Nå er det veldig lenge siden jeg har vært innom bloggen min, jeg har delt et par innlegg her og der, men jeg har aldri blitt lenge nok til å kunne lese deres fantastiske blogger, kommentert eller skrevet tilbake til alle de godhjertede menneskene som har sendt meg så mange oppløftende og støttende kommentarer i den siste tiden. Jeg må virkelig beklage for at jeg ikke har svart dere, jeg føler meg helt forferdelig, men jeg har helt ærlig ikke hatt kapasiteten til å gjøre noe annet enn å prøve å komme meg ut av dette mørke hullet jeg har vært i. Bare vit at jeg har lest hver eneste kommentar og at det virkelig har hjulpet meg, mer enn dere tror.

Som dere vet så har dette året vært veldig tøft for meg, noe som er utrolig trist, for dette året skulle ha vært en av mine beste. I år fikk jeg vite at jeg skulle få en lillebror, jeg var endelig fri fra min biologiske fars grep og jeg har vært heldig nok til å kunne få kjøpe min aller første leilighet. Jeg vil bare si at jeg er uendelig takknemlig for at jeg har fått denne leiligheten og for all hjelpen jeg fikk av mamma og stefaren min i budrunden, men denne dype depresjonen jeg har vært i, har virkelig ikke tillatt meg til å være så lykkelig som jeg ellers ville ha vært i denne situasjonen.

Det er veldig komplisert for meg å forklare hvordan jeg har hatt det i det siste året, hele livet mitt har på en måte vært en stor kamp og det har vært veldig få hvilepauser imellom. Jeg var aldri så naive til å tro at å gi slipp på noen som hadde skadet meg hele livet mitt, ville fjerne alle sårene og arrene som fulgte med, jeg visste det ville bli mye jobb, at jeg måtte reprogrameøre hele tankegangen min og starte litt på nytt, men det ble enda tøffere når jeg i tillegg mistet så mange mennesker jeg var glad i, men det som virkelig overrasket meg var at jeg faktisk sørget over å ha mistet min far.

Mitt forhold til min far er veldig komplisert. Han hadde alltid to sider av seg selv, den skumle, skremmende monsteret som jeg alltid måtte passe meg for og den rolige, morsomme, tullete, barnslige siden. Han var som regel alltid skummel, men i de tidene der han var god, var han virkelig god. Jeg lengtet konstant etter den siden av han, den som tullet med meg og fikk meg til å le, som ville se på chick flicks med meg og spise takeout, som pyntet huset til jul som et barn ville ha gjort og som satt opp teltet i hagen slik at jeg og min stesøsken kunne sove ute og føle som vi var på camping.

Jeg drømte alltid om at den mørke, skumle siden av han ville forsvinne og at jeg en dag ville få lov til å beholde den gode pappaen, men det skjedde aldri, det motsatte skjedde. Jo eldre jeg ble, jo verre ble han og sakte men sikker forsvant den gode siden av han. Jeg trodde helt ærlig at jeg hadde gitt slipp på ønsket om å ha en far, en som elsket meg uansett hva, som aksepterte meg for hvem jeg var og som ikke alltid så alle feilene i meg, men tydeligvis ikke. Det er det jeg sørget over, å gi opp på det håpet jeg hadde holdt fast i, i 24 år, sorgen kom fra å endelig innse at det ikke var noe kjærlighet der, at jeg hadde brukt hele livet mitt på å imponere en mann som aldri brydde seg om meg til å begynne med, men heller så på meg som en brikke i hans spill, det var en tøff pille å svelge.

I tillegg mistet jeg jo min lillesøster Hannah og det var nok det tøffeste jeg noensinne har opplevd. Jeg tok et valg om å avslutte forholdet mellom meg og min far, men jeg hadde ikke noe problem med å komme overens for Hannah sin skyld, så da jeg fikk vite at jeg måtte velge, et forhold med min biologiske far, under hans kontroll og få se Hannah, eller kutte kontakt med min far og aldri se Hannah igjen, så måtte jeg ta det vanskeligste valget jeg noensinne har tatt i hele mitt liv. Om jeg hadde blitt så ville jeg ikke overlevd, jo mer jeg så han, jo verre ble han og jo svakere og mer mentalt ødelagt ble jeg, etter 24 år klarte jeg ikke mer..

Skammen jeg har av å ha forlatt henne for mitt eget beste er noe jeg aldri vil bli kvitt, det er noe som vil ligge dypt inni meg for resten av mitt liv. Jeg vet til syvende og sist at de var fullt klar over hva jeg kom til å velge, jeg hadde allerede tatt denne beslutningen før de gav meg dette ultimatummet. Dette var bare dems måte å straffe meg på, det vet jeg, men jeg tok den siste avgjørelsen, jeg valgte å dra og jeg må leve med konsekvensene.

