Dette er noe jeg bare MÅ få ut av systemet.

Når man blir mamma så endrer man seg, ikke sant? Altså, det er jo store ting som skjer i hode og kropp, og man er plutselig en annen, selvom man fortsatt er seg selv. Jeg sliter litt med akkurat det der..

Dette går mye på utseende for min del, og for dere som ikke kjenner meg; jeg er virkelig ikke den mest forfengelige dama i skuffen! Men jeg liker jo fortsatt å ta meg relativt godt ut nå og da.
Når M akkurat hadde kommet til verden var hvordan jeg så ut virkelig nederst på listen av hva som i det hele tatt betød noe. Hallo! Jeg hadde akkurat FØDT sønnen min, den vakreste lille gutten i HELE verden. Jeg var mer opptatt av å skifte bleiene våre (hans og mine...) og å lukte på det lille hodet hans, og generelt bare stirre på han og være amazed over at dette faktisk er barnet mitt. Vårt.
Jeg vet at alle nye foreldre blir litt rare og på grensen til creepy når de får sitt første barn, (sikkert sitt 2,3 og 4 også) men min kjære mann og jeg dro det virkelig litt vel langt vil jeg si. Når lille M måtte ligge i lysboks hele natten, alene og uten nærhet, fordi han ble født med gulsott, da sto vi der da, på tur og holdt han i den lille hånden så han skulle vite at han ikke var alene. Mamma og pappa er her. Alltid.
Det var jo egentlig bare en nydelig kjærlighetserklæring til barnet sitt, jeg tar den, men å bare stå å stirre på ungen som sover søtt i plastboksen sin når man egentlig burde sove selv fordi man er på seriøst underskudd, det er galskap!

Uansett, tilbake til poenget i denne bloggposten. De få dagene vi var på sykehuset etter fødsel så følte jeg meg, og så faktisk veldig bra ut!! Jeg vet, endorfiner.
Nå er baby 5 måneder og endorfinene er byttet ut med kort hår, bald spots, utrolig slapp hud, ( det er helt DRØYT hvor slapp og myk huden blir) konstant trøtt oppsyn og generelt gneldrete oppførsel. Deilig!
Jeg trives ikke, jeg liker virkelig ikke å se sliten ut. Noe av det verste jeg vet er når folk spør meg «Går det bra med deg? Du ser litt sliten ut» Jeg skjønner at dette er godt ment, men når jeg faktisk ER sliten, og det synes, da har det gått for langt for meg. (Haha, lurer på hva jeg har å si om dette utsagnet om noen år når unge nummer to er her og jeg er midt i studiene)

Ikke bare ser jeg konstant sliten ut, jeg har seriøst pels på kroppen. Ikke stubber, men pels. Vil du ha et tips for å føle deg sykt ustelt? La pelsen på kroppen din gro.
Jeg vet at det finnes mange mennesker som foretrekker å la håret gro, og det gjør virkelig ikke meg noe, men jeg som er vandt med og foretrekker å være hårfri, jeg føler meg rett og slett ustelt med pels.
Og sånn når det kommer til kroppen; ja, det plager meg at jeg er mykere enn jeg i utgangspunktet var, men jeg er fortsatt komfortabel naken og i badetøy, så det er ikke så ille. Det som er ille er at INGEN av klærne mine er ordentlig fine på kroppen lenger. Og når jeg sminker meg og ordner meg, og virkelig gjør en innsats for å se fin og fresh ut, så ser det fortsatt ikke bra ut. Jeg ser ut som en litt dårlig piratkopi av meg selv. Hva skjedde? Hvem er du?

Er dette vanlig når man er ny mor? Finnes det en kur? Hva gjør jeg feil? Hjelp?!

Edit: Mannen og jeg har hatt spa, og fjernet all pels. Lille M har smått begynt å le også, så livet er noen hakk bedre 😉

Amanda

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

To streker lyser i mot meg. Pulsen blir raskere og jeg kjenner hjertet mitt prøve å banke seg ut av brystet. Angst. Lykke.
Yes! Jeg kan faktisk bli gravid! Åh, for en fin følelse å få en liten mini som er en blanding av meg selv og personen jeg elsker. Åhh, håper h*n får brune øyne og mørkt hår; da kommer h*n til å bli ekstra søt!
Fuck, jeg kan ikke ta meg en flaske *kremt* et glass vin. Jeg kan ikke lenger drive med pole hobbyen min.
Faen, jeg skulle jo til NM i Pole Fitness.. Jeg har ikke rukket å leve, hjeeeelp! Livet mitt er over..

