Hvis man bare kunne oppnå det som andre tror er mulig, så hadde jeg ikke sittet her jeg sitter nå.
De siste fire årene har vi jobbet hardt for å oppnå vår store drøm; nemlig drømmen om livet på landet. Og det er ikke en underdrivelse når jeg sier at vi har ofret både blod, svette og mange tårer for å komme hit vi er nå. Det var ikke mange som trodde vi skulle oppnå våre mål, i hvertfall ikke at vi skulle havne på et småbruk og faktisk trives med det. Utrolig hvordan folk dytter sine egne usikkerheter over på andre. Vi måtte selge huset før vi kunne lete etter noe nytt, og bare den prosessen i seg selv var nervepirrende så det holdt. Ville vi finne noe før vi måtte flytte ut av huset vårt? Ville vi finne noe i det hele tatt? Men vi valgte å lukke ørene for alle som kom med sine "gode" råd og beholdt den samme troen som vi alltid har hatt; at alt ordner seg, på den ene eller andre måten.
Vi solgte huset vårt i januar. Første juni måtte vi levere nøkkelen over til nye eiere. I denne perioden lå det lite småbruk/eneboliger med stor tomt ute på finn.no. Vi var på flere visninger og alt gikk til langt over takst. Vi saumfarte nettet og lukkede grupper på facebook, lagde en status om at vi lette etter nytt sted og bo og fikk mange til å dele den. Dagene og ukene gikk, småbruket vårt dukket ikke opp.
Til denne dagen. Jeg husker jeg lå i senga en dag i mars og søkte etter boliger som ville komme på markedet i løpet av sommeren og høsten. Jeg endte opp på en nettside som heter livvin.no og der poppet det opp flere boliger som snart skulle legges ut på nett. Ikke mange som passet våre ønsker eller kriterier, men midt i blant alle disse husene så var det ett som skilte seg ut. Et lite hvitt hus i skogkanten som skulle selges privat. Tomten var litt mindre enn vi hadde håpet på, men ellers var det perfekt! Vi ringte og avtalte et møte bare noen dager senere.
