EN LITEN UPDATE


Det har virkelig vært en tøff tid for meg, et tøft år og det trur jeg dere forsto da dere leste mitt forrige innlegget, det ble rett og slett for mye for meg på en gang her. Det skal mye til for å virkelig overbelaste meg til et punkt der jeg føler for å gi opp, men det var nettopp det som skjedde for noen måneder tilbake. Jeg har alltid hatt mye å sjonglere på, både fysiske og psykiske, det er noe jeg aldri har lagt skjul på, men jeg er en som alltid ser det positive i det negative, uansett hvor liten den er. Jeg smiler gjennom smerten og jeg prøver å late som jeg går fremover når jeg egentlig sitter fast i gjørmen.

Jeg har ofte behandlet meg selv som en type robot og jeg har plukket og plukket og plukket til jeg har gått fullstendig gal til tider, det er alltid noe å rette på og jeg har aldri hatt den frihetsfølelsen til å bare si fuck it og bare leve livet mitt. Jeg har latt meg selv bli styrt av de rundt meg fordi jeg aldri har følt at jeg er smart nok til å ta mine egne valg, jeg har også kjent på en enorm frykt for at jeg ikke er bra nok og at jeg må jobbe mye hardere enn alle andre for å fortjene kjærlighet i livet mitt, men min aller største frykt har vært tanken om at jeg noensinne kunne såre eller skade noen i livet mitt.

Jeg er jo fullstendig klar over hvorfor jeg har disse følelsene og disse fryktene, hvorfor jeg alltid straffer meg selv for hver eneste lille "svakhet", hvorfor jeg aldri føler at det jeg gjør er bra nok og hvorfor jeg alltid har en frykt om at jeg sårer andre eller skader noen bare ved å være meg. Det kommer helt klart fra mitt veldig kompliserte forhold til min biologiske far, jeg vil ikke gjenta hele historien, så om dere vil lese litt mer om bakgrunnen av vårt forhold, så kan du lese HER . Selv om jeg vet at det er faren min som har skapt dette kaoset og at han nå endelig er ute av livet mitt, så forandrer det ikke tankene jeg har om meg selv, hjernen er kompleks og utrolig komplisert å finne ut av og 24 år med manipulasjon går ikke bare vekk over natten, det kommer til å være en konstant kamp å kjempe imot han, men nå som han ikke er her fysisk vil jeg i det minste ha en sjanse.

Siden vi brøyt kontakt, så har jeg virkelig innsett hvor lite av meg selv som finnes i meg, det høres kanskje fullstendig sprøtt ut og de fleste av dere ser nok utrolig forvirret ut akkurat nå, men det er sannheten. Når noen har hatt så mye kontroll over deg som det faren min hadde over meg, så er det ikke så mye plass til å utvikle sin egen identitet, du lever ut ifra hans regler og ordre og uansett hvor hardt du prøver å høre på deg selv, så vil han alltid få bestemme. Selv når han ikke er der, så er han der i hode ditt og du har ikke sjans til å ignorere han, for han er alltid den som skriker høyest.

Jeg føler på en måte at jeg starter helt på nytt igjen, jeg sorterer gjennom alt og beholder det som er meg og kaster bort det som er andres. Jeg begynner å lære å stole på meg selv og mine valg og stå opp for meg selv når andre prøver å forandre på meg. Det er helt ærlig fullstendig utmattende i seg selv, så å takle å være sengeliggende samtidig er nok det som har tatt knekken på meg og når du i tillegg mister noen (søsteren min) og en hel side av familien din, så blir det litt vanskelig å se det positive i livet.

Jeg har helt ærlig vært ekstremt deprimert, motet mitt har bare vært helt nede, jeg har ikke hatt lyst til å prøve engang og det er så langt ifra meg som det går an å bli. Det har ikke vært noen tårer eller lange samtaler om det, jeg ble bare helt nummen i hele kroppen, det ble bare for mye. Det var ikke før forrige uke, etter en lang samtale med mamma, med masse tårer, at jeg jeg virkelig begynte å kjenne på alle følelsene. Det var tøft og vondt å innse realiteten, men det var det jeg trengte.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg har hatt en mirakuløs bedring nå og at alt er fantastisk, men jeg vil ikke lyve til dere, for det er jo ikke sånn det funker, det tar tid, men jeg har tatt det første steget og jeg kjenner at jeg endelig begynner å gå fremover igjen, selv om det bare er bitte små skritt, så er jeg stolt av meg selv. Jeg kjenner jeg har fått tilbake motivasjonen og at jeg er klar til å kjempe igjen og det er stort for meg.

-Tessa

Liker

Kommentarer

ArielC
ArielC,
Åh gode Tessa 💛 Sender så mange klemmer!!
nouw.com/arielc