Alan James Hendry

Dette er et innlegg jeg har hatt lenge, men som jeg ikke har delt enda. Jeg har vært i tvil om det er noe jeg har ønsket å dele på denne plattformen. Etter mye konflikt med meg selv så har jeg bestemt for å publisere det.

12.November 2019 så mistet jeg min far.

Det er det værste og tøffeste jeg noensinne har opplevd. Det var veldig uventet, selv om han hadde vært på sykehuset i noen uker. Vi hadde fått beskjed av legene at han var fin og klar til å leve livet som normalt. Han ble utskreven og skulle begynne på jobb igjen. Tirsdag, to dager etter farsdag, så fikk vi beskjed at vi måtte komme til sykehuset. Da vi kom der fikk vi beskjed at han var død. Jeg husker en hver detalj av tiden på sykehuset, som om alt gikk i sakte film.

Dagene og ukene var et rent helvete. Jeg ble ganske følelsesløs på andre ting i livet. Jeg ville bare krype under dyna og se på tv hele dagene, og spise snop. Noen dager er det fortsatt hva jeg ønsker å gjøre.

Faren min var skotsk og vi hadde en irish wake for han. Vi samlet en gjeng av familie, venner og kollega av min far på en irsk pub i Stavanger. Vi hadde mat, musikk og drikke. Både jeg og han har alltid hatt en lik tankegang om hvordan vi ville hatt en begravelse. Da vi ikke har tro på noen religion, har det ikke følt rett for oss å tenke på kirken engang. Han elsket filmen p.s i love you, og der har de en irish wake. Hver gang sa han «sånn kunne jeg tenkt meg». Så vi gjorde det. Vaken ble veldig koselig og veldig tro til han som person. Han ble også kremert, som vi spredde med familie i Skottland.

Faren min var en fantastisk person. Jeg, helt ærlig, kan si at han var den mest omsorgsfulle, respekterte, gøyale og spøkefulle mannen som var. Han elsket å tulle med alle. Han var også så god mot alle. Meg, mamma, familie og alle vennene mine. Han var også en utrolig sta mann. Hvis han mente noe så stod han 100% opp for det. Han brydde seg om rettferdighet, likestilling, diskriminering, miljøet, politikk og mye mer. Han spesielt brant for to ting, som slår alt, Celtic FC og Skottlands selvstendighet. Han var alltid en person jeg gikk til for å snakke om slike temaer. Min personlighet er veldig lik min far. Vi var veldig like fordi vi har tilbragt så utrolig mye tid sammen. Han overførte mye av sine moraler og verdier over til meg. Jeg sliter mest med at jeg ønsker å dele livet mitt med han. Fortelle han ting, tipse han om en restaurant, musikk, film eller serie, bare snakke med han, sende han videoer av hunder på facebook eller kunne teste ut nye matopplevelser. Kunne reise på ferie sammen med han. Jeg, han og mamma var alltid reisepartnere, har nesten bare reist sammen med dem.

Det er veldig tungt å ikke ha han i livet mitt lengre. Når slikt skjer så tenker du mye på fortiden og fremtiden. Alle minnene som har vært og alle begivenheten som jeg vil savne hans tilværelse. Men det er også en stor del av meg i nåtid som lengre ikke eksisterer. Selv om jeg vet selv hvordan han ville reagert og hva han ville ha sagt, er det langt i fra det samme. Man mangler latter, klemmer, kysser på kinnet, diskusjoner og spøkefulle øyeblikk. Du føler at det ikke er rettferdig, men det er det jo aldri? Det har vært mye smerte igjennom disse månedene. Savn er som regel følelsen jeg sitter igjen med.

Men så har det også vært mye glede. Jeg er tross alt min fars datter og han oppdro en sterk ung kvinne (som han ville ha sagt). Jeg skyr ikke vekk fra glede i hverdagen. Jeg nyter dem og tar vare på dem for jeg vet hvor skjørt livet er. Han var en livsnyter, og jeg er en livsnyter. Og jeg vet hvor sinna han hadde vært om jeg ikke levde livet mitt til mitt fulleste. Jeg er en veldig positiv person og elsker livet mitt, så det kan være en utfordring når jeg har det tungt. I november, før alt dette skjedde, var jeg på mitt lykkeligste noensinne. Jeg var så genuint lykkelig. Det var veldig vanskelig å gå fra lykkerus til hele verden min knuse over en natt.

Det er ting eller øyeblikk som gjør at jeg savner han så mye at jeg tror jeg skal sprekke, men av og til er det øyeblikk jeg kjenner hans tilværelse og alt blir varmt og greit igjen.

En ting jeg vet er at jeg kan si at jeg er den heldigste damen noensinne som har blitt oppvokst av den mest fantastiske mannen som var min far. Han gjorde alt for meg. Han var min største støttespiller. Han har lært meg å være den kvinnen jeg er i dag, og jeg skylder han alt. Fordi jeg elsker den kvinnen jeg er. Selv om jeg har mistet mye med å ikke ha han i livet mitt lengre, har jeg fått så mye av å ha han i livet. Jeg vil vær evig takknemlig for alt han var og alt vi var. Jeg vil alltid vite hvor høyt han elsket meg. Vårt bånd vil alltid være med meg. Han var en av mine nærmeste, om ikke den aller nærmeste. Det er ikke alle like heldig å få oppleve.

Jeg snakker litt lite om han fordi jeg sliter veldig å åpne meg og dele. Selv med mine nærmeste. Grunnen for jeg velger å dele så offentlig er for jeg vil at min far skal leve videre, selv om han ikke er her lenger. Han fortjener verden og jeg føler det er mitt ansvar å holde hans ånd i live.

Liker

Kommentarer

Synne Halhjem
,
❤️❤️❤️
Henriette Sofie
,
Allan var ein go pappa og heilt sikker en fantastisk mann til din mamma. Han vil nok og at dere skal leve livene deres videre og ha det godt sammen med. Han ønske nok ikke at litlajentå skal sitte og vær lei seg og sånt. Derfor må du ta og kose deg i livet ditt og nyte dagene ❤️