Cirka sånn romsterte tankene rundt da jeg fant ut at jeg var gravid. Engelen og djevelen på skuldrene kranglet så busta føyk. Jeg måtte bare blokkere dem og heller latet som "problemet" ikke eksisterte. Det fungerte greit en liten stund hvor jeg låste meg inne med dyna på sofaen og så seks sesonger av en serie jeg allerede har sett tre ganger tidligere. Der lå jeg og levde livet mitt i gjennom en skjerm jeg til vanlig ikke er så fryktelig interessert i.

Dette ble min skammekrok. Jeg hadde jo ikke de riktige følelsene for disse to strekene på pinnen. Det virker som alle som blir gravide havner i en lykkerus og elsker sin store gravidmage. Altså, ingenting er finere enn en baby bump altså, men det å gå rundt med den ​føles ​ikke alltid like komfertabelt. Jeg føler at det konstant strammer i mageskinnet og er rett og slett redd for å revne magen hvis jeg strekker meg på morgen. Det skremmer meg å tenke på at jeg bare er halvveis i svangerskapet og kommer til å vokse MYE mer. Jeg føler nesten det er litt klaustrofobisk å ha et levende vesen inne i seg. Jeg liker å føle meg "ledig og lett" på en måte og ikke måtte ta hensyn til den andre jeg deler kropp med. Jeg driver fortsatt med pole dancing og jeg må jo si jeg føler meg som en hvalross som er livredd for å brekke de 17 cm helene jeg svinger meg rundt i. Jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg føler meg særlig sexy og har derfor droppet kort shorts og heller kjøpt meg ny ekstra stor tights. Jeg begynner å skjønne at jeg kanskje ikke kan drive med dette helt frem til termin. Bekkenet mitt er ikke så happy med denne treningen og sier klart i fra dagen etter hvor dum jeg har vært. Det tar lang tid og mye ynking bare det å snu seg rundt i senga for å si det sånn. Det å gå noe sted er bare å glemme. Sorry, kan ikke henge på tordager; jeg er ute av drift.

Men, over til det litt mer alvorlige enn bekken issues, hvalross følelse og en voksende kropp. Hittil i svangerskapet har jeg bare slitt med trøtthet og i første trimester gikk jeg rundt som en zombie mesteparten av døgnet, men bortsett fra det har jeg sluppet unna kvalme, cravings, super luktesans og heller ikke lagt på meg noe ellers på kroppen bortsett fra på magen (inntil videre). Jeg har i grunn ikke følt meg typisk gravid. Jeg har fått høre at jeg har vært og er heldig og at jeg har og kommer til å se tilbake på et fint svangerskap. De kunne ikke tatt mer feil. Det er ikke bare det fysiske som får gjennomgå under en graviditet; det er også en ekstrem psykisk påkjenning som i mitt tilfelle har blitt depresjon. Svangerskapsdepresjon. Som jeg sa til min kjære venninne Amanda jeg ville tatt all kvalme og bekkenløsning i verden for å slippe denne følelsen. Jeg sier til meg selv at dette er bare kjemisk ubalanse i hjernen og hormoner, men tankene er like destruktive. Man får et slags filter hvor alt det fine og positive forsvinner og alt man ser er alt som kan (og fra en depressiv person sin synsvinkel: selvfølgelig vil) gå galt. Heldigvis har jeg metoder for å takle det. Jeg tok til og med et kurs i depresjonsmestring for noen år tilbake, men noen dager er det ingenting som hjelper.
Det er i hvert fall SUPERVIKTIG å ha gode venner og en god partner som gidder å høre på deg og stille opp for deg uansett hvor negativ du er å henge rundt. Du lyser LA MEG VÆRE I FRED men innsiden skriker etter kontakt og forståelse. Jeg ser på meg selv fra utsiden og ser at det er vanskelig å være støttende og å forstå hvordan man kan være i en så ulykkelig boble når man er så heldig som klarte å bli gravid med en frisk gutt, fint hjem og amazing kjæreste, men det er rett og slett slik depresjon fungerer. Det er en egoistisk sykdom som er helt umulig å forstå seg på med mindre man er i det selv. Jeg klarer ikke å forstå depresjon de gangene jeg har kommet meg ut av den en gang; det blir så fort fjernt. Men herregud, hvorfor tenkte jeg sånn? At ingen ba meg skjerpe meg.. Herregud, ser du ikke hvor bra du har det`? Men, man ser ikke på det på den måten. Man blir en helt forvridd skygge av seg selv. uten ork til å gjøre noe. Man mister energien helt. De fleste som sliter med akkurat svangerskapsdepresjon er nok mest redd for å ikke strekke til som forelder, men jeg er ikke der. Kanskje fordi det er for fjernt?!
Jeg henger meg veldig opp i alt det forferdelige som skjer i verden. Mennesker som blir voldtatt, dyr som blir torturert til døde.. Slike tanker gjør at man gjemmer seg for omverdenen og man tenker at ingen bryr seg ordentlig om hverandre lenger. Kloden blir et veldig mørkt sted uten sollys.