Uansett hva jeg hadde valgt, så hadde det ikke vært et godt valg. Om jeg hadde valgt å bli, så ville jeg ikke vært noe god for Hannah å være rundt uansett, fordi jeg hadde knekt helt mentalt og jeg tror virkelig ikke at jeg hadde kommet meg ut av det denne gangen. Alt jeg kan håpe på er at han ikke behandler henne som han gjorde meg, at han endelig føler han fikk barnet han ønsket seg og at hun lever et fantastisk liv slik at når hun fyller 18, så vil hun kanskje kunne tilgi meg når jeg banker på døren hennes og ber om å få være en del av hennes liv igjen.

Som jeg sa, det har vært mye som har skjedd dette året, som dere vet så har jeg også kjempet imot en spiseforstyrrelse, som jeg nå endelig er i behandling for, jeg har også vært sengeliggende for mesteparten av året og i mye smerte på grunn av sykdommen min. Jeg har ikke fått sett noen av vennene mine og jeg har nesten ikke sett noe av familien min heller, bestefaren min har vært inn og ut av sykehuset og jeg har vært så syk at jeg ikke har fått vært der ved hans side eller støtten min fantastiske bestemor, som er en superhelt akkurat nå. Jeg føler bare at jeg ikke har hatt noe kamp i meg for så lenge nå, både fysisk og mentalt.

Jeg har lenge følt at jeg har druknet i dype hav, gått glipp av alt, innestengt på grunn av sykdommen min og overveldet av alt jeg har opplevd, det er mye. Det føles alltid ut som jeg drukner og den eneste som kan redde meg er meg selv, men hver gang jeg prøver å svømme opp til toppen, så kjenner jeg at jeg blir dratt under av vektene som er drillet fast til føttene mine. Opp og ned, opp og ned, det har vært så lenge siden det var lett for meg å puste, å få litt liv inn i den svake kroppen min. Jeg er i konstant panikk, med munnen gapet open, i håp om at jeg kan suge i meg nok luft til å kunne puste mens jeg drukner ned til bunnen igjen. Etter 25 år, så mistet jeg bare kreftene til å kunne svømme opp til toppen igjen og jeg fikk ikke nok luft i lungene, så jeg sank til bunns og der har jeg ligget i en dyp koma.

Det er den beste måten jeg kan forklare det på, det ble bare vanskelig å se lyset i enden av tunellen. Det er heldigvis en god avslutning på denne dystre historien og dette tøffe året. Etter mye jobb og litt hjelp har jeg endelig fått nok krefter i meg til å begynne å kjempe igjen, jeg tar bedre vare på meg selv, jeg har blitt mer positiv og jeg føler endelig at jeg sakte men sikkert begynner å bli mer meg selv igjen. Jeg har fortsatt en lang vei opp, men jeg kjenner endelig at jeg er villig til å kjempe meg til toppen igjen. Jeg skal holde dere oppdatert.

-Tessa

Bilde fra google.com

Det har vært en tøff tid for meg, det har vært et tøft liv, jeg har kjempet fra dag 1 på denne jorden og det har vært veldig få pustepauser. Dere har nok lest et par av historiene jeg har delt her på bloggen, men det er langt ifra hele historien, en av historiene jeg enda ikke har delt er historien om sykdommen min. Jeg har nok nevnt det her og der, men jeg har enda ikke delt et innlegg dedikert til sykdommen min. Jeg har lyst til å lage en video i fremtiden der jeg deler alt om hvordan det er å leve med sykdommen jeg har, hvordan jeg fikk den og alt rundt det, men akkurat nå vil jeg bare dele hvordan jeg har hatt det og sykdommen min har mye å gjøre med hvorfor jeg har hatt det så tøft i det siste. Jeg fikk ME da jeg var 12 år gammel, både min bestemor og min mamma har samme sykdom, så jeg er den 3 generasjonen.

Det verste med denne sykdommen er ikke smertene eller den konstante følelsen av at kroppen din vil knekke sammen til en hver tid, det er de psykiske plagene som kommer av den totale isolasjonen fra verden, som virkelig knekker oss. Jeg har alltid vært en veldig positiv og energifull person, jeg elsker å spre positivitet så ofte som jeg muligens kan og det har alltid vært mitt hoved fokus i livet, men gud som denne sykdommen har testet meg.

I det siste året har jeg følt en mørk sky over meg. det har blitt tøffere og tøffere for meg å smile og le og være meg selv. Jeg har vært av og på sengeliggende siden jeg var 12 år gammel, (mest på) og nå som jeg har blitt 25 er det akkurat 13 år siden jeg ble syk. Det er mange år å kjempe, spesielt siden jeg var et barn da dette begynte. Det har vært bedringer i ny og ne, men de har alltid endt likt, med meg tilbake i den jævla sengen. Jeg har plukket meg selv opp fra bakken fler ganger enn jeg kan telle og det har blitt tøffere og tøffere for hver gang.

