time to be honest

Dere vet når innlegg kommer perfekt formulert, rullende i hodet ditt? Men når du setter deg ned så har alle gullkorn, powersetninger og flyt bare sporløst forsvunnet. Dette innlegget er skrevet mange ganger i hodet, og jeg har prøvd etter beste evne å formulere det nogenlunde greit her på "papiret" også. Men igjen så er jeg for sliten til å kunne pirke og finlese det flere ganger, så det får nesten bare stå som det er - iallefall enn så lenge. Jeg håper jeg får frem budskapet mitt på en okei måte, og at dere tåler litt tankespinn her på bloggen. Den har jo handlet mest om mote, hverdag og reise den siste tiden, men sånn bak fasaden så er ting litt vanskelig akkurat nå. Håper alt står bra til med dere ?

-------------------------------------------------------------------------

Jeg sier i introen til Femellebloggerne at jeg blogger om mote, hverdag og reiser, men også om sykdommen som er en stor del av hverdagen min. At jeg føler jeg er en talsperson for de som sliter med det samme. En man kan kontakte om man trenger noen å snakke med. Men hvor har den biten av meg vært i det siste? Den ærlige som forteller i mer enn en bisetning at forma faktisk ikke er så bra for tiden? Jeg vil jo bloggen skal være et positivt sted for både meg og leserne mine. Der jeg viser at jeg er mer enn bare syk, at jeg som person og menneske har mer å tilby enn svar på spørsmål om en vanskelig sykdom. Jeg liker ikke å være "hun syke", men igjen vet jeg at min åpenhet rundt det har hjulpet andre som sliter med det samme. Andre som kanskje sitter der fortvilt fordi de er syke, men ingen tror dem. Andre som ikke får hjelp. Jeg får alltid en god følelse i meg når folk kontakter meg for å snakke, og har alltid vært en person som tar vare på de rundt meg. Kanskje til tider så masse at jeg glemmer litt av meg selv.
Sist innlegg var på mandag, siden har det vært stille. Først var det fordi jeg ikke kom meg inn på bloggen, ikke før på onsdag. Jeg satt med en klump i magen fordi jeg ikke hadde oppdatert dere, fordi jeg forventer mer av meg selv. Når jeg endelig kom meg inn på bloggen på onsdag, ble det ikke blogget den dagen heller. Ikke i går. Hvorfor? Jeg sliter litt for tiden. Jeg har kommet meg ut på avtaler og en tur på butikken, men etterpå har jeg vært helt tom. Helt tom av energi, men full av smerte. Klarer ikke ligge stille, strålinger fra rygg til nakke, og fra rygg til lår. Jeg blir både lei meg, sint og oppgitt, og kjemper konstant med min indre dialog. Om ikke den fysiske smerten er utmattende nok, så kan dere tenke dere å ha en indre kamp med seg selv samtidig som man egentlig er altfor sliten til å i det hele tatt puste. Jeg tenker på hvor heldig jeg er som ikke lengre trenger å ligge i et kaldt, mørkt rom, alene. At jeg faktisk kommer meg ut på stua, kommer meg ut med bisken og klarer å få i meg noe å spise. Samtidig er jeg oppgitt fordi jeg ikke klarer å rydde, klarer å aktivisere hunden, klarer å tørke støv. Mannen kommer hjem til leiligheten i samme stand som han fant den, med et matfat og et glass mer på benken. Jeg kjenner det klør i fingrene, jeg vil rydde, vaske, ordne, gjøre det koslig rundt oss, men kroppen lar meg ikke. Jeg blir sint fordi det er min feil at jeg ikke stoppet i tide, men samtidig ville jeg ikke ha ofret turene mine om jeg skulle gjort det igjen. De ga meg så utrolig masse. Så hvordan balanserer man å være både sint, glad og oppgitt samtidig? Vel, når man har så lite energi som det jeg har nå, så klarer man ikke det. Man må ri berg-og-dalbanene, være med på hver sving, hvert hyl og hver latter. Hvis jeg prøver å overstyre følelsene enda lengre, venter en enda større nedoverbakke. Jeg skal være glad jeg stoppet opp nå, selv om jeg helt ærlig ikke tror jeg hadde klart å holdt meg oppe stort lengre. Det gikk til 17 mai, men når kvelden kom, kom også teppet. Jeg visste hva som ventet om jeg pushet for lenge, jeg trodde jeg var forberedt. Jeg var jo det, det er bare så uhorvelig vanskelig å stå i det mens det herjer. Mens man hyler seg hes i livets karusell. Frisk eller ikke, livet går opp og ned, det er det som gjør det verdt å leve. Hva om alt hadde vært monotont, ingen glede, ingen smerte - ingen følelser. Hva slags liv hadde det vært? Selv om nedturene er vanskelig å stå i, er det viktig rette seg opp i ryggen, ta et skritt av gangen, komme seg opp igjen. Nyte mestringsfølelsen og gleden man får av å komme seg igjennom enda en utfordring.
Jeg vet denne perioden går over, det krever bare jobb, tålmodighet og viljestyrke, men jeg kjenner det blir hardt denne gangen. Mest fordi jeg er så psykisk sliten også, så jeg klarer ikke helt å se lyset i tunellen. Men jeg vet det er der. Verdens beste heiagjeng står der og heier meg opp, så nå må jeg bare ta tak i situasjonen, forstå alvoret og prøve å sakte men sikkert krabbe meg fremover, før jeg også kan reise meg, rak i ryggen og klar for neste trinn.