Akkurat som Amanda skrev i sitt innlegg føler jeg også på det at jeg må understreke at det er mye fint også; alt er faktisk ikke dårlig hele tiden og jeg gleder meg veldig til å holde sønnen min i armene, lukte på han og se på han sove. Jeg kommer garantert til å ville dytte han tilbake til den trygge magen igjen som den hønemoren jeg er. He, he. Men, som sagt tidligere - Denne bloggen er ikke laget for å strø sukker på gravid-og mammatilværelsen. Jeg synes for eksempel det er kjempe stas å handle inn ting til babyen, studere den voksende magen i speilet hvor jeg rister på hodet over hvor sprøtt det hele er og hvor heldig jeg er som har en så ufattelig støttende og skikkelig snill samboer. Jeg kan ikke se for meg hvor forferdelig det må være å gå i gjennom denne prosessen med en umoden kjæreste som ikke tar ting alvorlig. Grøss.

I dag har jeg forresten vært på OUL (ordinær ultralyd) på sykehuset og det er alltid fint å se babyen sin igjen. Jeg blir lettet over å se det lille hjerte banke og høre ordene han er helt frisk. Men, jeg sliter med å forstå at det på skjermen er i min egen mage og det er vår baby. Jeg har også vært på privat ultralyd på Volvat to ganger (det koster en formue..) fordi jeg har vært bekymret, for selv om det noen ganger kjennes ut som (ja faktisk) feil valg så er jeg livredd for at det skal skje han noe. Det er faktisk en deilig følelse. En mamma følelse. <3

Kira

Likes

Comments

En av de tingene Kira og jeg snakket om når vi startet denne bloggen var, og er, hvor viktig det er for oss å være ærlige og ikke legge filter på alt. Det finnes nok av mammaer (og pappaer) der ute som sliter seg ihjel for å overbevise, ikke bare seg selv, men alle rundt, hvor fint og flott og perfekt det er å ha barn. ALLE som har barn vet at dette ikke stemmer 100% av tiden, så hvorfor skal vi slite oss ut så til de grader både fysisk og psykisk med dette evige maset om PERFEKSJON?!

Jeg mener, det er jo nesten tabu å sitte blant andre mammaer å fortelle hvor sliten man er, eller hvor fristende det var å gaffateipe munnen til ungen når han bare sutrer og hyler når du legger han ned, for du har faktisk noe du må få gjort! (BÆSJE) Hvorfor er det sånn?
Jeg føler til og med at jeg må understreke her nå hvor høyt jeg elsker ungen min og at jeg aldri ville kvittet meg med han, aldri! (Bare en natt her og der) fordi det jeg nå skal fortelle ikke er en historie om hvor høyt jeg elsker baby M og småbarnslivet.

Bare fordi jeg har barn selv er jeg virkelig ingen ekspert når det kommer til det å ha barn, heller ikke barn generelt, men jeg tror virkelig det første året med det første barnet er noe av det tøffeste det er mulig å gjennomgå som kvinne. Da tenker jeg på hele pakka; graviditeten, fødselen og sist men ikke minst barsel og permisjonstiden. Mye positivt å si om alle overnevnte punkter, men ikke i dag. Denne bloggposten er til alle slitene mammaer som fra tid til annen ikke ser noe lys i tunnelen; Dere er ikke alene.