Jeg mister rett og slett håp for hvert eneste år som flyr forbi, for, for hvert år som går ser jeg alt jeg ikke fikk gjort, vennene jeg ikke fikk sett, tilbudene jeg måtte takke nei til, selv om hele meg skriker ja og skuffelsen jeg etterlater andre. Det med skuffelsene er vell det som gjør meg mest vondt, å vite at jeg ikke kan være der for de jeg bryr meg om mest. Jeg må avlyse planer, gå glipp av bursdager, innflytelser, feiringer og når de har det tøft så kommer de ikke til meg, ikke fordi jeg ikke er en god skulder å gråte på, men fordi jeg aldri er rundt dem nok til at tanken slår dem.

Sannheten er at jeg er et spøkelse, jeg er ikke tilstede i utside verden og etter en stund så er det naturlig at andre glemmer deg bort. De lever og går fremover i livene sine, sånn er det bare. Jeg ville glemt akkurat som dem, for livet går fremover og man kan ikke forvente at noen skal stoppe opp for deg, men den tanken gjør det ikke akkurat noe enklere å leve med. Å vite at du egentlig ikke er en del av denne verden, at du er stengt i dine fire vegger til kroppen din gir deg nok til å kunne puste litt liv inn i sjelen din igjen er en tøff realitet.

Jeg lever i en helt annen verden en alle andre, fylt med mye smerte og tøffe dager. For de som ikke går gjennom det selv, kan det virkelig ta på, så jeg sparer dem fra den smerten og jeg holder avstand når jeg har det vondt, jeg har ikke akkurat så mye valg heller, for jeg kan jo ikke bevege meg når jeg er så dårlig. Jeg skal ikke lyve, noen ganger så frister det å ringe enn venn og få henne til å komme over, hoppe i sengen min og holde meg i hånden, men siden jeg ikke kan gjøre det samme for dem hver gang de trenger meg, så har jeg funnet en måte å klare meg alene.

Jeg kjenner jeg har trekt meg vekk fra mine venner, fra min familie, fordi jeg ikke orker å trenge dem lengre, det gjør så vondt å trenge noen. De jeg er glad i betyr oftest mer for meg enn jeg gjør for dem. De er menneskene som puster liv i meg igjen, når jeg endelig har energien til å gå ut i verden og når jeg ligger i sengen, i smerte, i mitt lille fengsel, så spiller jeg av alle minnene jeg har med dem i hode mitt og det er det som får meg til å kjempe videre, mens for dem er jeg nok antageligvis bare noen de ser et par ganger i året, noen som dukker opp i hode dems en gang i blant.

Jeg har tider der jeg er mye friskere og har mer å gi til andre, det er de tidene jeg kjemper for. I de tidene kan jeg virkelig være med dem og virkelig knytte bånd. Jeg vet innerst inne at de bryr seg om meg, de er fantastiske mennesker alle sammen, jeg ville ikke vært venner med dem om de ikke var det, det har ingenting med dem å gjøre eller meg, det er situasjonen jeg er i som gjør alt så komplisert. Det er vanskelig for meg å forklare at jeg en stund kan dra ut på byen i helgene og dra å besøke dem og så plutselig forsvinner jeg helt fra verden.

Jeg vil ikke at de skal se meg syk, jeg vil ikke at de skal se på meg annerledes, jeg vil at de skal se meg som Tessa, den sprudlende, energifull, smilende jenta jeg egentlig er, ikke den stille, syke, bleke, utmattede tessaen som ligger i sengen sin og vrir og vender seg hele dagen lang. Når jeg er med dem så føler jeg meg fri, jeg er meg og de ser meg for den jeg er, ikke det jeg sliter med og jeg vil ikke miste det.

Dette året har jeg vært veldig syk veldig lenge og jeg har ikke fått sett vennene mine på flere måneder, det har vært tøft. Jeg har hatt et kjapt besøk, men ellers har jeg vært alene siden Mai nå. Jeg måtte holde meg inne på bursdagen min fordi jeg var rett og slett for dårlig til å dra ut og jeg har hatt det veldig tøft psykisk også. Det er tøft når jeg har disse ekstreme periodene med isolasjon, det tar virkelig på og det er ikke bare, bare å holde motet oppe. Jo lengre jeg er stengt inne, jo vanskeligere er det å holde fast på identiteten min og jeg føler absolutt at sykdommen min svelger meg opp hel noen ganger.

Da jeg først ble syk, ble jeg fortalt at det var midlertidig, i den tiden var det like mye gjetting involvert som det er idag om denne sykdommen. De hadde ingen måte å bevise at det de sa var rett, men de var leger, så jeg trodde på dem. Jeg ble fortalt at siden jeg ble syk som barn, så ville jeg ha større mulighet for å bli frisk, at jeg en dag kunne våkne opp å være meg igjen, så jeg ventet og jeg ventet, år etter år til jeg en dag nylig innså at det ikke er sånn sykdommer funker. Sykdommer kurerer ikke seg selv og jeg har heller ikke utdannelsen til å kunne kurere meg selv heller.