Liker

Kommentarer

kamilla.haaland,
Du er sterk <3 Ta vare på deg selv! :-)
kamillahaaland.com
iselinnandersen,
Kjære sterke, vakre Marlene! JEG synes du er inspirerende uansett om du skriver om sminke, klær, hus og hjem eller sykdommen! Jeg synes du er kjempeflink til å vise at ME ikke bare er å ligge inne på et mørkt rom, eller alle de tingene vi ikke kan få til. Men å vise hva vi KAN få til! Og at du samtidig ikke legger skjul på sykdommen din, men er åpen om den, og inviterer andre til en konversasjon med deg om den. Utrolig beundringsverdig! Jeg var jo tross alt med deg i en uke i strekk, med forsinkninger og mas og stress og jeg må jo rett og slett si at jeg synes du klarte deg helt ufattelig bra! Jeg vet du var helt kjempesliten, men hver dag stod du opp og smilte om kapp med sola, og det er DET som er inspirasjon <3 Glemmer ikke med det første da jeg begynte å blogge for Femelle, og du sa jeg alltid kunne snakke med deg om ME, blogging eller hva som helst. Det varmet veldig! Jeg synes du er en fantastisk blogger - selv om det ikke kommer ut 3 innlegg om dagen. Jeg synes du er en fantastisk reisekamerat - selv om du er sliten. Og ikke minst synes jeg du er ei fantastisk flott jente - selv om du ikke alltid får gjort alt du har lyst til. Hjertelig god bedring Marlene <3
iselinnandersen.femelle.no
charlotte.bo,
Du skriver så fint og er veldig flink til å sette ord på følelsene dine. Man forstår liksom så utrolig godt hva du snakker om, selv om man selvfølgelig aldri på langt nær kan forstå noe sånt før man er midt oppi det selv.. Men du er sterk, Marlene! Det er trist å høre at du har det så vondt akkurat nå, men du kommer deg igjennom det <3 God bedring på alle måter <3
Charlotte.femelle.no
malak_myrset,
Får så vondt av å høre om hvordan du har det. Ikke ha dårlig samvittighet for bloggen, de fleste som føler deg, kjenner situasjonen din. Det viktigste er at du kommer deg, vi kan vente <3 Håper det går over snart! Smertehelvette suger bånn i bøtta =(
malas.blogg.no
marlenes1992,
Tusen takk for fine ord Mala, settes utrolig pris på <3
missmarlene.femelle.no
marlenes1992,
Tusen takk for fin kommentar Charlotte, det settes stor pris på <3
missmarlene.femelle.no
marlenes1992,
Iselinn da, kan jo ikke annet enn å felle noen tårer til denne fantastiske kommentarer <3 Du er så god du!
missmarlene.femelle.no
marlenes1992,
Tusen takk Kamilla <3
missmarlene.femelle.no
nameless.freak,
Beklager sent svar, men jeg kjenner meg veldig godt igjen i den nedturen. Jeg forstår nok ikke akkurat hvordan du har det, men jeg har også vært vannvittig sliten i det siste. Jeg er veldig glad for at du skriver så åpent og ærlig, det gir meg en bedre sjanse å forstå deg og sette meg inn i hvordan din hverdag kan se ut. Jeg synes det er flott og sterkt gjort! Jeg håper også at formen begynner å bli bedre, nå har det jo vært litt mer aktivitet her inne igjen, og jeg tar det som et godt tegn! Stå på, Marlene! Klem! <3
barekatrine.wordpress.com
marlenes1992,
Ingenting å beklage for, takk for at du tar deg til til å kommentere! <3 Håper du får mer energi fremover når du har fått hentet deg inn igjen etter oppgaveskriving, eksamen, reising og ikke minst ny jobb neste uke! Om det er noe jeg kan gjøre for deg, så ikke nøl med å ta kontakt :-) Ja, det går sakte men sikkert fremover, og igår var jeg på akupunktur for første gang. Føler meg bedre idag enn på lenge, så jeg lurer på om det faktisk hjalp meg :-) Så tenker å prøve det igjen om noen uker for å se om jeg føler det samme da, eller om det bare var tilfeldig at jeg hadde mer energi når jeg våknet idag :-)
missmarlene.femelle.no