Fra M ble født for nesten fem måneder siden så har vi vært så heldige å være to foreldre hjemme, mamma og pappa. Det vil si fire hender istedenfor to, to hoder istedenfor et og to hjerter istedenfor et.
Den siste måneden har far i huset jobbet mye, som de fleste fedre gjør mens mor er i permisjon, og det har bare vært baby og meg. Bare baby og meg. Det er nå jeg innser at jeg har nok aldri vært ordentlig sliten før, jeg har ikke visst hva det vil si å være ordentlig sliten. I forrige uke så kokte det over for meg, jeg fikk nok, jeg klappet sammen. Uken var nesten over, baby og jeg hadde vært alene store deler av uken, baby driver med de forbaskede tennene og prøver ut litt «grenser», det vil si; «hvor lenge må jeg ligge her å hyyyle før mamma tar meg opp? Let’s see» det viktigste å nevne er kanskje at ingen av oss har sovet noe særlig de siste dagene.

Min kjære, rause, støttende, snille, gode, milde, trygge, rolige og nesten umenneskelige bauta, også kjent som min forlovede og M sin pappa, kommer hjem og tar over skuta. Den hylende babyen roer seg fort i pappas trygge og gode favn. Han fortsetter med babyen på armen inn på kjøkkenet, lager litt å spise til mammaen som så klart ikke har spist noe mer enn ettpar knekkebrød i løpet av dagen. Jeg står i gangen og kjenner på en rar følelse, nå knekker det.
Jeg føler meg så ELENDIG.

Virkelig, klarer jeg ikke å ta vare på mitt eget barn engang?! Den stakkars babyen roet seg så fort han slapp å være sammen med meg. Alle de stygge tingene jeg har tenkt om han i kokende sinne og søvnmangel, han, det kjæreste jeg har, sønnen min. Stakkars barn, han fortjener så mye bedre. Jeg er ikke egnet til dette.

Alle disse tankene flyr igjennom hodet mitt, og gråten kommer. Den kommer big time. Jeg står å hulker i gangen, store tårer kommer jevnt fra øynene og i det øyeblikket vil jeg bare forsvinne. Bort fra alt og alle. Jeg orker ikke mer. Ikke bare er jeg utrolig sliten og tom, men det å føle seg så forferdelig, som mamma, det er knusende.

Jeg er så heldig å ha gode mennesker rundt meg, både familie og venner, og kanskje viktigst i denne settingen, venner med barn. Det er ikke bare jeg som havner i situasjoner som denne, det er helt normalt å føle seg totalt mislykket og liten fra tid til annen. Når man havner i gropa tror jeg det er utrolig viktig å prøve så godt man kan å dra seg opp igjen. Snakk åpent om hvordan du har det, og ta imot hjelp.
Vi er bare mennesker alle sammen, og det er akkurat det, det er helt normalt å være menneskelig. Og sliten og lei.

Det blir bedre, i morgen er en ny dag ❤️

Amanda

Likes

Comments

Jeg synes nesten det er litt skummelt å skrive mammablogg når man bare er gravid. Jeg kan ikke uttale meg om mammarollen for det er fortsatt noen måneder til jeg faktisk blir mamma, selv om jeg strengt talt er nærmere det å være en mamma enn ikke. Allikevel vil jeg skrive fra en gravid sitt perspektiv før jeg også faller inn i den babybobla hvor ingenting annet betyr noe enn den søte lille babyen min. Ja da, jeg vet det skjer meg også; jeg skal ikke prøve å bevise at jeg kommer til å være noe annerledes enn alle de hardbarka mødrene i barnevognmafian. For det å være gravid er ikke bare koselig og en dans på roser; det kan også være et livet-mitt-er-over-følelse, spesielt når du sitter der med fantaboksen på en lørdag og skuler bort på kjærestens iskalde blonde ale.