Jeg har kommet til et punkt i livet mitt der jeg innser at dette er livet mitt og at det ikke bare er midlertidig, dette er slik jeg vil ha det til en kur eventuelt kommer. Jeg vil ikke våkne opp frisk en dag eller vokse det fra meg, dette er livet mitt, dette er realiteten min og det er en tøff realitet og svelge. Jeg er en fighter og jeg vil kjempe om å få tilbake livet mitt til den dagen jeg dør, men jeg har også blitt mer realistisk og det vil ta meg litt tid å endelig akseptere at dette kan bli livet mitt for alltid. Det er derfor jeg har vært borte og det er derfor dere ikke vil høre fra meg på en liten stund. Jeg trenger bare litt tid til å sørge litt og finne en ny måte å leve på.

Jeg vil finne veien fremover igjen, så ikke bekymre dere om meg, jeg ville bare forklare litt hva som skjer, så dere vet hvorfor jeg ikke blogger akkurat nå. Ser dere snart! Klem

-Tessa

Jeg har valgt å gjemme annsiktet til faren min ut av frykt om at han kommer til å få dette innlegget fjernet og jeg har dekket mamma fordi hun ikke er så glad i at bilder blir lagt ut av henne på sosiale medier.

Jeg vokste opp med en frykt som var så stor at den tok over hele livet mitt. Jeg var redd fra jeg sto opp om morgenen, til jeg sovnet om kvelden, det var hverken fred eller ro i min kropp eller sjel, hver eneste dag var bare enda en dag med overlevelse. Selvfølgelig så jeg det ikke på den måten da jeg var yngre, i den tiden la jeg skylden kun på meg selv. Om jeg bare kunne si ting på en riktige måte, bevege meg på riktig måte, velge riktig, så ville han ikke ha vært så sint, tenkte jeg. Jeg følte meg lat fordi jeg ikke fikk til mer, svak som ikke kunne takle sinnet hans, dum fordi jeg aldri forsto han og lei meg fordi jeg aldri var nok for han. Alt jeg sa var feil, alt jeg gjorde var feil, jeg var feil. Jeg var aldri bra nok i hans øyne og det knuste meg.

Min far var en veldig sint man, er en veldig sint man. Han hadde en veldig tøff barndom fylt med ondskap og smerte, som han nå bærer med seg hver eneste dag, det er noe jeg alltid har hatt forståelse for, han har vært gjennom mye. Da jeg var liten, trodde jeg at det var min oppgave å lette på smerten hans, om jeg bare kunne være den han spurte om, den perfekte datteren som aldri gjorde feil, så ville han bli satt fri. Jeg trodde smerten hans, hans sinnet, kom fra mine feil.

Han hadde gode øyeblikk. Når han var i ro og verden sto stille, så kom den gode siden av pappa ut og de stundene var magiske. Når han var god, var han fantastisk, vi lo og tullet og jeg sverget jeg kunne se kjærlighet i øynene han. Han kunne skape et helt univers innen fire vegger, gjøre om noe lite til noe stort, han var barnslig og morsom og en ekte pappa. Jeg elsket den siden av faren min, men sinnet hans, tingene han sa og smerten han påførte, tok vekk all magien som kom fra de få smulene med glede han delte ut. Han kunne være den beste faren som fantes, men det tok veldig lite til for han å snu om på humøret sitt, alt gikk fra 0-100 i et sekund. En feil setning eller en feil retning og de kjærlige øyne ble til sten og monsteret kom ut igjen.

Da jeg var liten pleide å se på det som om den gode siden av han var min ekte far, men at han i all hemmelighet var en type varulv og når han ble til en varulv, så hadde han ikke kontroll over monsteret han ble. Jeg følte ofte at det var meg som utløste monsteret i han, han pleide alltid å si "Se hva du får meg til å gjøre, se hva som skjer nå", så når jeg sto tett innad den veggen, mens han skrek meg i ansiktet, så "visste" jeg at det var min skyld. Fordi jeg ikke hadde gjort nok, fordi jeg ikke hadde følgt alle reglene, smilt på riktige måte, sakt de riktige tingene. Jeg sto helt fryst innad den veggen, mens tårene rant ukontrollert nedover de små kinnene mine og spyttet hans sprøyt meg i ansiktet og jeg skammet meg over mine "feil".

Det kom sjeldent lyd ut av meg når han skrek, etter flere år med å høre "Slutt å gråt, slutt å skrik din lille drittunge", så lærte jeg meg å bare stå der å ta det, jeg "fortjente" det tross alt. Jeg sto som regel der i skrekk og tryglet og ba om at det skulle ta slutt, mens øynene mine brant av tårene som gjemte seg bak de stengte øyelokkene mine. Den eneste lyden i hele huset var hans brølende stemme som skapte jordskjelv mellom veggene. For hver eneste tåre som rant ned kinnene mine, ble han bare mer og mer sint. "Min svakhet, min straff å ta", sa han. Han så meg som svak og ulydig, men realiteten var noe helt annet. Jeg har aldri møtt en unge som var like opptatt av å følge alle reglene som det jeg var. Jeg straffet meg selv for hver eneste lille feil jeg gjorde, hver eneste dag i mitt liv.

