Et tema jeg ikke får skrevet nok om.

Mobbing, utestengelse, ungdom som sliter, ja, og alt dette i voksenverden.

Det foregår faktisk i voksenverden også, og jeg blir trist av å tenke på alle som faktisk føler seg ensomme, tilsidesatt og ikke verdsatt der ute.

Tenk så lite som egentlig skal til, før vi faktisk gjør mye for disse.

Før man får gjort noe for disse menneskene, må man også vite om at de har det sånn.

Folk må tørre å snakke om ensomheten sin, og folk må tåle å høre om det, uten at man tar det som syting.

Hvorfor liker vi ikke å høre om andres ensomhet?

Hvorfor liker vi ikke å høre om menneskers mørke sider?

Hvorfor tar vi imot folks lykke med åpne armer og begeistring, mens det som er ekte og fra et sårt hjerte, støter vi bort?

For meg er mennesker som tørr å fortelle at de har det vanskelig, og vil snakke om det, ekte mennesker.

Vi er ikke lykkelige 365 dager i året.

Tenk hvor mange som meste parten av året har dårlige dager, og føler seg alene.

Hvorfor skal ikke disse kunne fortelle hvordan de har det i sosiale medier, uten at folk tar de som sytepaver?

Det er jo sannheten, og deres liv. Er det ikke verdt å høre på de som ikke skryter av hvor bra alt er?

Jeg blir kjempe trist når jeg leser statuser om f.eks at noen gjerne vil ha med seg noen på en kafetur, kinotur eller et eller annet, og ingen responderer.

Av de 400 "vennene" man har på facebook, er det ingen som har mulighet til å vie denne personen en liten brøkdel av tiden sin.

Jeg skal ærlig innrømme, og er ikke redd for å si det heller, at jeg er ofte ensom.

Jeg har mann og en sønn hjemme, men kjenner allikevel på ensomheten når det gjelder venner.

Jeg er 43 år, men har fortsatt et enormt behov for bekreftelse fra venner, om at jeg er ønsket, at de liker å være sammen med meg.

Jeg er på kafebesøk, jeg har besøk hjemme, men dette er stort sett takket være at jeg er en person som steller istand. Jeg ber folk, jeg ber med meg på kafe, jeg ber meg selv, hadde jeg ikke gjort dette, er jeg redd jeg hadde vært ensom veldig mye.

Ensomhet kan være så mye.

Man kan være ensom i andre sitt selskap også. Ensom fordi man ikke føler seg ønsket.

Ensom fordi ingen ber deg med på ting. For all del, jeg har mange jeg er veldig glad i, og jeg ber med meg folk om jeg vil være sosial, men innimellom er det hyggelig å være den som blir bedt på ting også. Jeg er evig takknemlig for mennesker som går litt utenom sin "gjeng" og tørr å mikse meg blant sine venner. Dette gjør at jeg også kan bli kjent med nye folk.

Dette kjenner jeg på som en 43 år gammel dame. Tenk hva ensomhet gjør med ungdommer.

For ungdommene er det enda mer tabu å snakke om, enn hos voksne.

Ungdom og voksne skal begynne å tenke mer på de man vet er alene. Jeg blir kjempe trist av å tenke på alle som lever i ensomhet og ikke tørr å snakke om det.

Utfallet av dette kan ofte ende i en tragedie, ta sitt eget liv fordi livet blir for tøft.

Å høre om ungdommer som har hele livet sitt foran seg, ta denne utvegen er utrolig trist, men dessverre er statistikken over selvmord altfor stor.

Jeg mener ikke at alle selvmord er av ensomhet, og at ved å involvere en person redder livet til den som sliter, men du vet ihvertfall med deg selv at du har prøvd, og kanskje gjorde du livet litt enklere for et menneske akkurat den lille stunden du brydde deg.

Jeg får ikke sagt nok ganger hvor viktig det er at vi er litt medmenneskelige. Om vi kan gjøre livet til et ensomt menneske litt bedre ved å gjøre noe så enkelt som å inkludere, er det virkelig verdt det lille bryet dette innebærer.

Skal du be sammen en gjeng til fest, og du vet om noen som kanskje ikke har så mange, koster det så lite å slenge på en invitasjon. Det koster deg mindre enn det gleder en person.

Dette syns jeg er noe å tenke på.

Vi lever i en verden som er iferd med å bestå av en haug med psykiske problemer. Diagnoser her og diagnoser der. Er det ikke snart på tide å være litt medmenneskelige og i det minste gjøre en innsats for å gjøre det bare litt bedre for mennesker som sliter?

Vi har det vel ikke så travelt i hverdagen at vi slutter å tenke på andre?

Våg å bry deg om den som våger å surve litt over ensomheten sin, det gjør deg til et menneske.

Våg å poste et innlegg om ensomheten din, og fortell folk hvordan du har det, kanskje er det flere rundt deg som har det akkurat som du.

Med disse tankene mot natten, er det på tide å finne senga.

God natt, ta vare på hverandre, alle har rett på litt lykke!

Klem

?Klem Monica

Liker

Kommentarer