Når du har status gravid blir du en målskive for de som allerede har barn; det er det man føler seg som i hvert fall. Man skulle tro man fikk litt backing siden de har vært i gjennom det samme selv, men der tok jeg feil. Uttalelser som "Nå blir det ikke noe mer søvn på dere. Ho, ho." og "barn ødelegger forholdet." etc. Jeg er nok en av de som overhode ikke romantiserer babytiden. Jeg er snart 30 år og er fullt klar over at det ikke bare er en dukke men faktisk et ekte liv som krever hele deg, hele tiden. Man vet jo at det blir hardt, men når man er en av de som sliter med å finne noe positivt i det å få barn og få slikt slengt etter seg så hjelper jo ikke det akkurat. Vi kvinner burde heller klappe hverandre på skulderen og applaudere hverandre; vi vet jo hvor mye vi kvinner må gå i gjennom.

Jeg har hørt mye av gravide opp i gjennom tjueårene. For da visste jo ikke jeg hvordan det var å være gravid.. Når du verken er gravid eller har barn så føler jeg nesten man får et litt dårlig stempel av gravide/mødre. Litt sånn hva vet du om livet liksom. Og, siden jeg ikke visste hvordan det var å være gravid så kunne ikke jeg si noe i mot når de brukte graviditeten som unnskyldning for a b s o l u t t   _   a l t. Jeg husker for mange år siden hvor jeg stod utenfor kinoen og ventet på et vennepar som var kjempe forsinket. Jeg så de i det fjerne der de gikk som to snegler i motvind. Vi kom 20 minutter for sent til filmen fordi det var farlig å gå og veldig tungt for henne. Hun var rundt 5 uker på vei. Hun var ikke kvalm, ikke trøtt og hadde risikofritt svangerskap.. Det var bare det at det var tungt og det kunne være farlig.. Gud forby om du skulle komme til å antyde til den gravide at hun kaaankje var litt småbedagelig før graviditeten også og at det kanskje ikke hadde så mye med den lille spiren å gjøre. Men, det er rart hvordan graviditeten plutselig har skylden for noe som alltid har vært..

Jeg skal ikke kaste altfor mange stein i glasshus for det er selvfølgelig slik at du faktisk ikke kan gjøre alt som du gjorde tidligere. Noen treningsformer kan faktisk få morkaken til å løsne så litt restriksjoner må man jo ha. Selv har jeg med TUNGT hjerte måtte droppe pole Fitness treningen min etter første trimester på grunn av fallfare og fordi det rett og slett ikke går å trikse lenger. I tillegg til tidlige bekkenproblemer.. Men, jeg trener andre ting i stede. Selvfølgelig blir jeg fortere andpusten nå på grunn av det ekstra blodet i kroppen min, men så ille at jeg ikke klarer å gå i oppoverbakke er det virkelig ikke. Trening er kjempe viktig i svangerskapet så hvis man har muligheten til å trene er det noe man virkelig bør prioritere. Da mener jeg hvis du har et risikofritt svangerskap, ikke har et bekken som faller fra hverandre og slikt så klart.

Du har selvfølgelig de som ikke er gravide eller har vært gravide selv som lirer av seg gulp også. De som overhode ikke forstår hvor omveltende det kan være å vite at hele livet ditt skal snus på hodet og at du har 40 uker totalt å forberede deg på noe du ikke aner hvordan blir. Du aner ikke hvem som kommer inn i livet ditt, men du må være forberedt på hvem som helst. Man blir møtt med et fnys og lite forståelse; de forstår ikke hvor ensomt det kan være. Man kan faktisk få veldig mørke og triste tanker og samtidig få dømmende blikk når du sier at du faktisk ikke alltid gleder deg over graviditeten. Jeg skal komme tilbake til dette temaet i et annet innlegg. Det er derfor min venninne Amanda og jeg startet denne bloggen, nemlig for å vise hvordan det egentlig er eller kan være og det er langt i fra perfekt.

Jeg gruer meg til fulltidsjobben jeg vet det blir med barn, men jeg er ikke redd. Mange er redde for å ikke bli gode nok foreldre, men jeg vet at jeg kommer til å gi sønnen min en oppvekst jeg ikke hadde; det blir mitt life mission. Samtidig vet jeg at jeg kommer til å gjøre masse feil som den menneskelige personen jeg er, men han vil aldri føle seg lite elsket eller ikke akseptert. Derfor vet jeg også at det er viktig at jeg tar vare på meg selv også, lar meg være Kira og ikke bare mamma. Før var jeg villig til å ofte meg selv for å gi barnet mitt alt, men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg sett hvor viktig det er å ikke miste seg selv og å ta vare på seg selv før man kan ta vare på andre. Balanse.