Han så bare det han ville se, slik at han kunne bruke meg som hans release fra sin egen smerte, det tok meg dessverre veldig lang tid før jeg innså det. Jeg brukte mange år på å skamme meg over mine "svake" sider og det er noe jeg fortsatt jobber med den dagen idag. Alt det vonde han har sakt til meg gjennom årene har blitt superlimt til sjelen min og om jeg skal være helt ærlig, så vet jeg ikke hvor hans meninger begynner og mine ender, alt henger sammen som en en stor ball med uorganiserte ledninger, som jeg nå må sortere. Det vil ta flere år og løsne alle fra hverandre og finne ut hvem som er hans og hvem som er mine. Det er vanskelig å kjenne seg selv 100%, når noen andre har hatt såpass mye kontroll over deg og dine følelser. Du føler alltid det er en liten del av deg som du ikke har helt tak på.

Noen ganger så er jeg der igjen. Når det er sent på kvelden og jeg ligger i sengen min og ikke får sove, drar jeg tilbake i tid. Hånden min griper takk i dørhåndtaket og jeg smeller den igjen bak meg, jeg kjenner panikken av å måtte dra i låsen før han rekker bort til meg. Jeg kan se meg selv gynge fram og tilbake i hjørnet av badet, mens han hamrer på døren og skriker "slipp meg inn!!". Jeg kan høre han si forferdelige ting, ting ingen ville tenkt å si til barnet sitt, ikke på sin aller verste dag engang. Jeg kan høre han kaste ting mot veggen og storme fra rom til rom, mens han mutrer om den lille drittungen han har for en datter. Det var et par ganger der han ble så sint at han knuste alt han så, han har til og med knekt hustelefoner i to. Jeg skapte kaos i hode hans, sa han til meg. Jeg klarte ikke å ta kontroll, derfor ble han slik. Det var ikke noe han hadde kontroll over selv, så da måtte jeg oppføre meg, om jeg ville ha den gode pappaen min tilbake.

Etter det begynte å bli rolig, så ville jeg sakte men sikkert stå opp fra gulvet, vri på håndtaket og slippe meg selv ut av badet. Jeg ble alltid møtt av en veldig skuffet far som var utrolig irritert over måten JEG hadde håndtert ting på. Han ville alltid be meg sette seg ved han og spørre "hva gjorde du feil i denne situasjonen?". Noen ganger var jeg klar over feilen, andre ikke. Uansett hva det var, så var det aldri stort. Unger søler, ungen slår seg, unger snakker med utestemme inne, unger glemmer ting. For han var alle disse tingene en alt for stor irritasjon i hans hverdag og totalt uakseptabelt. Jeg hadde en liste med over 500 punkter på hva som var galt i hans øyne, som jeg til en hver tid måtte huske på. Alt fra å med uhell dytte bort i fjernkontrollen, til at jeg ble irritert over å tapte i et spill. Det var sjeldent noe stort, for jeg turte aldri å gå over streken med vilje, det var alltid med uhell, men når det skjedde så smalt det.

Jeg la lett merke til når han skulle eksplodere, jeg kunne se det bare fra måten øynene hans glinset eller måten han bevegde seg eller måten han sa noe på. Jeg hadde blitt en ekspert på å overanalysere alt ved han, for å prøve å unngå sinnet hans og skuffelsen hans så ofte som jeg muligens kunne, men det funket sjeldent. Han var veldig uforutsigbar og hadde alt for mange måter å sprekke på, for meg å kunne følge med på til en hver tid, men jeg prøvde. Jeg prøvde alltid å imponere han, om det så var med skole, opptredener, ved å være kreativ eller snill og god, så gav jeg alltid 100%. Jeg tenkte at når jeg endelig var bra nok for han, så ville han ikke trenge å skrike på meg lengre, for da var han endelig stolt av meg og jeg var verdt for han å elske.

Han er verdens mester i å manipulere, han vet akkurat hva han må si eller gjøre for å snike seg inn i hode ditt og reprogramere hele systemet ditt. Han vet at frykt var hans våpen og han bruker det. Han vet at om du er i konstant frykt, så vil du gjøre som han ønsker, på denne måten har han kontroll over alt i livet sitt. Han er en av de smarteste personene jeg vet om og han vet nøyaktig hva han gjør og han har ingen problem med det og føler ingen skyld for det. Han hadde full kontroll over meg, mine tanker og mine valg. Om han ønsket seg noe, så fikk han det, for jeg var alt for redd til å stå opp for meg selv eller stå imot han, jeg visste at han ikke hadde grenser og at jeg ikke kunne dytte han for langt over streken.

