Og er det noe som har forandret seg med meg annet enn at jeg er blitt tobarnsmamma?

Ja, det er noe..

Hver eneste dag er jeg redd for at noen rundt meg skal dø, bli syke eller forsvinne.

Jeg er redd for hvordan mitt liv kan endre seg, helt plutselig. Jeg har i mange år slitt med angst, angst for buss, for butikk, for mennesker, for livet, for forandringer, for meg og nå etter jeg fikk minstemann har jeg fått dødsangst.

Det føles rart å skrive. Jeg har angst for at jeg skal finne han uten pust. Jeg er redd for at jeg skal slutte å puste selv. Redd for å dø fra barna mine. Redd for at barna mine dør fra meg. Eller noen andre, noen jeg er glad i.

(Bildet er av meg og min første skatt)

Jeg har aldri kjent den angsten for å dø som jeg har nå. Og det er på en måte umulig å forklare hvor ille det til tider kan være. Jeg kan våkne brått opp i tårer og lure på om jeg fortsatt er her, eller om jeg bare drømmer.

Når jeg våkner på den måten må jeg holde hånden min på magen til lille J for å kjenne pusten hans.

Jeg husker jeg var slik med storebror og, men ikke i nærheten av slik jeg er nå.

Og det verste med dette er det at jeg i tillegg tenker at noe kommer til å skje med meg siden jeg har det slik, nå. At psyken min forbereder meg på noe. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å stoppe det.

Etter mye om å men fikk jeg endelig postet innlegget etter å ha hatt det klart i rundt 1 uke..

Det er så viktig å kunne sette ord på slikt, spesielt for meg som lever et såpass overfladisk liv på sosiale medier. Dere ser kun 2-3% av mitt liv. Husk det.

Har du eller kjenner du noen med lignende problem? Del gjerne. Jeg vil gjerne vite, jeg vil gjerne høre.

Men etter å ha sett at flere fortsatt er innom å leser, at jeg fortsatt får kommentarer og at jeg faktisk kun har bloggen for meg, så blir jeg. Og jeg fortsetter når det passer seg.

En liten oppdatering:

For akkurat 10 uker siden ble fødselen igangsatt med ballong. Og i morgen kl 17.46 er det nøyaktig 10 uker siden jeg ble tobarnsmamma.

Vår fineste lille Jacob hadde dårlig tid etter vannet ble tatt 14.30. Rett før de tok vannet reiste samboer for å handle litt til oss og en gave til storebror. Han var tilbake 15.30, og da kjente jeg en enorm pressetrang.. jeg gikk rundt å kneip igjen liksom.. Jordmor sjekket og fikk da ett litt sjokkerende blikk; «Det er jo ikke rart du kjenner du må trykke, han er så dypt nede nå.. Legg deg ned så triller vi deg inn». Da var kl 16.00.

Jeg trodde trykketrangen var innbilning, men det var det altså ikke.

Inn på fødestuen å jeg fikk tilbud om lystgass. Jeg prøvde ett par ganger, men likte det like dårlig som sist.

Ting gikk så fort at jeg ble livredd der jeg lå. Jeg svimte av flere ganger og var redd jeg skulle kaste opp også.

Riene satt seg så i ryggen at jeg trodde jeg skulle knekke i to, bokstaveligtalt. Sist satt det seg både i mage og rygg, så dette var nytt for meg. Jeg ba om epidural, og da hun sjekket meg (åpning) gjorde hun meg ordentlig nervøs. Epidural kom jeg ikke til å rekke til tross for at hun ringte på legen.

Plutselig 10cm etter helt intense rier, 2 minutt pressing og der var han ute og endelig oppå brystet mitt. ❤️

Dagen etter reiste vi hjem. Jeg ville fortest mulig hjem pga storebror, og ettersom amming og alt var i orden var det greit for sykehuset å sende oss hjem, heldigvis.

Håper dere likte oppdateringen, mer kommer.

Ønsker dere en fin helg 🖤