For et år siden...

satt jeg nede på sørlandet på rehabilitering og spilte bingo. At det har gått et år siden jeg var nede på sørlandet på rehabilitering, er ganske rart å tenke på. Oppholdet er så friskt i minnet, vennskapene som ble stiftet får meg fortsatt til å smile, og tanken på hvor mye jeg har utviklet meg det siste året er ganske utrolig. Disse bildene ble postet for nøyaktig et år siden. Jeg blogget gjennom hele rehabiliteringsoppholdet, noen innlegg mer dype enn andre.
Jeg har i løpet av årene mine som syk vært på to rehabiliteringssentre, og Sørlandet Rehabiliteringssenter var absolutt det beste for meg. Fra jeg satt foten min på området deres, ble jeg møtt med respekt, ydmykhet og forståelse. Det å i det hele tatt bli tatt fra bagasjen på vei til rommet, for at jeg skal slippe å slite meg ut på den, var helt nytt. Å ikke ha noe press, men heller frihet til å faktisk kjenne på alt som foregår i kroppen, var nytt for meg. Det slo meg litt ut, men etterhvert som ukene gikk, fikk jeg motet opp. Jeg lærte meg mye om sykdomsmestring, trening, kosthold, og grenser. Jeg skal innrømme det at jeg var ganske nedfor i perioder der, fordi jeg tillot meg selv å kjenne på hvor dårlig jeg egentlig var. Sannheten om hvordan jeg egentlig hadde det, slo meg i ansiktet som en boksehanske. Jeg dro ned dit i redsel for å være "for frisk" i forhold til andre der, men så opplevde jeg det at det var jeg i mange tilfeller som måtte trekke meg tilbake. Jeg sov mellom hver "økt", og jeg var i ganske elendig form til tider, og det var hardt å innse at jeg ikke var så frisk som jeg kanskje trodde. Ståpåviljen kom etterhvert, og selv om jeg visste at jeg ikke var frisk nok til noe stort enda, jublet jeg for hver eneste lille ting jeg fikk til. Dette var min kamp mot min sykdom.   Utdrag fra 21.08: Hei dere! Er ganske uvirkelig å tenke på at om 5 døgn sitter jeg hjemme, på gulvet, og koser med Tiko. Venter på at Kristian skal komme hjem. Borte fra alle jeg har fått så god kontakt med, og delt hittil 62 måltider med. De jeg er vant til å se fra jeg står opp, til jeg legger meg. De som har blitt som en liten familie for meg. Jeg skal snart hjem til min ordentlige familie. Meg, Tiko og Kristian. Og selvfølgelig lillesøster, lillebror, mamma og pappa. Jeg tipper de neste døgna kommer til å gå veldig fort, og før jeg vet ordet av det, er vi på vei hjem, til våre vanlige liv. Forhåpentligvis med litt mer kunnskap og lærdom enn når vi kom hit. Med knep og fremgangsmåter på hvordan vi kan bedre vår hverdag, når vi kommer hjem. Jeg har satt meg opp noen små mål for hvordan hverdagen min skal bli når jeg kommer hjem, og det vet jeg flere her som har begynt å planlegge også. Neste helg, er jeg ikke her. Da er jeg en 12 timers kjøretur unna denne plassen, som har vært mitt hjem i 21 dager. Jeg må begynne å lage middag selv, handle inn mat, ta ansvar for dagligdagse ting, som ikke bare gjelder meg. Men jeg kjenner jo, at det skal bli godt å komme hjem. Slippe å legge meg alene, ha en bisk som får frem smilet selv når tårene triller, kunne sitte i sofaen vår igjen, treffe venner, familie og svigers igjen. Gå tur med Tiko, gå rundt på senteret, handle på Kiwi, lage meg ferdigpizza om jeg vil det. Hverdagen som jeg har vært vant til før jeg dro hit, kommer til å bli forandret. Jeg kommer ikke til å ha det som jeg hadde det før dette oppholdet. Jeg har fått drømmer, håp og viljestyrke. Jeg har planlagt mange ting jeg vil gjøre i løpet av de neste månedene. Jeg har fått pågangsmot og endret syn på ting irundt sykdommen min. Jeg skal bli bedre. Dette er min kamp mot en friskere hverdag!
Selv om jeg fikk meg en knekk når jeg kom hjem, har jeg aldri sluttet å kjempe. 2012 har virkelig vært noe for seg selv, og det tenker jeg å skrive et innlegg om senere. Hva jeg har fått til på dette året, hadde jeg aldri i verden tørt å håpe på for et år siden. Jeg er langt ifra frisk, men jeg har absolutt tatt noen skritt i riktig retning. Jeg er på vei opp og frem, og jeg håper bare jeg slipper altfor store fallgruver på veien dit. Noen kommer det alltids, og det er jeg forberedt på, men jeg har lært meg teknikker og måter som gjør at jeg kommer meg kjappere ut av det nå, enn jeg gjorde før. Jeg er absolutt på riktig vei, og jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer, selv om ikke alt nødvendigvis er rundt neste sving. Jeg har lært meg å sette pris på alle små mestringer, som mange tar for gitt, som også jeg tok for gitt før jeg ble syk, og det hjelper meg veldig på veien. Psykologen har oppfordret meg til å lage meg ei skrytebok, hvor jeg skriver ned positive ting som jeg får til, som jeg har å se tilbake på når jeg har det dårlig. Ta det med jobben f.eks. Jeg ble ganske lei meg for hvor mye det tok på å jobbe 2x2 i uka, og hvor sliten jeg var. Da er det viktig å huske på: Jeg har jo jobbet 2x2 i uka! Herregud, det er jo kjempestort! Ja, det er naturlig å bli mer sliten, det er jo en stor forandring for meg, men at jeg fortsatt gjør det, og at jeg nå, etter to måneder, fortsatt klarer det, det er jo en kjempemestring! Jeg blir ikke like sliten nå, som jeg ble de første ukene, og ja, jeg ble ganske sliten og dårlig, men jeg ble i det minste ikke sengeliggende? Jeg har jo vært der og, at den minste anstrengelse har ført til at jeg har blitt sengeliggende en periode. Blir jeg det nå? Nei. Er det fremgang? Ja! Nå har jo jeg egentlig bloggen som ei skrytebok, som jeg kan bla meg tilbake i, og se hvordan jeg hadde det da og da. Alikavel tror jeg ei skrytebok kan være lurt og ha, for å minne seg selv på hvor mye man faktisk har klart, når man ligger der dårlig i senga, og ikke tåler noe særlig med lys. Hele dette innlegget er jo egentlig et skryteinnlegg til meg selv, om hvor langt jeg har kommet og hvor flink jeg har vært. Ei av mine beste venninner skrev til meg her en dag: he virkelig fått ett lite "innblikk" i kossn du har d når du har dårlige daga å ikkje klare å gjør nokka, ikkje nokka god følelse i d heile tatt = / Så all ære t d, du e virkelig sterk snuppa som klare d gjennom dagan me ett smil?. Å få høre slikt betyr utrolig mye for meg, og hjelper meg å kjempe videre. Dette innlegget skulle egentlig ikke bli så langt, men jeg har mye på hjertet, og nå har jeg lettet det litt for dere. Ønsker dere alle ei god helg ? Q: Har du planer for helga? Q: Er du flink til å sette pris på de små tingene i hverdagen?