Når jeg var hjemme med mamma, tok vår kontakt slutt. Han ringte sjeldent og de dagene han ringte var det en type russisk rulett spill, på om han ville være glad eller om han ville være mitt verste mareritt. Jeg pleide å sitte i sengen min og gynge fram og tilbake mens pappa skrek til meg i andre enden av telefonen, samtalene føltes ut som de aldri tok slutt. Når jeg hadde sakt unnskyld nok ganger og han endelig la på, ville jeg bare sitte der, fryst i den samme posisjonen lenge etter, i sjokk. Han var en kjempe stor del av min hverdag, men ikke på en god måte. Han hadde kontroll over hver eneste lille ting jeg sa eller gjorde. Jeg hadde ikke noe peiling på hva som var rett eller galt, fordi det jeg visste som rett, var galt for han, så jeg valgte å se på alt jeg gjorde som galt ut av sikkerhet for mitt eget beste. Jeg begynte å plukke på meg selv og overanalysere hver enste lille detalj, akkurat som han gjorde, jeg så på meg selv som et monster, jeg trodde alt jeg gjorde var feil og at jeg bare såret alle rundt meg ved å eksistere. Da jeg begynte å bli mobbet på skolen, så jeg på det som en selvfølge, for jeg var vandt til det allerede.

Da jeg ble 12 år gammel, fikk jeg en sykdom som heter ME. Det kom brått på, og min lille kropp knakk sakte men sikkert sammen, jeg var ikke lengre den energi fulle jenta som alltid smilte og hoppet fra sted til sted, jeg var slapp, sliten og alltid i smerte. Pappa hadde sett dette skje før med mamma, hun hadde blitt syk med samme sykdom da hun var gift med pappa, bestemor hadde det også, så han visste hva det var og han visste hva som ville skje. Han hadde sett mamma knekke sammen, men for en eller annen grunn hadde han ingen forståelse når det skjedde meg. Da han fikk høre hvor syk jeg hadde blitt ble han rasende, han trodde ikke på meg og så på meg som en løgner. Han fortalte alle i familien min, venner og nære at jeg hadde blitt gal, at jeg hallusinerte og at jeg skapte denne sykdommen for å få oppmerksomhet. At ingen av de skulle la seg lure av mine triks og at de bare skulle ignorere meg. Han så tårene, han så smerten, han så at kroppen min sakte men sikkert knakk sammen, men han ville ikke se det. Dette var en "fake" sykdom som han absolutt ikke trodde på, så da eksisterte den ikke.

Gjennom hele livet mitt har jeg prøvd flere ganger å forklare til han hvor redd jeg har vært han og hvor mye smerte han har påført meg, men han vill ikke høre det. Vi hadde familie terapi, familie møter og tusenvis av samtaler. Jeg skrev brev etter brev, sa det jeg følte, skrek det jeg følte, tegnet det jeg følte, viste det jeg følte, men han hørte aldri på det jeg sa. Jeg satt flere timer, flere døgn og skrev lange brev om hva jeg følte og det kom aldri fra et sted av sinnet eller bitterhet, jeg ville bare bli sluppet fri fra hans fengsel og få en pappa jeg fortjente. Det tok meg flere uker å få motet til å snakke med han, så når jeg først gjorde det var det stort, det tok så mye styrke og mot. Jeg skalv og jeg skalv mens jeg prøvde å lese fra en av de 100 brevene jeg hadde skrevet, men uansett hvor mange ganger jeg sa det, var hans reaksjon alltid den samme, det jeg opplevde var feil.

Da jeg var liten sa han at jeg bare så ting fra et barns perspektiv og at jeg ikke var voksen nok til å se ting på riktig måte enda, men da jeg ble eldre sa han at det var noe som hadde skjedd for lenge siden og at jeg bare husket alt feil, følelsene mine ble aldri hørt eller validert på noen som helst måte. Hver gang vi hadde en samtale, så var det som om alt jeg sa ble reflektert tilbake mot meg, som om jeg satt foran et speil og pratet. Jeg ville si, "det her gjør meg vondt" og han ville si, "jeg får vondt av at du sier det her til meg". Han tok aldri ansvar for det han hadde gjort og hadde ikke noe problem med å rulle med øynene mens jeg satt der i tårer og delte hele sjelen min med han. Han så rett gjennom meg som om jeg var usynlig, som om det jeg følte ikke var verdig nok for han å ta til seg.

Da jeg fylte 16, bestemte jeg meg for å kutte kontakt med pappa. Frykten jeg hadde for han druknet meg fullstendig og jeg kunne ikke bli mitt eget menneske med han i mitt liv, han var ikke villig til å forandre seg eller innrømme sine feil og jeg hadde prøvd alt jeg kunne for å tilfredstille han, men nok var nok. Håpet var borte og jeg kjente ikke kjærligheten for han som jeg en gang gjorde, jeg måtte gi slipp for mitt eget beste ellers ville jeg ha druknet av hans ondskap. Etter 2 år med null kontakt, tok jeg et valg som jeg senere kom til å angre på.. Jeg hadde nettopp fylt 18, jeg var friskere enn jeg hadde vært på lenge, jeg gikk på skolen igjen, hadde en fantastisk gruppe med venner, jeg var forelsket og jeg hadde et liv for første gang på 6 år. Jeg vet ikke hva det var som fikk meg til å ta kontakt med han igjen, kanskje det var stemmen i meg som alltid sa at jeg var svak og fortjente det han gjorde eller delen av meg som var nyforelsket og positiv om alt, men jeg sendte han en melding og 6 måneder senere dro jeg og J til England.