Jeg stoler på dere som allerede er mødre der ute at det hele er verdt det og at kjærligheten til ens eget barn er enorm og ubeskrivelig. Jeg ser bare på min kjære bloggvenninne. Hun har nemlig nesten glemt litt hvordan graviditeten var men jeg husker hun hadde mange av de samme følelsene og tankene noe som er svært så beroligende nå som jeg ser hun trives i mammarollen. <3


Kira




Likes

Comments

Jeg fikk mitt første barn for snart fem måneder siden, så jeg er relativt... ny i gamet. Holdt på å skrive fersk, men det er et ord jeg synes passer best på å beskrive bakverk, ikke mennesker.

Uansett, jeg begynner å vende meg til det å faktisk være mamma. For det er virkelig noe som skjer altså. Jeg mener, jeg har vært mamma lenge, jeg. Hundemamma. I mitt hode var det å være mamma til mine kjære små med flate ansikter akkurat det samme som å være mamma til et barn jeg har laget, (med hjelp 😏) grodd frem og faktisk født. Kjenner at det er en litt... skal vi kalle det, naiv, tanke nå. Jeg elsker hundene, det vil jeg alltid gjøre, men det å være menneskemamma til sønnen min, det er noe helt annet.

I min ungdom og frem til jeg ble 23-24 år var jeg alltid «hun som ikke vil ha barn». Barn var bare ikke interessant for meg, de var heller skumle, bråkete og tidkrevende. To av tre stemmer jo. Stryk det som ikke passer. Jeg hadde heller ingen interesse av å bli mamma, med praktisk sveis, crocs, konstant bærende på en overfylt stellebag og med gulp på hvert eneste plagg. Oh, how the tables have turned, sier jeg bare. Crocs og praktisk sveis kommer aldri til å skje, seriøst, men igjen, det er noe som skjer når man blir mamma og det er noe mye større, viktigere og vakrere enn klær som er badet i gulp og overfylte stellebager.

Jeg tente å skrive ned noen stikkord, liste om du vil, med hva det vil si å være mamma, for meg.

🍦»Elle», «Kamille» og de andre magasinene du har pleid å kose deg med (mens du sitter på do) har brått blitt byttet ut med «Foreldre og barn» og «spedbarnsboken».
🍦Store deler av samtalene du har med andre mennesker handler om barnet ditt, bleier og sist men virkelig ikke minst; BÆSJ. Satt på spissen så handler livet ditt egentlig om barnets bæsj.
🍦Når du er i butikken for å kjøpe ting som dopapir, pålegg og juice gleder du deg til å raide babyhylla. «Har det kommet noe nytt?» «Åå, smokker med haier på!!»
🍦Den ubeskrivelige følelsen det er å amme sitt eget barn. Den lille varme pusten, en tung, avslappet og varm liten kropp helt inntil din egen kropp, en liten hånd som holder deg på brystet. Total ro og glede. Den deilige følelsen det er å kunne livnære sitt eget barn med sin egen kropp er virkelig fantastisk. Vi opplevde ikke dette så altfor ofte da lille M var utålmodig ved puppen, men vi hadde mange nydelige stunder de første tre månedene.
🍦Det er mulig og gjennomførbart å stå opp før klokken 7 på morgenen.
🍦Det å «snakke» med babyen din kan og vil starte tårekrana, smiler og ler babyen i tillegg er det bare å la det renne.
🍦Å gå på offentlige toaletter blir aldri det samme igjen. Jeg var så lur å presse meg inn på den trangeste kebabsjappe doen her om dagen, med barnevogn, baby, full stellebag, ryggsekk og en dobbel bleiepakke. Det å komme seg ut av den doen ble mildt sagt klaustrofobisk. Endte med at jeg demonterte vognen, kastet av meg ryggsekken, gikk ned 10 kilo i angstsvette og strenet ut av sjappa.

Tenker jeg avslutter der, men tanken er at dette skal bli et fast innslag, så det kommer nok mer. Etterhvert.
Håper alle klarer å se humoren her og ikke tar alt 100% seriøst, men heller med et lite glimt i øyet.

Amanda

Likes

Comments