Liker

Kommentarer

hettemay,
Du har all rett til å skryte, og du har all grunn til å være uendelig stolt av deg selv. Du fascinerer meg veldig, for på tross av sykdommen og alt du har vært gjennom de siste årene er du et så varmt og godt menneske, som gir uten å tenke på belønning, lever uten fordommer og behandler menneskene i livet ditt med kjærlighet og forståelse, noe få mennesker er i stand til å gi fra seg i dag. Du tok så godt i mot meg med en gang vi ble kjent, og jeg har ikke følt et sekund at du har dømt meg for den jeg er, og det er det til dags dato ingen som har fått meg til å føle. Jeg er så takknemmelig for å ha blitt kjent med deg og får å få ta del i den fantastiske personen du er. Jeg gleder meg til å følge med, være der og hjelpe deg så mye du lar meg på veien din mot å bli frisk. Jeg digger deg virkelig!
hettemay.blogg.no/
siiiv95,
Jeg synes det er SUPERT at du lufter tankene! Også får vi et innblikk, også får du selv reflektert litt over hva du egentlig tenker på og synes! SKRYT MER!!!!! Det fortjener du - du er råtøff, og du blir jo bare sterkere og sterkere hele tida!
motionocean-siv.blogspot.com
myheartbeating,
Fine fine jenta! Du er så sterk - og jeg er såå stolt av deg!! Klem!
mitthjerte.femelle.no
evabeik,
Spennende å høre om utviklingen din og hvordan du selv føler den er der. Jeg er egentlig veldig enig med psykologen din (og egentlig burde jeg hører på det tipset selv) at det er viktig å fokusere på det du faktisk får til :) Du har helt rett - det er stort at du faktisk har klart å komme igang med jobb 2 x 2 i uka! :) Heier fortsatt på deg - og tro på at du vil komme enda lenger i fremtiden. Lykke til.
mittbeik.com
kari.rasm,
Du er helt rå og har all grunn til å skryte.. Jeg heier på deg søteste du :) SV: How i met your mother og Pretty little liars er gode serier. De andre har jeg ikke sett, så takk for supre tips, Marlene :)
lillesmurf.no
trille,
Hurra, altså! Du er så flink, så sterk og så reflektert. :) Jeg heier på deg videre også. :)
trilleblogg.com
marita_gundersen7,
Du er så vanvittig sterk og flink. Takk for at du deler det. Tror mange har fordommer mot sykdommer som ikke syntes og spesielt ME som veldig få vet så mye om. Godt at du deler din sykdom med oss og forteller hvordan den har påvirket deg og hvordan den påvirker deg nå. Stå på, Marlene. Du er dyktig og en flott jente ;)
maritagundersen199.wordpress.com
Marit_89_,
Du må være stolt av deg selv! Tøff du er som deler dette altså:) Stå på:)
maritg.blogspot.com
amelia,
I think it's great that you use your blog as a forum to share your thoughts and emotions, keep it up :)
ameliaatherton.com
linn-mariehansen,
Det er så dumt at det finnes så mange folk der ute med fordommer for ting de ikke vet noe om, sånn som ME og angst/depresjon. Har kjent mye på det selv tidligere hvor uvitende og ignorante noen mennesker er. Men man må bare stå på, man vet sannheten selv! Du er ihvertfall utrolig flink, syns det er så bra at du kjemper videre og fortsetter å kose deg. Ikke gi opp :)
linnmariehansen.blogspot.com