Day 4

Kjære meg selv. Du er sterk nok. Du har stått på i flere år nå, og snart må du innse det. Se på deg selv som den bestevennen du ønsker å være, og som du klarer å være. Du gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg, i de aller fleste tilfeller. Du prøver å smile til mennesker, og lar dem føle seg sett.

Du prøver.

Vi prøver.

#nouw30daychallenge


Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Day 3

Ser du kuttene på kroppen min? Vet du kanskje ikke hvordan du skal reagere? Hvorfor vet du det ikke? Fordi vi ikke lærer noen ting om det. Psykisk helse er et så viktig tema, at jeg gjerne kunne holdt foredrag om det alene. Jeg er så lei ordet "depresjon". Ettersom det er grunnen til at så mange mennesker sliter, uten å klare å fortelle om verken det eller hvorfor. Jeg trengte at noen spurte meg om hvordan jeg hadde det- mens jeg hadde det vondt. Ikke etter kuttene hadde grodd igjen. Jeg trengte støtte. Masse kjærlighet. Jeg fikk hjelp. For seint. Var ikke symptomene gode nok? Jeg turte aldri være ærlig. Hvorfor tok ingen seg tid til å være der for meg? ...Folk tok seg tid, men jeg klarte ikke forstå det. Jeg klarte ikke være ærlig, og følte dermed det var alle andre sin feil. Noe det absolutt ikke var. Men likevel, de mest konkrete spørsmålene, er de viktigste. Ta vare på hverandre!

Klem

#nouw30daychallenge

Likes

Comments

DAY 2

Fordi at det å snakke med deg er betryggende og godt. Fordi at det å snakke med deg, gir meg en følelse av lettelse, samtidig som jeg blir veldig rørt. For hvert ord du sier til meg, kjenner jeg på takknemligheten. Du lever og jeg hadde aldri klart meg uten deg. Takk for at du overlevde. Du har hjulpet meg med å overleve nå. Det å høre stemmen din, det gjør meg rolig. Jeg har det alltid bra med deg, selv om det vi snakker om kan være utrolig tøft. Jeg blir ikke deprimert av det, men jeg reagerer. For du har vært gjennom så mye forferdelig, og likevel er du her for meg.

Fordi at det å skulle møte deg er motiverende. Det gav meg liv og eventyr, når jeg var håpløs og tankene mørke. Fordi at å skulle møte deg, var det beste som kunne skje i hele verden. Den gleden jeg fikk, og fortsatt får, i håp om å oppleve det samme igjen, er stor. Du ga og fortsetter å gi meg glede. Du ga med uskyldig motivasjon. Da jeg ville dø, tenkte jeg på deg. Hvor lykkelig du gjorde meg.

Du betyr alt for meg. Jeg elsker deg!

Dedikert til familiemedlem.

#nouw30daychallenge 

Likes

Comments

Mine ambisjoner med Nouw sin 30 DAY CHALLENGE!!

Heihei peps. I år skal jeg delta på Nouw sin utfordring, som går ut på å skrive et innlegg hver dag i 30 dager. Ettersom jeg sjelden legger ut innlegg nå, tenker jeg at målet mitt er at dere kan få bli enda bedre kjent med meg og de utfordringene jeg går igjennom for tiden. Jeg kommer til å ta dere med inn i hverdagen min, 30 dager i strekk. Og vi starter i dag! Det vil komme et innlegg senere i dag, som blir en del av dag 1. Ellers håper jeg dere vil følge med meg hver dag fremover.

Jeg har masse ideer, og har skrevet flere utkast. Dem kommer til å bli leita frem, slik at jeg har masse å ta utgangspunkt i når jeg skriver. Håper på at dette blir spennende! :D

XOXO mlsm <3

Likes

Comments

Så mange anfall, sorger og mørke tider jeg har hvert igjennom, så lever jeg enda. Jeg trodde ikke jeg skulle fylle 18 år. Men jeg klarte det. Jeg klarte å håndtere sorgen min, uansett hvor vondt det var. Jeg bestod eksamen. Jeg tok aldri livet mitt. Jeg ble noen sår rikere på kroppen, men det er bevis på overlevelse.

Det er nyttårsaften, og siste dagen i 2017. Det er på tide å se tilbake på hva man har klart og oppnådd. Jeg ble aldri lagt inn i 2017, det ble jeg trua med. Jeg har vært kjempe syk. Angsten har vokst, selv om jeg har lært å leve med den. For et år siden, på nyttårsaften, ble hjertet mitt knust, mens livet allerede var tøft nok fra før av. Den natta trodde jeg at jeg skulle dø. Jeg har grua meg til i dag, fordi natta i fjor var så ille. Jeg er så takknemlig for alle som hjalp meg den gangen. Om jeg ikke hadde fått hjelp, vet jeg ikke hva som hadde skjedd meg.

