadde forsøkt å ta selvmord, hadde hun blitt funnet. Det var hun lei av. Ja jeg skjønner at det er mye innvendig smerte ved psykologbehandlinger, og det er mye innvendig smerte når man skal skrelle skallet av løken for å komme til bunns i problemet til det som er årsaken til psykiske problemer. Det er kanskje lett for meg å si at for en person som sliter så mye med psykiske problemer handler det om å være tålmodig, og å gi behandlingen en sjanse. Jeg håper for Guds skyld ikke de i Sveits godtar hennes søknad om å dø.I så fall er jeg redd for at dette blir en nødløsning for flere psykisk syke om å avslutte livet sitt i Sveits. En annen jeg leste om var ikke dødssyk, men han hadde amputert begge føttene sine, og nå ville han til Sveits for å avslutte livet sitt. Han greide ikke å leve med at han hadde mistet to føtter. Disse personene i eksemplene over er ikke norske. Hvis de får innvilget sine søknader om å avslutte sine liv pga psykiske problemer og amputerte føtter gir det fullstendig galt signal til andre med samme problemer. En person som har amputert begge føttene kan lære seg å leve et liv i rullestol. Ja jeg skjønner det ikke er et fullverdig liv for personen, men jeg tenker på de jeg kjenner som sitter i rullestol. Felles for de jeg kjenner, er at de har en ståpåvilje og et humør som gjør at jeg beundrer dem! Jeg har aldri hørt dem sutre en eneste dag, selv om de sikkert har god grunn til det. Jeg håper Norske fastleger har litt innflytelse på sine pasienter før de tar et valg om å avslutte livet sitt i Sveits. Selv er jeg skeptisk til aktiv dødshjelp i Norge, nettopp på grunn av at mange kan velge det som en alt for snar utvei. Hvis aktiv dødshjelp skal innføres i Norge, bør det klare og tydelige regler for hvem som skal få avslutte sine liv. Etter min mening bør det være de som har en alvorlig dødelig sykdom som bør få dette innvilget, og hvor sykdommen har kommet inn i en fase hvor det ikke er mer smertelindring og medisinsk hjelp å hente. De personene som velger aktiv dødshjelp og fastlegen eller behandlende lege bør signere et dokument som klart viser i hvilken fase av sykdommen pasienten kan avslutte livet sitt. Ta et eksempel med en lungesyk pasient som venter på å få utført en lungetransplantasjon. I hans/hennes helsesituasjon har legene fremdeles håp om at pasienten skal bli frisk med en ny lunge, og i mine øyne blir det feil at den pasienten skal få innvilget å avslutte livet før alt av behandling er utprøvd. Ved en eventuell lov om aktiv dødshjelp, bør det være tydelige regler om at alt av medisinsk behandling skal være utprøvd før pasienten kan få innvilget søknaden om å avslutte livet sitt. Jeg tenker tilbake da min far var på sykehjem. Mange vil kanskje si at han ikke hadde et verdig liv siden han de 2 1/2 siste årene ikke hadde språk og satt i en stol. Vi som kjente min far ut og inn kan trygt skrive under på at han hadde det bra til tross for at han var syk. Han responderte med smil når han var glad, og sykepleierne fortalte oss pårørende at de tolket ham som glad til tross for sin situasjon. Han strålte når det var underholdning, sang og andre aktiviteter. Når vi kom på besøk smilte han, og når vi spurte om han hadde det bra smilte han. Det var bekreftelse nok for at han hadde det bra. Vi vet kjempegodt at han ikke ønsket å komme på sykehjem, men framtiden kan man ikke spå. Min mor, min søster og jeg har i ettertid snakket om at hvis det var noe som het for aktiv dødshjelp ville vi aldri avsluttet livet til min far, for han var alt for glad i livet, og han sa mange ganger at han ville leve livet fullt ut til den dagen han døde av naturlige årsaker. Han ville aldri selv valgt å avslutte livet før tiden. Jeg er redd for at hvis en lov om aktiv dødshjelp blir tillatt i Norge er det mange pårørende som kan velge å avslutte livene til sine kjære som er sterkt fysisk handikapet med store hjerneskader at de sitter i rullestol, ikke har språk og trenger kontinuerlig hjelp 24/7 for å greie seg. Man hører ofte folk si: "Hva slags liv har de"? Det er ikke opp til oss å bedømme, for de som er så handikapet med store hjerneskader kan faktisk ha et godt og fint liv med sin sykdom. Jeg er redd for at det kan bli en "trend" at pårørende vil avslutte livene deres, fordi de mener de ikke har et verdig liv. Det blir fullstendig feil i mine øyne, for de som er så sterkt handikapet med store hjerneskader faktisk kan ha et kjempeflott liv, og de gir uttrykk både for gleder, sorger, når de er sultne, når de ønsker noe, og de har et spenn av register som de greier å gi uttrykk for på sin måte! Jeg har selv jobbet som spesialpedagog med elever som har vært så sterkt handikappet, og jeg har sett at de har det bra på sin måte. Selv har jeg hørt noen begrunner at de er for aktiv dødshjelp for de som er sterkt handikappet med store hjerneskader si at det koster samfunnet så mye ved å ha dem på institusjon, og at det koster samfunnet mange penger at de skal ha hjelp døgnet rundt! Jeg blir fysisk uvel når jeg hører den begrunnelsen om at det er dyrt for samfunnet å ha dem på institusjon. Med en slik holdning viser det bare at den/de som mener dette ønsker å kvitte seg med dem, og at de mener at de er til byrde, noe de ikke er! Aktiv dødshjelp til personer med sterke handikap og store hjerneskader som ikke er i stand til å greie seg selv mener jeg ikke bør godkjennes hvis en slik lov skulle komme til Norge! Hvis vi det blir tillat med aktiv dødshjelp i Norge bør de som ønsker å benytte seg av aktiv dødshjelp skrive under på et dokument om at det er deres ønske. Da vet de pårørende hans/hennes ønske å benytte seg av det. På samme måte så vet de pårørende at den/de som ikke ønsker å motta aktiv dødshjelp gjerne vil dø en naturlig død. Slikt må respekteres! Da kan ikke de pårørende ta avgjørelse om at et kjært familiemedlem skal få aktiv dødshjelp mot hans/hennes vilje! Hvis aktiv dødshjelp skulle bli tillatt i Norge bør det være opp til hver enkelt selv å bestemme om man vil benytte seg av det, for det er ingen som har rett til å si at andre ikke har et verdig liv. Hva om vedkommende selv mener at han/hun har et verdig liv? Jeg er av de som håper på at aktiv dødshjelp ikke blir tillatt i Norge, og jeg håper på at de som velger å reise til utlandet for å avslutte sitt liv har sin fastlege og behandlende lege med seg i prosessen slik at det ikke blir gjort uoverveid i ren desperasjon over at man er oppgitt av helsevesenet her i Norge.