Da jeg først så pappa igjen kom frykten tilbake, ikke fullt fordi jeg hadde J med meg, men den var der. Jeg var fortsatt redd for å si noe galt eller gjøre noe galt, men jeg var sterkere nå og et voksent menneske, jeg hadde valget om å dra hjem om jeg ville. Det første møtet gikk fint, men jeg hadde veggen opp, jeg stolte ikke på han. Jeg var overrasket over hvor rolig han var, hvor lite stresset han virket, han var glad og tilfreds. Jeg begynte å kjenne at håpet kom krypende tilbake igjen, var dette ønsket mitt som hadde kommet i oppfinnelse? I de neste 2 årene gikk ting for det meste fint, jeg tok korte reiser fram og tilbake og alt gikk helt greit.

Jeg trodde virkelig at det her var et mirakel, at han kanskje virkelig brydde seg om meg, hørte det jeg sa, tok det inn på seg og forandret seg for å kunne ha meg i livet sitt, men så falt alt sammen.. Alt startet med en samtale og sakte men sikkert så jeg sprekkene som gjemte seg i veggene. Vi begynte å snakke om fortiden, jeg trengte å høre at han angret på sine valg, at han skammet seg over hvordan han var, at han aldri kom til å skade meg igjen og at å ha meg i hans liv var viktigere enn noe annet. Jeg ville ikke snakke om det om og om igjen og holde fast på det som var, jeg ville bare føle meg trygg før jeg gav han 100% av min tillit, men han kunne ikke gi meg det.

Han lot meg snakke, han hørte på meg, men han svarte ikke. Vi hadde krangel etter krangel og han klarte aldri å innrømme feilene sine, han sa alltid "unnskyld for at du følte det sånn" eller "du var ung, så du ser ting på en annerledes måte" og de gangene han sa unnskyld for noe, så følte jeg ikke at han mente det, det var ikke noe følelser tilknyttet til ordene han sa, det var meningsløse ord. Han sa at jeg var gal og at det var usunt for meg å holde fast på fortiden, men det var ikke det jeg gjorde, jeg ønsket bare at mine følelser endelig skulle bli validert, så jeg kunne føle meg trygg i at han forsto hva han hadde gjort og virkelig jobbet med at det aldri skulle skje igjen.

Så begynte ting å bli verre. Etter jeg begynte å reise ditt alene, begynte pappa sakte men sikkert å la sin onde side komme mer fram igjen, jeg ville se han skrike i telefonen eller stresse forbi meg eller kjefte på stemoren min og tilslutt var det min tur. Første gang han kjeftet på meg igjen hadde en drink med uhell blitt sølt på teppet i stuen og for en eller annen grunn tok han helt av og kjeftet på stemoren min. Jeg kjente det bare boblet inni i meg, hun fortjente ikke det her og jeg var ikke villig til å sitte å se på det her skje atter en gang, så jeg skrek, jeg mistet det helt og jeg ba han å roe seg ned. Han var i sjokk, jeg var i sjokk. Det var totalt stillhet og jeg turte ikke å bevege en eneste muskel, han ble rasende. "Hvordan våger du å snakke sånn til din egen far", sa han. Han begynte å skrike på meg og det var som om jeg ble dratt tilbake i tid. Tårene bare rant, men jeg viste dem ikke, jeg snudde meg mens han stormet ut av rommet og skrek "You bitch!". Jeg satt og skrubbet det tepper i over en time, hele toppen min var dekket med mine tårer, jeg var livredd.

Etter den hendelsen ble ting bare verre og verre. Kjeftingen ble en vane igjen, men denne gangen skrek jeg tilbake, han skulle ikke ha kontroll over meg igjen, jeg skulle kjempe for meg selv, men innerst inne var jeg livredd. Jeg kjempet for den lille jenta i meg som hadde tatt til seg alt han hadde å si uten å kjempe imot, men skrikingen var ikke meg, det var ikke sånn jeg vil håndtere ting, jeg var ikke han. Jeg begynte å skamme meg over oppførselen min og han la merket det, snart hørte jeg skuffelsen fra han, like mye som jeg gjorde fra meg selv og den onde sirkelen begynte på ny. Sakte men sikkert gikk alt han sa innpå meg, jeg begynte å tro på alle de stygge tingene han sa om meg og etter hver tur, ble jeg bare svakere og svakere, jeg lot meg selv knekke av han igjen.

Nå skal jeg snakke om hva som skjedde i sommeren 2018. Jeg tok jeg enda en tur til pappa for å feire bursdagen til lillesøster min. Jeg hadde planlagt en lang tur denne gangen, slik at jeg fikk mer til sammen med henne, dette er turen som forandret alt. Sekundet jeg kom ditt kjente jeg negativiteten i luften og det var full krig i leiligheten. Alt jeg sa var feil, alt jeg gjorde var feil, de plukket på hver eneste lille detalj. Hele turen var et mareritt og angsten min var på full guffe, jeg fikk ikke sove, jeg fikk ikke puste og jeg tok alt han sa inn på meg selv. Nå var det på sitt verste og jeg klarte ikke mer, etter over en måned med å bli fortalt at noe var galt meg, kom den store kranglen.

