Over et halvt år siden..


Jeg tok opp IPaden min for å skrive. Den har lagt inni et skap siden midten av september, og ettersom tiden etter fødsel har vært alt annet enn en dans på roser har jeg rett og slett ikke prioritert å sette meg ned med dette. Og hvertfall ikke bloggen.
Jeg tok hele mamma-rollen (tobarnsmamma-rollen, kanskje?) veldig lett. Alt falt veldig naturlig. Jeg var verdig trygg, veldig sikker og veldig lykkelig over å være ferdig med en slitsom graviditet og tung fødsel. Vi valgte som sagt å reise hjem kun ett døgn etter fødselen, for å være mer nøyaktig så reiste vi hjem etter ca 18 timer. Det angrer jeg ikke på, det passet meg perfekt.


Men igjen, alt gikk overraskende lett de 2-3 første månedene. Jeg tok alt veldig lett, og stod nok kanskje litt for mye på. Tok alt på meg og ingen avlastning. Det sa til slutt stopp, eller.. Jeg vet ikke om det sa stopp, men inni meg stoppet alt opp. Huset raste, lekene til ungene lå strødd, håret mitt ble knapt vasket, sminken ble støvete, klæra lå rett og slett overalt.. Ingenting skjedde. Jeg falt veldig. Og veldig tydelig. Jeg har tidligere slitt endel med depresjoner og lignende, men jeg har aldri følt det slik før. Nå forstod jeg litt mer av «Når du føler deg nedfor, så vil det være tydelig å se, både på deg og det rundt deg».

Depresjonen kjente jeg på kort tid etter fødsel, men jeg tenkte ikke at det ville gå så langt, jeg tenkte at det var en lettere depresjon som kom av at jeg hadde sliti meg ut, på ett vis..
Jobben min ble satt til sides, jeg klarte ikke fullføre noe som helst. Mail stod ubesvart lenge, innlegg lå klart lenge, oppdrag stod klart lenge.. Men ingenting skjedde.


For rundt 2 uker siden kjente jeg at det begynte å klarne litt. Jeg begynte forsiktig å rydde rundt, jeg begynte å ta på meg mer jobb igjen, fullførte allerede avtalte oppdrag og jobben gikk som normalt. Det var det viktigste for meg etter lille J.


Nå som lillemann har begynt å sove til faste tider på dagen og vi har gode rutiner er det enklere for meg å kunne prioritere meg selv. Og det føles deilig.



Problemet mitt nå er det at jeg føler jeg har vært «borte», at lillegutt vokser så fort at jeg ikke klarer å følge med. Hvor har jeg vært når han var bitteliten? Tydeligvis tilstede fysisk, men på en helt annen plass psykisk.


Fra nå av skal jeg være tilstede på begge måter, hele tiden. Jeg er jo mamma, mamma til to nydelige gutter. Som jeg er så uendelig glad i.



I en slik periode som jeg har vært i nå så finner jeg virkelig ut hvem som kun tenker på seg selv og ikke. Det har vært endel mennesker jeg har samarbeid med som til tross for å ha visst om dette likevel har bedt meg om å fullføre det jeg skal gjøre, som likevel sender direktemeldinger på instagram å spør om ikke det snart blir lagt ut bilder og som likevel ber meg om å sende dem det og det..

 Da blir alt veldig tydelig for meg, og jeg vet hvertfall det at jeg har vokst på disse to årene som en litt større instagram konto. Jeg vet hvem og hvilke mennesker jeg vil samarbeide med og ikke, for å si det sånn. 


Uansett om en er en bedrift eller ikke så bør alle forstå det at mennesker har sitt, og det hjelper alltid med en liten smule forståelse, eller kanskje litt empati. Det tror jeg man kommer langt med.


Liker

Kommentarer

Iselin
Iselin,
💕💕💕💕
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229

@