Jeg vil ønske alle et riktig godt nytt år! At vi blir kvitt det vonde, får mer glede og alt som er godt. At vi skal klare å arbeide mer med oss selv fremover. Jeg heier på oss alle! 

Likes

Comments

Appell

For vi er alle mennesker. Redd, såret og med mange følelser. Noen er lykkelige, andre er hjerteknust. Noen får, andre mister. Men vi er fortsatt alle bare mennesker.

Vi har ulike holdninger. Meningene våres er basert på samfunn og resultater. Noen er selvsikre, andre er mer redd. Redd for alt sosialt, et sted du faktisk må si dine egne meninger høyt. Og hvem er du egentlig, hvis du aldri har tanker rundt store problemstillinger? Hvor langt kommer vi da? Hvis ingen tør å snakke høyt.

For vi er bare mennesker. Vi kommer fra samme jord, skapt på samme sted. Våres liv går ut fra vår kultur. Hvor vi kommer fra. Ulike steder. Industriland og utviklingsland. Rike land, men også fattige land. Alle er verdifulle. Like mye verdt. Uansett bakgrunn, farge og kultur.

Mennesker tar avgjørelser og valg hele tiden. Mange ting er lett å velge, andre ting er mer komplisert. Du kan drepe, men heller velg å elske. Du kan krangle, men heller diskutere. Hva med å inngå ulike dealer? Kanskje verden ville vært et bedre sted da.

Verden i dag er grusom. Og jeg ville gjort så mye for å forandre den. Få den til å bli et trygt og godt sted å være, uansett hvor og når. Alle ofringer mennesker i dag gjør. Selvmordsbelter for eksempel. Du tar ikke kun ditt eget liv, men mange flere uskyldige. USKYLDIGE! Og hva er poenget? Gjøre om verden til et enda sykere og verre sted å bo på?

Alle som mobber, alle som velger å være slem mot en person. En person som er alene. Ingen beskyttelse, ingen som backer den opp. Hvem fortjener det? Ingen. Den smerten den ene eleven må gå med alene. Hvorfor velge å gjøre livet trist for denne personen, istedenfor å gjøre det fantastisk?

Hvorfor skal du drepe noen, fordi du ikke er enig? Eller fordi dere aldri kom frem til noe sammen og felles. Dere ble aldri enig. Hvorfor drepe? MIsta plutselig vedkommende hele verdien sin? Nei. Den gjorde ikke det. Ikke du heller. For vi er jo bare mennesker, og mennesker styres av sine egne tanker, meninger og mål. Påvirkning. Hvordan de rundt deg er. Eller hvordan hodet ditt er. Kanskje det er psykisk?

Likevel. For 6 år siden, valgte en mann. Helt alene. Å drepe mange mennesker. Et menneske. Tenk at et menneske kan forandre et helt land, på bare noen timer?

  • 64 Lesere

Likes

Comments

Det handler om å respektere det at man er alene. At man ikke er likt.

At jeg vet jeg er alene i klasserommet, hjemmet, ute, borte og over alt. Fordi tankene mine er i en egen boble. En boble med kun meg inni, meg og mine tanker. Meg og mine tårer. Meg og mine ord, og alt som jeg har lagd. For alt jeg ser av mennesker er ryggen deres, bakhodet og alt som følger med. Ingen ansikt finnes foran mitt fjes, ingen smil kan jeg heller se. Fordi jeg, jeg er alene. Jeg er ikke sett utenifra, men jeg kan se innsiden og ut. Fordi jeg er et menneske, og prøver å respektere alle for det dem er. Selvom det også er vanskelig. Fordi nå orker jeg det ikke lenger. Jeg er sint og frustrert, jeg føler meg sviktet og brukt. En erstatning til de små tidene, der de andre mangler sin andre halvdel. Fordi jeg vet jeg er alene, når alle mine er borte. Fordi sånn er menneskene jeg møter på hver dag på skolen, i klasserommet. Hvem tar initiativ til å faktisk prate, se, jobbe og invitere meg med på det som faktisk skjer? Ingen. Fordi jeg er ikke sånn som de andre. Jeg er et spesielt menneske, med andre type holdninger og meninger, som gjør det slik for meg at jeg plutselig ikke er verdt like mye lenger. Det er en fæl følelse. Alle tårene jeg har grått, fordi jeg har blitt sviktet eller såret, alle tårene jeg har grått fordi jeg hele tiden har visst at jeg ikke har vært bra nok. For noen. Fordi min innside og utside er annerledes. Fordi jeg blir sett på som rar, teit, spesiell og stygg. Jeg har blitt behandlet som om jeg er det, så da er jeg det vel.