Det startet med at jeg beskyttet min stemor etter pappa kalte henne ung, dum og en bitch. Jeg forsvarte henne og ba han å tenke seg nøye om før han snakket sånn om moren til barnet hans, så fikk jeg høre sannheten, for første gang på 24 år. Jeg vil ikke gå gjennom hele kranglen for den var lang og vond, men de siste ordene pappa sa til meg var "alle unnskyldningene jeg noen gang har sakt til deg er fake, for å få deg til å holde kjeft. Jeg har latet som helt siden du kom tilbake i livet mitt, fordi du ikke tåler noe og du er svak og liten. Noe er fryktelig feil med deg og du må fikses".

Jeg kan ikke forklare hvor smertefullt det er å høre noe slikt fra din egen far, spesielt siden du har gitt han enda en sjans og etter alt du har gjort mot deg har du valgt å gi han din tillit. Jeg var utrolig sjokkert over det han sa, ikke ordene i seg selv, men at han var ærlig. Endelig sa han det han mente og nå kunne jeg gi slipp på han og håpet jeg hadde holdt fast på i 24 år, jeg var ferdige med å høre det han hadde å si, jeg hadde hatt nok smerte. Jeg visste det ikke fantes et godt liv for meg om han var i den, så jeg pakket kofferten, bestilte et hotell rom, pluss flyreisen for neste dag og gikk ut den døren. Alt jeg hadde opplevd var et løgn, han hadde ikke forandret seg for meg, fordi han elsket meg, fordi jeg var nok for han, han hadde ikke åpnet opp øynene sine og sett lyset, han var den samme personen jeg hadde kuttet kontakt med da jeg var 16 år gammel.

Etter jeg kom hjem gikk jeg inn i en psykisk koma, jeg snakket med ingen og sov rett og slett bare 24/7, jeg lot dagene fly forbi som om ingen av dem hadde mening. De første par ukene lå jeg bare i sengen og overanalyserte alt pappa hadde sakt til meg, jeg kjente jeg hadde mistet all peiling på hvem jeg var som person, om jeg var et godt menneske, om jeg var sterk, om jeg var verdt å kjempe for. Jeg vet at det han sa var feil nå, men akkurat der og da var det ferskt og pappa hadde virkelig hakket seg inn i hjernen min. Mye av det han sa, var ting jeg faktisk hadde gått rundt å følt om meg selv hele livet mitt og den tanken er hva som løste den siste gåten og gav meg styrken til å endelig gi slipp.

Grunnen til at alt han sa traff meg sånn, at det føltes ut som han validerte følelser jeg hadde hatt om meg selv i flere år, er fordi fryktene jeg hadde kom fra han. Disse er tanker han har plantet i meg siden jeg ble født, ikke noe jeg virkelig føler om meg selv. Pappa kjenner meg ikke, han var aldri en del av min hverdag, han så meg ikke, han ble ikke kjent med meg, alt han så var det han ville se. Hvorfor han valgte å ikke se meg som jeg var, det vet jeg ikke? Kanskje fordi han ikke ville kjenne på skylden av alt det vonde han gjorde meg, kanskje fordi han ikke ville tilknytte seg for mye med en han aldri kom til å se eller kanskje fordi han rett og slett ikke gir så mye tanke til andre enn seg selv.

Alt jeg vet er hvem jeg er. Jeg vet at jeg er et godt menneske, jeg vet at jeg er fullstendig badass, jeg vet at jeg er sterk og at jeg aldri løper fra en kamp, jeg vet at jeg er intelligent på min måte og at om min situasjon var annerledes så ville jeg ha funnet en plass for meg selv i denne verden. Jeg har alltid satt andre før meg selv, hele livet mitt, det er ikke før de 2 siste årene at jeg har gitt meg selv litt oppmerksomhet og tatt vare på meg selv. Jeg vet at jeg lever et tøft liv, men jeg finner alltid en måte å snu det om til noe positivt, uansett hvor mørkt det blir.

Jeg vet ikke om han bryr seg om han mister meg for jeg kjenner han helt ærlig ikke i det heletatt, jeg tror ikke noen gjør det. Han skaper en verden for hver enkelt menneske han kjenner og ingen blir behandlet på samme måte. Hvem han er som person, hva han ønsker seg er ikke lengre noe jeg bryr meg om, når jeg gikk ut av den døren var det for godt, jeg har gitt slipp på tanken om at jeg trenger en far eller at jeg trenger at han validerer meg eller mine følelser, jeg trenger ikke at han sier unnskyld eller føler for meg på noen som helst måte. I mine øyne er han ikke min far, han har aldri vært en far for meg og han har ikke retten til å kalle meg hans datter.

-Tessa