At jeg vet at neste gang jeg får anfall, så vil jeg både kutte og drepe meg selv. Det er det jeg vil, fordi det gjør så himla vondt på innsiden. Fysiske indre psykiske smerter. Fordi jeg kjenner meg selv, og alle mine følelser og tanker. Fordi alt gjør så vondt. Fordi jeg ikke er, og aldri kommer til å bli bra nok. For noen. Jeg prøver å smile, jeg prøver å være den personen som trengs for alle andre sårbare. Men jeg er såret selv og det er vanskelig. Det handler om hvordan jeg skal behandle meg selv, under mine verste anfall, der tårene ikke slutter å renne, og smerten i hjertet bare blir større og større. Angst, redsel og stress. Fra alle kanter rundt meg. I den boksen jeg er i, som jeg kaller for min boble. Den boblen som er god, viktig og utrolig vondt, alt på samme tid. Fordi alt gjør vondt, og jeg føler jeg ikke klarer å mestre noen ting. Det gjør ting tøffere, når livet allerede føles som en hjelpesløs reise, med bare masse vonde opplevelser. Tap og svik.

Det å akseptere å måtte leve slik helt frem til jeg blir frisk. Helt til jeg blir frisk, og kun er omringet av mennesker som er glad i meg for den jeg er. Ikke for alt annet, som ikke er meg. Det at jeg må akseptere at ting ikke blir bra på et blunk, men at jeg likevel må lære meg å leve med det lille gode jeg finner i hverdagen. Som har ingenting med stress, angst og redsel å gjøre. Det å akseptere at jeg er usynlig på skolen, hver eneste dag.

Det er det som gjør mest vondt. Det å akseptere noe som bryter, ødelegger og dreper meg.

  • 72 Lesere

Likes

Comments

"Fordi jeg liker deg så sykt

og

følelsene er vanskelige å kontrollere.

Hvorfor må jeg ha det slik?

Kunne ikke alt fiksa seg

og

vi bli lykkelige sammen.

Jeg visste mens jeg var med deg

at dette vil snart bli et savn.

For

når jeg kommer hjem,

vil alt være tårer."

Det er sant. Jeg ser tilbake på de siste timene. Jeg smilte. Jeg lo. Jeg var glad. Jeg følte meg bra og strålende. Nå, som de tusen andre ganger, er jeg redd for å aldri få den spenningen, tryggheten og gleden igjen. Jeg har opplevd den flere ganger før, for den gang da gjemte jo ikke frykten seg i meg. Sorgen kommer tilbake, og det samme med spørsmålene og tankene.

I dag, snakket du med meg igjen for første gang siden den natta da du knuste mitt sterke skjold, mitt hjerte. Det som pumper liv som jeg ikke kan leve uten. Det ble ødelagt. I kveld ble det glemt. Fordi du så på meg. Du snakka med meg under aktivitetene. Du startet fysisk kontakt. Er pausen vår over? Hva godt kom ut av den? Et elendig savn? Har du savnet meg? Jeg savnet deg, savner deg og vil alltid savne deg. Til den dagen jeg blir lykkelig og aldri mer trenger å kjempe for deg, gutten min. Du er verdt all min smerte.

Jeg elsker deg! <3

Bilderesultat for love quotes

Likes

Comments

​For jeg skriker til dere! Skriker og hyler! Tror hodet mitt skal eksplodere og tårene lage en tsunami.

For jeg har blitt gal, jeg har tanker, meninger og følelser som skyter meg i alle steder på kroppen. 

Jeg vil hyle. Hyle til halsen sprekker. 

For dere har ødelagt meg, og jeg har en frykt uten like hver eneste dag. 


Min første tale

"For jeg"

For jeg skriver for alle oss med små lepper uten lyd. For oss som opplever, men ikke blir sett. Oss med angst, som ikke får puste.

For jeg står opp for oss som satt alene, gikk alene, ønsket å dø alene.

For jeg ønsker å hjelpe dem som sitter i midten, fremst, bakerst eller i hjørnet i klasserommet som er redd.

For jeg står opp for de personene som ser en mørk fremtid fylt med håpløshet. Fordi dem er redd.

For jeg står opp for dem som sitter på sengekanten om kvelden, på badet, i bussen eller toget og ønsker å skade sin egen kropp. Fordi disse menneskene føler seg verdiløse. De blir behandlet urettferdig og grusomt.

Disse personene er sterke!

Disse menneskene som møter opp, tidsnok og klar! De fortjener respekt! Hodet er ikke fylt med skole, men med frykt. Konsentrasjonen er på bunn! Likevel møter disse menneskene opp, noen av dem. Flere gjør det, andre ikke. Jeg møtte opp, aldri skulk som gav meg fravær.

Så, si meg! Vil dere gjøre noe med dette? Hva lærer lærere pedagogisk da de tar utdanningen sin? For jeg føler meg sviktet. Jeg har ikke merket noe trygghet på videregående! Det er sykt.

Ingen fortjener dette, selv om jeg personlig synes at dem som har ødelagt disse fantastiske menneskene skal kjenne litt på den følelsen vi har hatt i flere år.

Hva tenker dere å gjøre med dette?

Jo, vær så snill, ta ansvar!

Se på faresignalene. Se stort på det.

Psykiske lidelser kommer ut av dette veldig ofte! Ta tak og følg med!

Jeg står opp for de stakkarslige menneskene med psykiske plager og lidelser, kutt og dødstanker. Dere fortjener det ikke.

Dere! Jeg står opp for dere!

Tro meg.

  • 63 Lesere

Likes

Comments

Jeg savner deg. Samtalene, klemmene, kyssene, kosingen, latteren, drikkekoppen, maten, nattevandringene og atmosfæren våres. Jeg savner alt.

Det verste av alt, er at jeg savner akkurat deg. Jeg tenker på alt det bra vi hadde, alt som var godt. Alt som gav meg glede, det som gjorde at jeg overlevde -det var deg.

Jeg savner det første kysset mitt -som var med deg. Jeg savner min første nattevandring -som var med deg. Jeg savner alt. Savnet gjør vondt, det resulterer i tårer. Mange tårer. Skyldfølelse og mange andre følelser. Sorg, tristhet, frustrasjon og sinnet. Jeg merker litt på takknemligheten, da jeg ser tilbake på alt det gode jeg opplevde -sammen med deg. Det er godt, og det er ekstremt vondt. Det har vært ekte, det jeg har følt. Hvis ikke ville det ikke vært så sykt fælt nå.

Nå blir jeg fysisk kvalm igjen. Jeg merker tomrommet i hjertet, som bare du kunne fylle. Alle de syke(!!) psykiske utfordringene du har gitt meg i ettertid. Noe jeg ikke visste var mulig.

Å være bare 17 år og ha det vondt og vanskelig på skolen med alvorlig depresjon, GAD-lidelse, bipolar lidelse, posttraumatisk stresslidelse og kjærlighetssorg. Det er ikke så digg. Dette har kommet av ulike grunner, mest fra stress og angst. Som jeg begynte å slite med i skolesammenheng. Som nå er utviklet til 4 psykiske lidelser. Men jeg ovelever det også, men jeg må forandre innstilling. Innstillingen er den tingen som er vanskeligst å forandre, ettersom jeg ikke kan se noe som helst lys i tunnelen akkurat nå. Men det kommer seg vel, det er noe jeg tror på!

Og savnet blir bare større. Husker snappene jeg fikk for to år siden, i vinterferien. Der vi var på hvert vårt sted, men samtalene var likevel koselige. Fikk bekreftelse og oppmerksomhet. Som jeg alltid trenger. Hele tiden. For du kan ikke leve et fint liv uten noen form for oppmerksomhet, og alle trenger en bekreftelse på de gode som befinner seg på innsiden av dem. Tenk på det, tenk på å fortell noe fint til de rundt deg, det kan gjøre en stor forskjell

Jeg ser fortsatt for meg at du går i skolegangen, vi går i hver vår retning, og møtes i det vi går forbi hverandre. Ikke bare kroppene møtes, det er blikket også. Til og med smilet. Det husker jeg. For jeg husker så og si alt. Jeg husker jeg er på biblioteket, leter etter en viss bok. Så kommer du bakfra og skremmer meg. Jeg likte det. Minnene strømmer gjennom meg, når savnet er på sitt verste. Det er sånn det er, ihvertfall for meg. Som sagt gjør det vondt, men jeg er likevel så glad for å ha disse minnene å se tilbake på. Om mange år, når ting kanskje er lagt på is, og livet har gått videre, kan jeg se tilbake på det og smile, for alt jeg gjør nå, det er å gråte. Jeg kan ikke se tilbake på noe uten å bli trist, av tusen ulike grunner.

Fordi mine tårer er til deg, kjære

Likes

Comments